Motown-samlebåndets juveler

Hipp hurra for plateselskapet Motown, som fyller 50 år. Da må vi også huske å hylle husbandet The Funk Brothers, som hadde flere listetopper enn The Beach Boys, The Rolling Stones, Elvis Presley og The Beatles til sammen.

Rett før gitaristen Robert White døde i 1991 spiste han middag med musikeren og journalisten Allan Slutsky på en restaurant i Los Angeles. Så strømmet den eviggrønne Motown-slageren ”My Girl” ut over anlegget. Dette fikk White til å bryte ut ”hei, hører du den?” til kelneren. Utbruddet går over i plutselig resignasjon, og White ber kelneren glemme saken.

– Du skulle til å fortelle at det var du som spiller på sangen? spør Slutsky.

– Ja, men da ville han bare trodd jeg var en gal gammel bløffmaker, svarer White.

Slike situasjoner har alle musikerne tilknyttet plateselskapet Motown Records opplevd ustanselig. Med dokumentarfilmen Standing in the Shadows of Motown har White og de andre gamle ”bløffmakerne” i husbandet The Funk Brothers endelig fått en dose anerkjennelse, oppreisning og ære. Ikke minst gjennom to Grammy-priser for musikken fra filmen.

Selv om The Funk Brothers på 1960-tallet spilte på en ustoppelig strøm slagere fra The Supremes, Marvin Gaye, The Temptations, Stevie Wonder, Smokey Robinson og en lang, lang rekke andre artister, forble musikerne totalt ukjente. The Funk Brothers arbeidet ustanselig i et lite kjellerstudio i 2648 West Grand Boulevard i Detroit, men fikk ikke en gang navnet sitt på trykk på platene de spilte på. Ikke før Marvin Gayes banebrytende album What’s Going On? i 1971, men like etter flyttet Motown til Los Angeles og The Funk Brothers ble oppløst året etter.

Bare intervjuet tre ganger

Allan Slutsky forteller historien til disse glemte musikerne, først gjennom 1989-boken Standing in the Shadows of Motown: The Life and Music of Legendary Bassist James Jamerson – om den skoledannende og legendariske fyllebøtten som var ryggraden i The Funk Brothers.

James Jamersons unike spillestil og rytmesans revolusjonerte pop og r&b, men han ble bare intervjuet tre ganger i karrieren. Han døde i 1983, kort etter at TV-kanalen NBC sendte hyllesten Motown 25: Yesterday, Today and Tomorrow, et program som ga plass til Adam Ant – men ikke et eneste medlem i The Funk Brothers. Slutsky fortsatte arbeidet med Motown-musikerne sammen med regissør Paul Justman, og resultatet ble dokumentarfilmen Standing in the Shadows of Motown.

– Funk Brothers? De har jeg aldri hørt om, bortsett fra at det kunne ha vært meg og broren min.

Mannen bak ordene er Lava-bassist Rolf Graf. Lava har nettopp gitt ut comeback-albumet Polarity, og medlemmene var gjennom 1980-tallet og 90-tallet blant Norges mest bruke studiomusikere.

– Jeg kjenner ingen studiomusikere som er rike og berømte. Skillet mellom eget band og innleid studiomusiker er et problem vi i Lava kjenner godt. Enten må bandet ditt være så sterkt etterspurt at du kan få høye honorarer for spillejobber, eller så må du ta på deg studiojobber for andre artister. Men fortsatt er det slik at er du musiker i eget band er du kunstner, mens en studiomusiker bare er en håndverker. Men studiomusikere farger lydbildet sterkt, og vi legger igjen mye av signaturen vår selv om vi bare er innleid for en tre timer lang sesjon, sier Graf, som ikke har tall på hvor mange plater han har spilt på.

Samlebåndet The Funk Brothers spilte på alle Motown-platene som ble gitt ut på 1960-tallet, helt siden Motown-boss Berry Gordy samlet de dyktigste musikerne fra jazz- og bluesscenen i Detroit i 1959. Historien forteller at studiobandet fikk sitt navn etter at Motown-sangeren Friedrick Earl ”Shorty” Long utbrøt ”today, we ain’t playin’ nuthin’ but funk, brothers!”. The Funk Brothers kunne arbeide opp til 14 timer om dagen, sju dager i uka i studioet de døpte ”The Snakepit”, der de spilte inn opp til tre slagere på én dag. Allikevel tjente de så lite at de var nødt til å ta oppdrag for andre plateselskap og jazz- og strippeklubber i tillegg.

Den røde tråden

– Motown er egentlig historien om et fantastisk studioband som stadig byttet ut vokalister. Bandet var den røde tråden, og de skal ha æren for at Motown-musikken høres ut som den gjør, sier Allan Slutsky i et intervju med USA Today.

Rettighetene til alle Motown-slagerne ligger i dag hos plateselskapet og låtskriverne, i hovedsak Norman Whitfield, Smokey Robinson og teamet Holland-Dozier-Holland. The Funk Brothers ble aldri kreditert for innsatsen de gjorde med å utvikle og arrangere musikken.

– The Funk Brothers fikk nesten frie tøyler. De fikk musikken utlevert på noter eller som en enkel pianodemo. Det var mange låter å velge mellom og de måtte først godkjennes av et eget Motown-styre; slikt var helt vanlig i popsammenheng på 1960-tallet. Etter at en låt kom seg gjennom nåløyet ble den spilt inn av The Funk Brothers, der musikerne brukte sine individuelle spillestiler for å sette farge på sangen, der særlig tromme- og bassstilen var viktig, forklarer musikkjournalist Audun Vinger, som karakteriserer Standing in the Shadows of Motown som ok, men vel sentimental.

– Den bærer preg av at halvparten av musikerne er døde og at Motown ikke har vært involvert i filmen. Det er utskuddene, de som ble behandlet dårlig som kommer til orde.

Booker T. & MFSB

The Funk Brothers er på ingen måte det eneste studiobandet med stor betydning for musikkhistorien. Brian Wilson benyttet seg av kremen av Los Angeles-musikere på flere av Beach Boys-platene, Booker T. & The MG’s var ryggraden i den dampende funken fra Stax Records, mens MSFB formet ”philly soul” og disco i Philadelphia på 1970-tallet.

Kretsen rundt Los Angeles-bandet Toto var viktige studiomusikere på 1970- og 80-tallet, og i dag omgir hiphop-produsenter som Dr. Dre seg med et hoff av medhjelpere og musikere. Men ingen har vært så viktige, produktive og usynlige som The Funk Brothers.

Den mest slående parallellen er Disney-tegneren Carl Barks. Han arbeidet med Disneys etablerte figurer, men selv med lav timelønn og i full anonymitet slavet han frem den ene udødelige historien etter den andre. Ikke rart The Funk Brothers beskriver årene med Motown som Piken med svovelstikkene, ”som å være på utsiden av en drøm, mens du ser inn i den”.

Verken ære, rikdom eller berømmelse

– Vi var bare musikere. Vi har ingen rettigheter selv om mange av sangene endte opp som våre egne. Noen ganger ble arrangementene av en sang gjort etter at vi hadde spilt den inn, det sier litt om hvordan det foregikk, forteller vibrafonist Jack Ashford i The Funk Brothers til Blackfilm.com.

I Norge får musikerne i det minste navnet sitt på platene, og på 1990-tallet ble også ordningen med Gramo-penger innført – slik at musikerne får vederlag når de spilles på radio. Men det er verken ære, rikdom eller berømmelse forbundet med å være norsk studiomusiker.

– Vi har aldri vært flinke til å ta oss betalt. Vi har gjort mange arrangementer uten honorar eller kreditering, og lønnen har ikke vært bedre enn 180 til 350 kroner timen. På Innerst i sjelen med Sissel Kyrkjebø fikk vi først betalt for fire-fem timer i studio, men produsent Svein Dag Hauge sto på veldig for at den skulle omarrangeres fra den svenske versjonen. Derfor fikk vi også rundt to prosent av rettighetene for arrangering. Men i andre tilfeller blir en behandlet som en fabrikkarbeider, sier Rolf Graf.

I 2001 gikk trompetist Arve Henriksen til sak mot plateselskapet Universal Music, fordi selskapet i 1999 uten Henriksens samtykke ga ut et konsertopptak med D’Sound der han medvirket. Oslo byrett frikjente plateselskapet etter at Henriksen fikk en sjekk på 4500 kroner.

– For mitt vedkommende er dette tilbakelagt, forteller Henriksen på telefon fra Tyskland, der han er på turné med Supersilent.

– Men det forteller litt om status i bransjen. Jeg ble tilbudt å være med på en plateinnspilling i Bergen med en stor norsk visesanger, der jeg skulle stå for blåserarrangementene og spille på fem låter. Selskapet mente 4000 kroner uten royalties var en grei betaling for dette. Flere av de store selskapene ser på studiomusikere som en brukskilde som kan betales latterlig dårlig. Kanskje burde en i dag kunne se at musikere er tungt involvert i en produksjon med å fargelegge og bidra til arrangementer, sier Henriksen, som har spilt på storselgere som Silje Nergaards At First Light og også skal arbeide på Nergaards kommende plate.

– Det har vært forferdelig mye rovdrift på studiomusikere. Det jeg har lært er at du må være på vakt og inngå klare avtaler på forhånd; du må enten være businesstype eller ha eget management, sier Henriksen.

Et dirty word

Men det er ikke bare de store selskapene som kan behandle studiomusikere dårlig, også i musikerkretser og blant publikum har selve ordet en odiøs klang. Audun Vinger tror det har å gjøre med rocke- og kunstnermytene.

– Studiomusiker har alltid vært et ”dirty word”, men ikke i alle miljøer. Det er særlig i rock- og punkmiljøer ordet ikke representerer gutta i øvingslokalet. Å være studiomusiker har intet å gjøre med trange jeans og jenter i baksetet. Det er ren musikk, og fjernt fra guttedrømmen om å være

rockestjerne der image ofte er viktigere enn musikk. Er en interessert i å skape den beste musikken, er det ikke så rart at en bruker studiomusikere for å oppnå et best mulig resultat, synes Vinger.

Rolf Graf i Lava kjenner også godt til fordommene mot studiomusikere.

– Bare en skarve studiomusiker! På 1970- og 80-tallet var det en ære å være studiomusiker, det er ikke en drittjobb jeg gjør for å tjene 500 spenn. Den negative klangen tror jeg følger av musikkritikere som har mindre greie på prosessen ved å skape musikk enn de tror. I dag gjør Jaga Jazzist det samme som Lava gjorde i 1981, de samarbeider hele tiden med ulike artister som Bigbang, Bertine Zetlitz og The Margarets, sier Graf.

Er Jaga Jazzist det nye Lava? Vi tar en telefon til trombonist Lars Wabø på jakt etter svar. En periode virket det som annenhver norsk plate hadde gjestespill av blåserrekken i Jaga, men nå har de bremset forteller Wabø.

– Jaga det nye Lava? Det var skremmende å høre! Jeg føler meg ikke som en studiomusiker, først og fremst fordi det er hele blåserrekken som har arbeidet med band som Home Groan, The Margarets, Cato Salsa Experience og Bigbang. Vi tok oss ikke betalt, og ser på jobbene som vennetjenester. Vi er på ingen måte noe studioband, du kan ikke leie inn Jaga Jazzist for en jobb.

Et band som er mer komfortabel med å sjonglere egne plater og leieoppdrag er D’Sound, der trommeslager Kim Ofstad og bassist Jonny Sjo hyppig kalles ”en av landets beste kompduoer”.

– Studiomusikere har bidratt med mer enn de fleste tenker over. Jeg var på trommeklinikk med Bernard Purdie, som påstå han hadde spilt trommer på flere Beatles-plater uten å bli kreditert for det. Og hva hadde Michael Jacksons Thriller vært uten trommeslager Jeff Porcaro fra Toto? Sammen med produsent Quincy Jones satte han sitt særpreg på platen, og skapte et banebrytende popsound, sier Ofstad.

Selv har han spilt trommer for så forskjellige artister som Anne Grete Preus og Flava To Da Bone.

– I Norge er dette en helt annen verden. Jeg blir ringt opp, får en sum for en låt eller går på timesbetaling. Da føler jeg det mer som et oppdrag, men i andre sammenhenger skapes musikk i studio. Jeg er stolt over å være både artist og studiomusiker, selv om du som studiomusiker ikke alltid har det enkelt. Du må innrette deg etter andre og samtidig ta vare på ditt eget særpreg. Men jeg tror skillet mellom band og studiomusikere er i ferd med å viskes vekk. Se på hiphop, der finnes det knapt band. Eller hva med Queens Of The Stone Age? De kjenner hverandre kanskje fra før, men når de henter inn Dave Grohl fra Foo Fighters for å spille trommer er det akkurat den samme prosessen studiomusikere jobber i, synes Ofstad.

Kanskje Dave Grohl viser veien fremover? Den tidligere Nirvana-trommeslageren er frontmann i sitt eget Foo Fighters, men har i det siste også latt seg leie inn som rytmemaskin for venner som Queens Of The Stone Age, Tenacious D og Cat Power. Men fortsatt er det flere briljante, men ukjente musikere som slaver i studioer verden rundt slik The Funk Brothers gjorde gjennom hele 1960-tallet.

– The Funk Brothers er lydsporet til livet vårt. De har laget musikk hele verden kjenner, men det er ingen som vet hvem som faktisk spiller musikken vi alle elsker, sier Allan Slutsky i et intervju med New York Press.

Men nå vet vi det, takket være Standing in the Shadows of Motown.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003.