deLillos’ beste

deLillos er tilbake med Huskeglemme, deres 12. studioplate: De har vært morsomme, triste, sjarmerende, sære, glade, originale og til tider geniale i 25 år.

FOTO: SONET/UNIVERSAL

Som musikkjournalist har jeg holdt mange av mine egne favoritter på armlengdes avstand. Rett og slett fordi jeg sliter med å være noe annet enn nesegrus fan. For eksempel med deLillos, men da de ga ut samleplate i 1998 klarte jeg å lire av meg denne anmeldelsen.

deLillos
Gamle sanger om igjen
Sonet/PolyGram 1998

19 høydepunkter fra 13 år med deLillos er som å bla gjennom et fotoalbum med gamle venner. Jeg husker jeg hørte «Tøff i pyjamas» på NRK da jeg selv var 13 år, og grafset til meg Suser avgårde på salige Utopia musikk i Pilestredet like etter.

1986 var året jeg oppdager oslorocken; deLillos, Jokke & Valentinerne og Raga Rockers. Interessen førte til et småstammende foredrag i musikk valgfag på Foss videregående skole. Der viste det seg at jeg hadde samme musikklærer som Lars Lillo-Stenberg («Tøff i pyjamas» ble skrevet i en kjedelig norsktime på Foss), og hun fortalte at Lars alltid pleide å være veldig trøtt om morgenen.

Det intense vennskapet kjølnet litt på 1990-tallet, og kanskje ikke deLillos selv synes de hadde det så gøy akkurat da. Svett smil og Varme mennesker er i alle fall representert med bare én sang hver. Men så traff jeg gjengen igjen i 1993 med Neste sommer, og plutselig var det gøy igjen. Litt for gøy, for snart var verden full av fulle studenter som brølte «Kokken Tor», mens ølrester sprutet nedover halvgrodd skjegg. Gutta roet seg ned litt etter dette, vennskapet ble holdt vedlike, om enn ikke like glødende som før.

Når jeg «blar» i albumet skjønner jeg igjen hvorfor jeg og deLillos er så gode venner. De er morsomme, triste, sjarmerende, sære, glade, originale og til tider geniale. Men noen øyeblikk savnes, hvor ble det av «Arne» og «Klokken er mye nå» for eksempel?

Har du flere deLillos-plater fra før av trenger du ikke denne, kjøp heller noen gamle plater du ikke har. Men for alle andre er plata nær perfekt. Gi den til noen du er glad i!

_____________________________________

I tillegg har jeg jeg også anmeldt Stakkars, her er den.

deLillos
Stakkars
Sonet/PolyGram 1998

deLillos’ åttende studioplate er bedre enn Sent og tidlig, som var forbausende anonym, men når ikke opp mot tidligere høydepunkt som Suser avgårde, Hjernen er alene eller Neste sommer.

Plata er ganske lavmælt og forsiktig, men problemet er først og fremst mangelen på de umiddelbare kanonlåtene gruppa kan varte opp med. Godbiter finnes, som den ruvende «Psykopat», nærmest «Kokken Tor» – del 2. Den blir hevet av gnistrende dobbeltsang av larsene Stenberg og Beckstrøm, og deLillos høres mer enn noensinne ut som Neil Young med et buldrende Crazy Horse i bakgrunnen.

Lars Beckstrøm disker også opp med «Tre», og fortsetter oppturen etter årets fine soloplate Lykkens kalosjer. Lillo-Stenberg prøver seg også som samfunnsrefser i «Borte bra», men høres mest sutrete ut: «For en kunstner nyter stor respekt/Poeten blir en folkehelt/Mens hjemme har han lite å si/hvis han ikke går vanvittig fort på ski.»

En grei deLillos-plate, men ikke så mye mer.