Kings of Rock – nå er det offisielt

Historien om hiphop-pionerene Run-D.M.C. handler om «art by accident» fra start til mål. Nå får de endelig sin stjerne i Rock and Roll Hall of Fame. – Noen sa til meg at vi var inne med en gang vi platedebuterte, sier D.M.C. i dette intervjuet.

Artister kan ikke inn i The Rock and Roll Hall of Fame i Cleveland før tidligste 25 år etter at de platedebuterte. Nå er det omsider blitt Run-DMCs tur, og ifølge VG beskriver rapperen D.M.C. det hele som ufattelig. «Å være i Rock and Roll Hall of Fame med The Beatles, Bob Dylan og alle rockegudene? Det er latterlig. Latterlig på en god måte,» sier han i dag. Da jeg intervjuet han i 2007, var han mer breial og selvsikker.

– Vi er allerede inne, vi må bare vente på formalitetene. Men noen sa til meg at vi var inne med en gang vi platedebuterte, hehe! Vi er der allerede. Vi er jo «the kings of rock», sa D.M.C. da, og viste til albumet King of Rock.

___________________________
Her er resten av intervjuet mitt:

– Musikkindustrien kan dø, men hiphop vil leve til kakerlakkene tar over.

Den engasjerte stemmen skriker hest gjennom telefonrøret, og reduseres iblant til tørrhvisking fra utslitte stemmebånd. Det er ikke en dårlig telefonlinje som har skylden, det er stemmen til Darryl McDaniels – alias rapperen D.M.C. – som svikter når han forteller hva han synes er galt med hiphop i dag, og hvordan hans kommende soloplate skal redde bransjen.

– Det er snart ferdig, sier D.M.C. om albumet han har kalt Hip-Hop Ain’t Dead, Motherfucker, Hip-Hop Is Alive og The Return of the Son of Byford, og bryter ut i en spontan rap.

– «Because as long as I’m alive, hip-hop ain’t dead / Take this one from the top of the head / Ever since the day I walked this way / I knew hip-hop was here to stay.» Problemet med hiphop i dag er at ingen vet hvordan de skal gjøre det rett. Du har noen gode låter og flinke artister der ute, men jeg savner kreativitet. Alt høres likt ut, alle gjør det samme, roper rapperen med hes stemme.

Spastisk dysfoni
Tenk deg en rapper røvet for stemmebåndet, som en Leif Ove Andsnes med leddgikt i fingrene. En dag i 1996 ble D.M.C. plutselig robbet for stemmens kraft, og begynte å slite da han framførte klassikere som «Walk This Way» og «It’s Like That» på scenen. Problemet slet på både helsa og moralen, og året etter sank han ned i depresjon, selvmedisinering og alkoholisme. Selv om Run-D.M.C. skulle gi ut flere plater og spille flere konserter, døde gruppa i virkeligheten denne dagen i 1996.

D.M.C. var rammet av spastisk dysfoni, en sykdom der stemmebåndene gradvis blir strammere, slik at det blir vanskeligere å både snakke og puste. For ikke å snakke om rappe. Det finnes ingen kur, men det hjalp å sprøyte botox inn i halsen, mens en stemmeterapeut gjorde det mulig å fortsette karrieren. På svanesangen Crown Royal (2001) er D.M.C. påfallende fraværende, og flere av versene hans var hentet fra gamle opptak.

Det blir ikke flere Run-D.M.C.-album. All mening forsvant da gruppas tredje medlem, dj-en Jam Master Jay, ble skutt og drept i sitt hjemmestudio høsten 2002.

– Du vil aldri få se en Run-D.M.C.-konsert igjen, hvis ikke Jay kommer tilbake fra himmelen. Da kan vi lage plater og dra på turné igjen, men bare da. Vi var så mye mer enn en rapgruppe, og kan ikke erstatte et medlem slik andre bytter ut trommeslagere.

Setningen minner om MTV-realityserien I’m From Rolling Stone, der en uerfaren journalist spør rapperen Ghostface Killah om hvem som skal erstatte avdøde Ol’ Dirty Bastard i Wu-Tang Clan framover. Ghostface blir musestille, setter et giftig blikk i intervjueren og sier iskaldt: «Ingen erstatter Ol’ Dirty Bastard.» Et medlem i en hiphop-gruppe kan ikke erstattes som en musiker i et rockeband, og når Jam Master Jay døde, ja da døde også Run-D.M.C.

De første
Når du skal fortelle historien om Run-D.M.C. ender du alltid opp med setninger der «første» går igjen. «Rock Box» var den første rap/rock-låta, og ble i 1984 første raplåt i rotasjon på MTV. Run-D.M.C. var de eneste rapperne som slapp til på Live Aid i 1985, Raising Hell ble i 1986 det første hiphop-albumet som solgte til platina, og trioen var den første hiphop-gruppa på omslaget til Rolling Stone og de første ikke-atletene som ble sponset av Adidas. Men historien om Run-D.M.C. handler også om en serie tilfeldigheter, der hemmeligheten til suksessen vel så ofte lå i det gruppas medlemmer ikke ville gjøre. «Art by accident» i ordets rette forstand.

– Vi hatet for eksempel navnet Run-D.M.C. Vi ville heller hete The Fabolous Two MC’s, i stil med andre tidlig på 1980-tallet, grupper som Double Trouble, The Treacherous Three, Fearless Four og Funky Four +1.

Men manager og storebror Russell Simmons, som senere grunnla Def Jam Records og ga ut plater med LL Cool J, Beastie Boys og Public Enemy, var streng og ga klar beskjed.

– «Dere skal hete Run-D.M.C., fordi du er Run og han er D.M.C.», sa han. Vi skrek og vi gråt, fordi vi trodde ingen vil like oss med det navnet. Nå har jeg lært meg å like det, og hva kan du gjøre?

Hatet rockegitarene
En av hemmelighetene til Run-D.M.C. var at de gjorde ting annerledes enn de første hiphop-gruppene. D.M.C., Joe «Run» Simmons og Jason William «Jam Master Jay» Mizell forkastet flagrende diskogevanter til fordel for svart skinn, treningstøy, store gullkjeder, hvite Adidas-sko og karakteristiske hatter. De så opp til Afrika Bambaataa og Grandmaster Flash, men hadde verken samme gettobakgrunn eller det sofistikerte innspillingsutstyret.

Kanskje nettopp derfor ble tekstene mer jordnære, musikken ble mer minimalistisk og trioen fjernet hiphop fra Manhattan-diskotekene den hadde festet seg i på 1980-tallet, og tok den isteden tilbake til gata og brøt flere etablerte regler på veien. Blant annet tok de i bruk hardrockgitarer, på singler som «Rock Box» og Aerosmith-samarbeidet «Walk This Way», gruppas internasjonale gjennombrudd. En idé de i utgangspunktet hatet.

– Vi hatet gitarene på «Rock Box». Vi likte at de var der, i bakgrunnen, men ikke at de skulle dominere slik. Det funket bra for å hjelpe oss å holde på melodien, men etter at vi hadde spilt det inn, ville vi fjerne gitarene og bare beholde den tunge beaten. Vi likte ikke «Walk This Way» heller, men jeg må jo innrømme at det funket. Det vi lærte oss var at man måtte våge å prøve, ha det moro, og høre på andres meninger.

Hell i uhell-stilen til Run-D.M.C. går som en rød tråd gjennom hele karrieren. I utgangspunktet var Run egentlig dj, men en lovende karriere sammen med ur-rapperen Kurtis Blow ble brått avbrutt da han brakk armen. Dermed ble det isteden mer tid til å leke seg i en egen gruppe med kompisen D.M.C.

– Det eneste vi håpet på var å spille inn en låt som kunne spilles på radioen, men det var faktisk flaks at Run brakk armen. Everything happens for a reason!

Og da D.M.C. fortvilet måtte innse at han trengte briller, snudde han også motgang til medgang idet brillene hans ble et ikonisk kjennetegn for hans image som rapper. Den andre brilleslangen i hiphop (førstemann var Busy Bee, udødeliggjort i filmen Wild Style).

– Jeg ante ikke at denne fyren med briller skulle bli verdensberømt, men det var nok et eksempel på hvordan vi klarte å snu noe negativt til noe positivt. Slik var det også i studio. Vi hadde en plan for det vi ville gjøre, men samtidig prøvde vi oss alltid fram underveis for å se hva som kunne funke. Vi var gjerne uenige med produsentene våre, men lot oss ofte overtale. Vi jobbet i studio, mens folk i dag bare rapper over ferdiginnspilte instrumentaler. De skriver tekster, sier de jobber med et album og skryter av at de har 100 sanger på lager. Vi gikk i studio for å lage et album, og ga oss da vi hadde 10-12 vellykkede låter. Derfor har vi gitt ut flere helhetlige album, mens dagens rappere sitter med sine hundrevis av låter og ingen gode album.

Nettopp derfor D.M.C. fortsatt opptatt av å lage album. Run ga ut soloalbumet Distortion i 2005, men har vært mest opptatt som hovedperson i MTV-realityserien Run’s House, i hittil tre sesonger. Dette har gitt D.M.C. tid til å utforske sin interesse for rock, som holdt han flytende i årene etter at han mistet stemmen. Da fordypet han seg i rockebiografier og fant et lys i tunnelen i form av singer/songwriter Sarah McLachlan. «Fly away from here, from this dark cold hotel room,» sang hun, og D.M.C. begynte å skrive personlige tekster om sin egen hverdag. På solodebuten Checks Thugs and Rock N Roll (2006) takket han for inspirasjonen ved å invitere McLachlan med på plata. Men nå lover han å vende tilbake til reinspikka hiphop.

– Soloalbumet mitt vil forandre hiphop igjen, og jeg vender tilbake til «you guys are no good, I’m the best»-stilen: «Get away from the mic / Your beats are fake / You shouldn’t be rapping / I don’t know how you got a record deal.»

Om D.M.C. har platekontrakt for sitt nye album er derimot et spørsmål som fortsatt som står ubesvart.

D.M.C.
■ Darryl Matthews McDaniels, født 31. mai 1964, en tredel av hiphop-gruppa Run-D.M.C.
■ Debutsinglen It’s Like That/Sucker M.C.’s (1983) regnes ofte som fødselen av moderne hiphop, med musikk utelukkende skrudd sammen med hjelp av en trommemaskin og to platespillere.
■ I 1983 nektet 40 prosent av r&b-radiostasjonene og alle popstasjonene å spille rap. Like fullt solgte debutsinglen 250.000 kopier
■ Run-D.M.C. har gitt ut albumene Run-D.M.C. (1984), King of Rock (1985), Raising Hell (1986), Tougher Than Leather (1988), Back From Hell (1990), Down With the King (1993) og Crown Royal (2001).

Opprinnelig publisert i Ny Tid nr. 39, 2007. .