Tilbake til framtida

Dette er ikke science fiction: Om noen trillioner år kan menneskeheten redde seg selv ved å flykte til et parallelt univers.

 

I romanen Eon forteller Greg Bear om hvordan verden rammes av panikk når en kolossal asteroide er på strak kurs mot Jorden. Men katastrofen uteblir, for asteroiden legger seg i bane rundt planeten, og historiens heltinne, den teoretiske fysikeren Patricia Vasquez, finner ut at asteroiden egentlig er et tomt romskip fra 1300 år inn i framtida.

 

Romskipet rommer informasjon om at verden om bare noen uker nærmest vil utryddes i en atomkrig, men takket være Vasquez’ egne teorier har man i framtida utviklet teknologi som gjør det mulig å både reise i tiden og mellom parallelle universer. Vasquez reddes fra undergangen av sine egne etterkommere.

 

Eon er science fiction, men det er ikke tomt tankespinn når mange av dagens fremste kosmologer og teoretiske fysikere ivrig debatterer om menneskeheten kan reddes fra en framtidig undergang, takket være muligheten av nettopp parallelle universer og tidsreiser.

 

En kosmologisk gullalder
– Vi står nå ved starten til en gullalder innen kosmologi og fysikk, og banebrytende oppdagelser gjøres på ukentlig basis. For ett år siden ble den første usynlige galaksen bestående av mørk masse («dark matter») oppdaget, en teori framsatt og senere også forkastet av Albert Einstein, forklarer den amerikanske fysikeren, professoren og forfatteren Michio Kaku.

 

I boka Parallel Worlds: The Science of Alternative Universes and Our Future in the Cosmos beskriver Kaku på (relativt) lettfattelig vis kosmologiens historie og utvikling, med fokus på banebrytende teorier som Einsteins relativitetsteori, kvanteteori, m-teori og strengteori, som Kaku selv har vært med på å videreutvikle. Men han nøyer seg ikke med å forklare etablert tankegods, men kaster seg også ut i et bukkeritt av spekulasjoner om hvordan menneskeheten kan ta i bruk ny kunnskap og teknologi for å unnslippe universets undergang med livet i behold.

 

 

– Da jeg studerte, advarte rådgiverne meg mot å fordype meg i kosmologi, men bare gjentok det gamle ordtaket «det finnes spekulasjon, mer spekulasjon og kosmologi». Jeg valgte å fordype meg i partikkelfysikk isteden, men ironisk kom strengteorien ut av dette, som igjen har pustet nytt liv i kosmologien.

 

Tre revolusjoner
Kosmologi er læren om universet, inklusive dets fødsel og kommende skjebne, og har i årevis vansmektet i vitenskapsskyggen ved siden av overtro og religion. Kaku mener kosmologi er som et krimmysterium, der du istedenfor eksperimenter driver med observerende vitenskap – og ser etter levninger og bevis ved «åstedet». Men på samme vis som kriminologien er revolusjonert av teknologiske nyvinninger de siste 100 årene, har kosmologien nettopp innledet sin tredje revolusjon, ifølge Kaku.

• Den første revolusjonen kom etter oppfinnelsen av teleskopet på 1600-tallet, da Galileo Galilei bygget videre på arbeidet til Nikolaus Kopernikus og Johannes Kepler. Denne kulminerte i Isaac Newtons fysiske lover.

• Den andre revolusjonen ble innledet med gigantteleskopene tidlig på 1900-tallet, som da Edwin Hubble viste at galaksene beveger seg vekk fra jorden og at universet vokser. Dette underbygget Albert Einsteins relativitetsteori, der han hevdet at tid og rom ikke er flate og lineære begreper, men dynamiske og kurvete. Vi fikk også troverdige teorier om at universet ble født i «the big bang».

• Kosmologiens tredje revolusjon startet rundt tusenårsskiftet, takket være stadig mer avanserte satellitter, lasere, teleskop og datamaskiner. Nå mener man at universet øker eksplosivt, og at det akselererer uten grenser – og derfor vil bli kaldere og kaldere. Flere mener universet vil gå under i motsatsen til «the big bang» – «the big freeze» – der universet blir så kaldt at alt intelligent liv dør ut.

 

 

Livet får dødsdommen
I dag er mengden av nye astronomiske data så stor at forskernes teorier sliter med å holde følge, og den økende mengden av harde fakta gjør at kosmologien ikke lenger består av en mengde løse og høyst spekulative teorier, men hypoteser som kan utprøves med hjelp av svært presise instrumenter. Ved hjelp av NASA-satellitten WMAP (Wilkinson Microwave Anisotropy Probe) tidfestes universets nå til 13,7 milliarder år, og det vi kan se rundt oss – planetene, stjernene og galaksene – utgjør bare fire prosent av den totale materien og energien i universet.

 

– Det er stort å være en teoretisk fysiker om dagen, og snart kan vi gi svar på hva som skjedde før «the big bang». Det er så mange interessante eksperimenter underveis at jeg tror vi også snart vil finne indirekte beviser på parallelle universer og andre dimensjoner.

 

«Om 1 opphøyd i 117 (ett 1-tall med 117 nuller) år vil universets liv bare bestå av noen elektroner, positroner, nøytroner, fotoner og svarte hull,» skriver kosmologen Tony Rothman, og når miljøet endrer seg må livet enten reise videre, tilpasse seg eller dø. Siden det er umulig å tilpasse seg i et univers der temperaturen går mot det absolutte nullpunkt, står valget for menneskeheten – og eventuelt annet intelligent liv i universet – mellom døden og å forlate universet.

 

– De fysiske lovene gir livet dødsdommen, så hvorfor skal vi forskere bry oss med dette når universet uansett vil bli for kaldt for alt liv? Men de fysiske lovene gir oss også en mulig utvei, for kanskje kan intelligente skapninger en gang i framtida klare å skape så mye energi at de kan åpne en portal, et såkalt «wormhole», til et annet univers. Hvis universet vårt blir for kaldt, kan kanskje teoriene våre gjøre det mulig å unnslippe til et varmere univers. Dette er selvsagt fortsatt science fiction, men science fiction i takt med fysikkens lover – og teoretisk mulig.

 

Seriøs, men spekulativ
Kaku kaller Parallel Worlds for en «seriøs, men spekulativ diskusjon om hvordan en avansert sivilisasjon en gang i fjern framtid, om trillioner av år, kan bruke fysikkens lover til å forlate vårt eget univers til fordel for et annet, varmere og mer gjestfritt univers, eller reise tilbake i tid til da universet var varmere».

 

Høyst spekulativt, men også rotfestet i science fiction-mesteren Arthur C. Clarkes utsagn om at «enhver tilstrekkelig avansert teknologi ikke er til å skjelnes fra magi». Albert Einstein åpnet for teoretiske muligheter for tidsreiser og interdimensjonale reiser, men han og andre forskere hadde liten tro på at teoriene kunne realiseres. For eksempel ville du opplagt dø dersom du prøvde å nå et parallelt univers gjennom et svart hull.

 

– Alle er født som kosmologer, for lurte du ikke som barn på hvor alt kommer fra, hva verden består av og hvordan vi passer inn? I dag vet vi at det meste vi trodde om universet er galt, sier Kaku, og ramser opp hva som står i lærebøkene:

 

• Universet består hovedsaklig av atomer.

 

• Universet utvider seg, men stadig saktere.

 

• Universet er et «uni-vers», altså enestående.

 

– Alt dette er feil. WMAP-satellitten har bekreftet at 96 prosent av universet består av usynlig mørk masse og mørk energi, mens fire prosent er hydrogen og helium. Bare 0,03 prosent er elementene som utgjør våre kropper. Vi vet også at utvidelsen av universet ikke går saktere, men at den akselererer ut av kontroll – slik at universet vil utvides til temperaturen faller til det absolutte nullpunkt.

 

I tillegg underbygger WMAP-dataene den såkalte inflasjonsteorien, slik at dersom universet vårt en gang startet å blåse seg opp, så kan det skje igjen og igjen, slik som når såpebobler oppstår fra en annen såpeboble. Ifølge denne teorien skapes det stadig nye universer, og da fødes et univers fødes idet du leser dette. Med en gang vi åpner for muligheten av at ett univers kan skapes, åpner vi også døra for at en endeløs rekke parallelle universer eksisterer – og stadig fødes.

 

– Mange fysikere mener at vårt univers kan sammenlignes med en såpeboble, der vi lever på overflaten av en boble som stadig utvider seg. Vi tror også at denne boblen utvider seg i hele elleve dimensjoner, ikke bare tre, og at det er flere såpebobler der ute. Se for deg et boblebad. Tusener av bobler utvider seg, kolliderer og føder små «datter»-bobler. Dette er hva vi kaller multiverset.

 

Kaku avslutter boka med å sitere Anton Tsjekhovs skuespill Tre søstre: «Om et århundre eller to, eller om et tusenår, vil folks leve på et nytt og gladere vis. Vi vil ikke være der for å se det, men det er derfor vi lever, derfor vi arbeider.»

 

– Vi fysikere vet at vår kunnskap kan være avgjørende for planetens overlevelse. For eksempel var det fysikere som skapte atombomben, men vi vet også hvordan den kan kontrolleres. De fysiske lovene vi bruker for å forklare sola og stjernene er de samme lovene som tas i bruk når man lager atombomber, og de samme som eventuelt kan redde menneskeheten i en fjern framtid.

 

Inspirert av science fiction
Som barn var Michio Kaku tungt inne i science fiction, og vitenskapsmannen Dr. Zarkov i Lyn Gordon var favoritten.

 

– Selv om Lyn Gordon fikk både æren og jenta, var det Dr. Zarkov som fikk ting til å henge sammen. Og når jeg ser hvordan dagens politikere og forretningsmenn stikker av med æren for nyvinninger, er det igjen vitenskapsmannen eller -kvinnen som står igjen i skyggene.

 

I Parallel Worlds gir Kaku god plass til science fiction, og vekselvirkningene mellom fiksjon og vitenskap. Temaer som parallelle universer, interdimensjonale reiser, kvanteteori og tidsreiser dukker opp i verkene til Isaac Asimov, Philip K. Dick, Larry Niven, H.G. Wells, Robert Heinlein, Douglas Adams, Edgar Allan Poe og Lewis Carroll, samt i filmer og tv-serier som Terminator, Tilbake til fremtiden, The Matrix og Twilight Zone.

 

– Det hjelper alltid med en livlig fantasi. Innen teoretisk fysikk finnes det svært mange som er gode i avansert matematikk, men det som skiller de beste fysikerne fra de gode er deres evne til å forestille seg hva som kan ligge skjult bak dagens kunnskap.

 

Astronomen Carl Sagan ba om hjelp fra fysikeren Kip Thorne da han skrev om tidsreiser i romanen Contact, og Thorne tok i bruk Einsteins teorier på nytenkende og vitenskapelig troverdig vis. Fysikere siterer ofte fra T.H. Whites The Once and Future King, der et samfunn av maur erklærer at «alt som ikke er forbudt er obligatorisk».

 

– Men jeg satt igjen med en hul følelse etter å ha lest mye science fiction. Det var spennende, men jeg innså at hvis jeg ikke lærte meg den avanserte matematikken og fysikken som lå bak kunne jeg bli sittende og bable om hyperspace og parallelle universer uten den fjerneste idé om dette var mulig eller ei. Men nå er det jeg som får forespørsler om hjelp fra science fiction-forfattere og Hollywoods manusforfattere.

 

Michio Kaku
• Japansk-amerikansk fysiker og forfatter, født i USA i 1947.
• Er professor i teoretisk fysikk ved City College of New York, og arbeider for tida med Albert Einsteins såkalte «theory of everything».
• Har skrevet bestselgende populærvitenskapelige bøker som Visions, Hyperspace, Beyond Einstein (med Jennifer Thompson) og Parallel Worlds.
• Var programleder for BBC-dokumentarserien Time, og har radioprogrammet Science Fantastic på 90 radiokanaler i USA.

 

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 5, 2007.

4 kommentar

  1. Svært spennende lesning!

  2. Spennende artikkel.

  3. kul artikkel!

  4. […] Michio Kaku, om hans dypt fascinerende bok Parallell Worlds. OBS! Det kan være lurest å sjekke ut den norskspråklige versjonen […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: