Prosjekt Kulturell oppgradering

Historien om norske tegneseriers vekst er en merkelig fusjon av undergrunnsiver, kommersiell rumpehumor og liten, men målrettet statstøtte. Men fortsatt er tegneserien en outsider blant kunstformene.

La oss begynne med fire påstander:

1. Det er den ytre, konkrete verdenen som er tegneserienes verden.

2. Seriene trenger ikke dypt inn i problemene, skildrer ikke de store sjeledyp.

3. Hvorfor er det nesten bare menn i [tegneseriene], og hvorfor er de så tøffe bestandig?

4. Den særpregede norske tegneserien er så godt som død.

Setningene er hentet fra Tegneseriene – Tidsfordriv, søppel eller kunst? utgitt som ”Studiebok for voksne” av Aschehoug i 1981, en bok som avsluttet med å etterlyse flere ”kritiske kjøpere” av tegneserier. ”Le neuvième art” – den niende kunstform – sier franskmennene om tegneseriene, men i Norge er tegneserier blitt ansett som billig underholdning for barn og ungdom, eller til nød en litt suspekt sjanger innen litteraturen.

Stimuleringstiltak
Men noe har skjedd, for la oss gå til årets litteraturdager på Lillehammer. Nærmere bestemt til et foredrag Mari Finess, seksjonsleder for litteratur i Norsk kulturråd, holdt på et bransjeseminar for 200-300 forleggere og forhandlere. Dette sa hun der:

– I 1990 vedtok Kulturrådet å opprette en egen innkjøpsordning for nye norske seriealbum. Men det var ingen album å kjøpe inn! Ergo måtte det ekstra stimuleringstiltak til som rettet seg direkte mot serieskaperne for å få opp produksjonen. Resultatene ser vi i dag: prisbelønnede serier i Norge, prisnominerte og solgte norske serier til utlandet, et nytt seriøst studieobjekt, en ny respekt fra anmeldere og kulturjournalister. Og en uttrykksform som både drar nytte av statlig støtte og som har et publikum, det vil si et marked som fungerer.

Hva i all verden har skjedd siden 1981? Hvordan har tegneserien gått fra å være suspekt barneunderholdning til statsstøttet suksesshistorie? Og vil det vare, eller er det bare et blaff?

– Jeg brukte tegneserier som et eksempel der marked og stat sammen kan etablere et nytt marked. Ofte finansierer staten noe det ikke finnes marked for, men når det gjelder tegneserier har vi funnet en fin balanse mellom marked og støtte, sier Finess.

Kulturrådets støtte til nye norske tegneserier ble første gang delt ut i 1991, og i 1995 ble 535.900 kroner utdelt til 23 forskjellige prosjekter. I fjor fikk 19 av 45 søkere til sammen 1,976 millioner kroner. Støtten deles ut på bakgrunn av skisser og allerede ferdige serier og deles mellom serieskaper og forlag, men selv om det nesten er snakk om en firedobling siden 1995 ligger støtten lysår unna litteraturstøtten på 75 millioner kroner. Det finnes ingen støtte for oversatte serier, og i fjor ble bare tre serier innkjøpt til bibliotekene – Karine Haaland, Jason og Bjørn Ousland – under paraplyen ”norsk skjønnlitteratur for barn og unge”. Ungdomsstempelet henger fortsatt med, og passende nok etterlyser Finess flere tegneserier for barn.

Jasons langsiktige satsing
–Det har skjedd en tydelig forandring i holdningene til tegneserier de siste fem-seks årene, men det er fortsatt et stykke igjen før serier blir sett på som en egen kunstform – og ikke bare noe for barn. I Frankrike, Japan og USA er markedet mye større og bredere, men bare det at tegneserier selges i bokhandler, får støtte av Kulturrådet og anmeldes i aviser begynner å hjelpe, sier John Arne Sæterøy.

Som Jason har han skapt tegneserier i rundt 20 år, fra debuten i undergrunnsbladet KoNK og albumdebuten Lomma full av regn til internasjonal suksess med stumme serier og den mørke oppvekstskildringen Vent litt…

2002 var et merkeår for Jason; for første gang tjente han en god årslønn: 350.000 kroner, inkludert 90.000 i stipend. I 2000 tjente han 50.000 kroner.

– De økonomiske forholdene er bedre i dag på grunn av kulturrådsstøtten. De som lagde serier på 1970-tallet, lagde ett album før de innså at det ikke kunne leve av det. Kulturrådet har gjort det mulig å satse langsiktig, og uten støtten er det slett ikke sikkert jeg hadde fortsatt å lage serier, sier Sæterøy, som for tiden bor i New York.

Skriver tegneseriehistorie
Samleren Knut Eide har som mål å skaffe seg alt som gis ut av tegneserier i Norge. Nå har han fått mandat fra det nystiftede Tegneserietinget til å skrive norsk tegneseriehistorie.

– Tegneseriens vei mot kulturell aksept startet med at serier fikk verdi som samlerobjekter samtidig som generasjonen som vokste opp med Donald Duck & Co ble voksne. Men det store gjennombruddet var Asterix på 1960- og 70-tallet, en serie som nådde en type voksne lesere som ikke tidligere kjøpte tegneserier, sier Eide.

Asterix ledet vei for en boom for albumutgivelser av franske og belgiske kvalitetsserier, som kulminerte midt på 80-tallet da Semic og Cappelen skummet fløten og i løpet av kort tid ga ut det aller beste fra det europeiske markedet. Markedet kollapset; Cappelen trakk seg helt ut og Semic ble slått sammen med Hjemmet og ble til Egmont Serieforlaget.

– Det var til stor skade for det norske seriemiljøet at Semic ble oppkjøpt av Egmont. Dermed ble mange mennesker med seriehjerte absorbert i et firma som ikke var kjent for å skape noe selv, samtidig som et helt forlag med egen identitet forsvant, mener Arild Wærness, leder for den årlige tegneseriefestivalen Raptus.


Produksjonsstøtten
Samtidig som de tunge forlagene trappet ned seriesatsingen, startet Norsk kulturråd sine sonderinger om en mulig innkjøpsordning for serier i 1990. Det fant at det kom ut for få serier, og isteden ble en produksjonsstøtte igangsatt for å stimulere vekst i det norske miljøet. Året etter oppdaget kompisene Espen Holtestaul og Hallvard Bratberg den svenske serien Arne And, og No Comprendo Press ble unnfanget.

Forlaget knyttet til seg serieskapere som Christopher Nielsen, Knut Nærum og Steffen Kverneland og benyttet seg av den ferske seriestøtten. Norske serier var på banen igjen, men nå på siden av de etablerte forlagene. I 1997 fulgte Jippi Forlag etter, med serieskapere som Jason og Jens K. Styve.

– Jeg tror spesielt No Comprendo og Jippi skal ha mye av æren for at vi har et så stort, vidtspennende, variert og blomstrende seriemiljø i dag. De har vært blant pionerene når det gjelder seriøse serier; for å ha fått tegneserier ut av sitcom-båsen, og vist at det finnes mer enn stripeserier og superhelter, sier Stian Andreassen, forlagssjef i Pokus Forlag, et av flere enda mindre forlag som har fulgt i fotsporene til Jippi og No Comprendo.

Samtidig gjorde Kulturrådet det også mulig for Bladkompaniet å satse på norske stripeserier i blader som Ernie og Larsons gale verden. Her fikk Pondus et stort og hengivent publikum og Nemi ble født.

– Bladkompaniet skal ha ros for å ha satset så mye på norske serier som det har gjort. At forlaget har dyrket frem norske stripetegnere som Frode Øverli, Lise Myhre og Lars Lauvik har skapt et større fokus på norske serier blant det norske folk. Og det er absolutt en god start, mener Andreassen.

Lett underholdning
Dette har også hatt en slagside, for selv om norske serier produseres i en kvalitet og antall vi aldri har sett maken til er det fortsatt den lettere underholdningen som får oppmerksomheten. De mer kunstnerisk ambisiøse seriene er mindre synlige.

– Det er nok bare en hard kjerne med serielesere som anser tegneserier som en kunstart. Folk fest ser nok mer på serier som en form for underholdning, tror Andreassen, som også er aktiv i Tromsø Filmklubb og trekker en slående parallell mellom film- og seriebransjen.

– Den gjennomsnittelige nordmann har ikke noe forhold til film, annet enn at de gjerne ser lettere underholdning, action og komedier. Filmer av Bergman, Tarkovskij og Greenaway er mer for spesielt interesserte. Men der tunge kunstfilmer assosieres med rødvinskvelder og dressjakker, blir tegneserier skjært over én kam og assosieres som oftest med Donald, Fantomet og Pondus. Prøv å nevne Jason, Christopher Nielsen, Chris Ware eller Art Spiegelman, og de fleste aner ikke hva du snakker om. Jeg er sikker på at kun én av 10.000 nordmenn har sett en Bergman-film, men alle har hørt om ham.

Espen Holtestaul i No Comprendo har sammenfallende synspunkter.

– Det virker som interessen for tegneserier som kunstart er stigende, men oppmerksomheten mediet nyter i dag viser sjelden tegn til at serier oppfattes så mangfoldig som denne kunstformen faktisk er. Det er noe som ofte diskuteres når tegneseriefolk treffes. Der skjønnlitteratur vurderes etter sine forskjellige former og sjangre, er tegneserier tegneserier og ferdig med det.


Understreker lav status
Knut Nærum er i dag mest kjent som TV-tryne og forfatter, men han har et hjerte som banker tungt for tegneserien. Han har vært redaktør i Fidus og gitt ut ni album med serien Bloid. Når noen spør han om tegneserien er blitt mer akseptert enn tidligere sukker han tungt.

– Dette kjennes som en sti jeg har gått før. En del av disse spørsmålene blir bare stilt serieskapere og understreker mediets lave status. Det er ingen som spør ”blir radioen tatt mer på alvor nå enn før?” Men ja, tegneserier har fått høyere status. Men samtidig lages det færre tegneserier som seiler under kunstflagget. I Norge domineres mediet av underholdning beregnet på lesere i alderen 16-25. La meg samtidig understreke at det er bedre for tegneseriene å være på Rimi enn på Kunstnernes Hus, mener Nærum.

Nærum lager ikke serier i dag, men var blant kjernen av serieskapere i No Comprendo. Og det norske seriemiljøet preges fortsatt av motsetningene mellom de med tilknytning til humorbladet Pyton og de som har bakgrunn fra undergrunnen eller idealistiske forlag som No Comprendo.

– En kan dele den moderne norske tegneseriehistorien inn i to hovedgrupperinger som litt flåsete kan kalles ”Pytongjengen” og ”Fidusgjengen”. Den første grupperingen var inspirert av humorserier som Asterix, MAD, Tommy & Tigern og lignende med vekt på kommersiell underholdning. Den andre grupperingen var mer inspirert av amerikansk underground og en ”friere” bruk av tegneseriemediet som personlig uttrykksform. Begge grupperingene er helt sentrale i utformingen av moderne norske serier, selv om den første naturlig nok har størst utbredning i form av skyhøye opplag med maksimal distribusjon i både bokhandel, kiosker og ikke minst dagligvarekjedene. Seriene fra No Comprendo og Jippi sliter med dårlig og dyr distribusjon, lave opplag og må konkurrere på linje med skjønnlitteratur, noe som fører til høyere utsalgspriser og tilsvarende lave salgstall, forklarer Steffen Kverneland, som sammen med Lars Fiske arbeider med Olaf G – En illustrert nerde-gonzo-reiseskidring, en ”roadmovie” i serieform om jakten på den norske kunstneren Olaf Gulbransson.

Mer mainstream
Denne todelingen gjennomsyrer fortsatt norsk seriebransje, de kunstneriske uttrykkene og utgivelsespolitikken. På den ene siden har vi Bladkompaniet og Egmont, som sverger til hefter med store opplag og distribusjon i kiosker og dagligvarehandlere. Idealister som Jippi og No Comprendo sjonglerer undergrunnstradisjonene med billige hefter og mer påkostede bøker rettet mot bokhandlere, som et resultat av tegneseriens nyfunne kulturelle legitimitet. I tillegg snuser bokforlag som Kagge, Schibsted og Cappelen på mediet.

– Trenden er vel at den type tegneserie som nå dominerer har gått fra å være noe nerdete, marginalt og ungdommelig til å bli mainstream. I prosessen mot et modnere og mer «middle class readership» har man nærmet seg formater som passer denne leserkretsen. Følgelig har man imitert høyere sjangre og til dels også laget bøker som nærmer seg den verdighet, både estetisk og kulturelt, skjønnlitteraturen har. Dermed entrer man et nytt kretsløp, mener Tore Rem, redaktør for boken Bokhistorie.

Han understreker at han ikke har fulgt nøye med på norske tegneseries utvikling, men ser tegn til at en viktig del av tegneseriefloraen har lånt kulturell identitet og kapital fra bokbransjen. Albumbølgen på 1980-tallet er et tydelig tegn på dette, men Rem ser også en opposisjonell trend innen mediet.

– En kan jo lure på om Jippi Forlags billige hefter oppnår en ny form for troverdighet og/eller autentisitet, som det hadde vært vanskeligere å oppnå den gang alle drev med billige hefter. Den større prestisjen og økte synligheten i offentligheten som nå blir tegneseriene til del, fører antagelig også til en utsondring av mer puristiske ”art for art’s sake”-varianter, tror Rem.

Og for å understreke tegneseriens mangfold, er det nok av billedkunstnere som startet med tegneserier eller har gjort forsøk innen mediet. Tegneserieutstillinger er blitt dagligdags i museer og gallerier, mens Mette K. Hellenes lager serier fra Oslos kunstmiljø i Kebbevenner.

kom_small

Et helvete på 1980-tallet
– Tegneserier er en form for billedkunst, så kontaktflatene er uoverskuelige. Selv om tegneserier tidligere er blitt ansett som lavkultur, og billedkunst som høykultur, er de estetiske skillene utvisket. Jeg tror de fleste samtidskunstnere er mer influert av populærkultur, deriblant tegneserier, enn den øvrige kunsthistorien, mener billedkunstner Bjørn Bjarre.

Hans tegneserier fra 1980-tallet ble samlet av Jippi Forlag i bladet Kom i 2001. Og Bjarre er ikke i tvil om at det er enklere å lage serier i dag enn før.

– Det må de vel være, siden så mange lager tegneserier. På 1980-tallet var det et helvete. Jeg har fortrengt det meste.

Men Bjarre tror en kan se flere eksempler på påvirkning fra tegneserier til billedkunst enn motsatt. Dette på grunn av tegneseriemediets demokratiske og massekulturelle natur.

– Jeg tror tegneserier og film, som er to mer språklig og økonomisk beslektede former enn tegneserier og billedkunst, har vært viktige i løpet av forrige århundrets utvikling av billedkunsten. På den måten at de har vært urene kunstformer; kanskje viktigst i at de ødelegger de kunstige skillene mellom litteratur, bilder og musikk. Maleriet har også utviklet seg til en uren kunstform; intet er rent eller autonomt lengre, alt er avhengig av konteksten.

Og serieskaperne flørter da også med de fleste andre kunstformer. Flere er utdannet ved kunstskole, lager billedbøker og illustrasjoner, skriver bøker, er designere og lager filmer. Men rømmer serieskaperne fra mediet?

– Jeg tror egentlig ikke de rømmer, men tegneserien er i berøring med mange uttrykksformer. En kunstner som Mette K. Hellenes er for eksempel vanskelig å rubrisere. Knut Nærum driver som moromann og forfatter og Christopher Nielsen regisserer film. Og illustrasjon, som Lars og Anna Fiske driver med, ligger jo veldig nært, mener Espen Holtestaul.

Men det er liten tvil om at uten Kulturrådets støtteordning hadde flere rømt tidligere, og vi hadde vært langt fattigere på norske tegneserieutgivelser.

– Uten støtteordningene hadde vi neppe sett talenter som Christopher Nielsen og Jason i fri utfoldelse. De store forlagene hadde satset mest på oversatt materiale, mens norske serieskapere måtte nøye seg med fanziner i lave opplag, tror Stian Andreassen.

Massiv aksept
Terje Thorsen arbeider på Tronsmo bokhandel og har i to år sittet i utvalget som avgjør hvilke serier som får kulturrådstøtte. Han mener støtten har vært helt avgjørende.

– Vi hadde ikke hatt den massive aksepten norske serier har i dag i media og folks bevissthet. For å ta et eksempel: Den kommende Olaf Gulbransson-serien til Fiske og Kverneland er det mest imponerende seriearbeid jeg noen gang har sett i Norge, men hadde vært helt økonomisk umulig å gjennomføre for et lite forlag uten støtte. Det vi ville hatt uten støtte, er en undergrunn som opererer på tvers av støtteordninger.

Det Thorsen og flere med ham etterlyser er en innkjøpsordning som både omfatter norske og oversatte serier, noe som kan styrke dreiningen mer mot litterære utgivelser. På Tronsmo etterspørres fortsatt oversatte franske klassikere som John Difools eventyr og Vindens passasjerer fra 1980-tallet, men er du interessert i dagens europeiske serier må du lære deg fransk.

– Vi må få en innkjøpsordning på lik linje med all annen litteratur. Det er helt absurd at tegneseriene er den eneste litterære uttrykksformen som faller utenfor ordningen. Det ville også vært en stor fordel om Narvesen hadde hatt konkurranse i distribusjons/kiosk-markedet. I dag stikker Narvesen av med nesten hele gevinsten og driver samtidig en helt urimelig returpolitikk der forlagene praktisk talt må kjøpe tilbake de usolgte eksemplarene eller la dem makuleres, forteller Steffen Kverneland.

Han har som første serieskaper fått toårig statlig kunstnerstipend for å lage Olaf G sammen med Lars Fiske, som fikk ettårig kunstnerstipend.

– Det er vel en slags offisiell anerkjenning av tegneserier som «kunst», om du vil, synes Kverneland.

Eivor Vindenes, redaktør for Smult, Larsons gale verden og Jasons bøker i Bladkompaniet, ser også at tegneserier er i ferd med å bli mer akseptert som selvstendig kunstform.

– Men skal vi ha en videre utvikling må flere forlag på banen, flere av de etablerte forlagene må tørre å satse på serier med en litterær innfallsvinkel. Og da blir slike ting som kunstnerstipend og innkjøpsordning for tegneserier svært viktig. Ellers ser jeg fortsatt at ”tegneserieaktig” blir brukt som skjellsord i anmeldelser av bøker og filmer, og det viser at vi fortsatt ikke er helt i mål.

Ingen gullalder
Knut Nærum inntar rollen som smågretten veteran, og synes fortsatt det aller meste mangler på det norske seriemarkedet.

– Seriemarkedet er avhengig av hva som går på TV og kino. Det mangler et skikkelig tilbud for unger. Det er, til tross for Jason, Nielsen og noen andre, for få serier med litterære kvaliteter. Det er for få stormannsgale prosjekter. Det mangler en ålreit oversettelsespolitikk. Det mangler en norsk Frank Miller. Og en Alan Moore. Og en Spiegelman. Og en Joe Sacco. Det mangler ting som jeg ikke vet hva er, ettersom jeg ikke leser fransk.

Ikke overraskende vil ikke Nærum skrive under på at det norske tegneseriemarkedet er inne i en gullalder.

– Dette er ikke en gullalder. Ikke hvis man med det mener en periode hvor en stor gruppe kunstnere samtidig yter over evne, hvor de fornyer og beriker sitt medium. Pondus er ganske artig, det er hyggelig om den blir oversatt til kroatisk, men gullalder? Ærlig talt. Jeg ønsker meg redaksjonell omtale og anmeldelse av alle norske serieutgivelser, pluss en løpende dekning av stripeserier og jevnlige bladutgivelser. Uavhengig av kvaliteten. Sammenlign med norske filmer, de får mediedekning uansett

Sigbjørn Stabursvik, mangeårig redaktør i Bladkompaniet og nå redaktør for Nemi på Egmont Serieforlaget, er uenig med Nærum.

– Jeg mener det er en gullalder. Vi har stor kommersiell suksess på hjemmemarkedet, internasjonal suksess for kritikerroste utgivelser, en spirende undergrunn og aktive nestorer som Christopher Nielsen og Steffen Kverneland. Det kan selvsagt bli bedre og det er vanskelig å gi ut episke serier og ambisiøse oversettelser, men ser du på norsk tegneseriehistorie har pilene pekt oppover lenge. De få millionene Norsk kulturråd har investert i tegneserier må være de beste investeringene i Kultur-Norge noensinne, sier Stabursvik.

Stian Andreassen i Pokus Forlag har et mer nøkternt syn på saken, og foretrekker å si at norske serier har hatt en stabil og naturlig utvikling.

– Det er gode kår om dagen. Med mange små og store forlag og gode støtteordninger, har norske serieskapere gode sjanser for å komme på trykk, enten de er proffe eller glade amatører. Sånn har det vært før også, det er bare antallet forlag og støtteordninger som har økt med årene. Gullalder, schmullalder; kall det heller en blomstringsperiode.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet 4. juli 2003.

Én kommentar

  1. […] Steffen Kverneland: De knyttede never (TEGN A/L Bum 1993,  ny utgave Jippi Forlag) Tegneserie-Norge i 1993 var et ganske annet enn det vi kjenner i dag. Boomen fra 1980-tallet hadde rallet sitt siste dødsskrik, og humorsuksesser som Norsk MAD og Pyton […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: