20 skiver jeg elsker

Her er den endelige teksten jeg skrev til boka 111 skiver vi elsker, med en topp 10-liste som har est ut til 20. Intet av dette endte opp i boka, bare den første topp 10-lista.

Diverse artister
Indie Top 20 Vol VII
Beechwood Music 1989

Jeg var russ våren 1991, men hadde musikksmak som en støvete 40 år gammel platesamler. Etter en sunn pop- og hiphop-interesse i barndommen og tidlig i tenårene hadde jeg endt i en musikalsk blindgate befolket av progrock, folkrock, blues og Beethoven.

April 1991 var jeg mest opptatt av å komplettere mine samlinger med Los Lobos, The Waterboys, Prince og sjutommere med The Police og ZZ Top, men sommeren samme år så plutselig handlelista mi slik ut: The Fall, Buzzcocks, Dinosaur jr., Nirvana, Orbital, My Bloody Valentine, Public Enemy og New Fast Automatic Daffodils. Hva i alle dager hadde skjedd med meg?

Jeg kan fortsatt huske den varme dagen i slutten av mai og ”tilbud”-skiltet som hang i vinduet på Musikkhuset på Karl Johan som om det var i går. Og ikke minst husker jeg CD-plata med det stusslige og stygge grå omslaget jeg fant i 50-kronershylla: Indie Top 20 Vol VII fra 1989.

Dette var altså plata som skulle åpne flere nye musikalske verdener enn jeg har opplevd før eller siden, vekke en ustoppelig nysgjerrighet for ny musikk og nye artister, en glødende hunger for å oppdage mine ”egne” band, vekke interessen for musikkjournalistikk og forandre livet mitt totalt.

”Indie” var et fremmedord for meg i 1991, men jeg var ikke helt ukjent med verden som her åpnet seg. Jeg hadde lest om både Hüsker Dü og The Stone Roses i Nye Takter, mens en jente i klassen lenge hadde forsøkt å misjonere for band som Pixies, Faith No More og Jane’s Addiction. Men jeg var fortsatt mer interessert i det strøkne lydbildet på Los Lobos’ Kiko. Inntil Indie Top 20.

Her var popmystisisme fra The Stone Roses, Ultra Vivid Scene og The Pastels, Dinosaur Jr. og deres grunge-nasjonalsang ”Freak Scene”, Pixies’ monumentale ”Monkey Gone to Heaven”, fresende orgelpop fra Inspiral Carpets, garasjerock, metal og techno, mens en dose folkrock fra Oyster Band og The Men They Couldn’t Hang representerte en livlinje tilbake til min egen fortid.

”It makes me dizzy, dizzy, dizzy in my head” sang Kristin Hersh i Throwing Muses, og min svimmelhet førte til en gedigen dominoeffekt av nye musikalske oppdagelser og overraskelser . Før Indie Top 20 hadde jeg kjøpt rundt 15 plater i 1991. Fram til jul samme år kjøpte jeg 50 album, var blitt fast leser av Vox, Select og The Source, en flittig konsertgjenger, og en som sendte med handlelister til alle jeg kjente som skulle til London. Plata lærte meg at den beste og mest spennende musikken er den du ikke har hørt ennå, og min verden ble aldri den samme igjen.

Låtliste
1. Pixies: ”Monkey Gone to Heaven”
2. The Stone Roses: ”Made of Stone”
3. They Might Be Giants: ”Ana Ng”
4. Wire: ”Eardrum Buzz”
5. Throwing Muses: ”Dizzy”
6. Oyster Band: ”Polish Plain”
7. The Men They Couldn’t Hang: ”Rain, Steam, Speed”
8. The Man From Delmonte: ”My Love is Like a Gift You Can’t Return”
9. Inspiral Carpets: ”Joe”
10. The Wolfhounds: ”Happy Shopper”
11. Dinosaur Jr.: ”Freak Scene”
12. The Wolfgang Press: ”Kansas”
13. The Shamen: ”You, Me & Everything”
14. Ultra Vivid Scene: ”Mercy Seat”
15. The Perfect Disaster: ”Time to Kill”
16. The Pastels: ”Baby You’re Just You”
17. Lunachicks: ”Sugar Luv”
18. Thee Hypnotics: ”Preachin’ & Ramblin’”
19. Danielle Dax: ”White Knuckle Ride”
20. Nick Cave & The Bad Seeds: ”Deanna”

Mine 20 viktigste plater:

1. The Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Apple 1967)
2. Michael Jackson: Thriller (Epic 1982)
3. Break Machine: Break Dance Party (Scorpio 1984)
4. ZZ Top: Degüello (Warner 1979)
5. Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (Veps 1986)
6. Judas Priest: Turbo (Columbia 1986)
7. Prince: Sign ‘O’ The Times (Warner 1987)
8. Glenn Gould: Beethoven Piano Sonatas (Sony Classical 1965-1968)
9. Tom Waits: Rain Dogs (Island 1985)
10. Diverse artister: Indie Top 20 Vol. VII (Beechwood Music 1989)
11. Teenage Fanclub: Bandwagonesque (Creation 1991)
12. Nirvana: Nevermind (Geffen 1991)
13. My Bloody Valentine: Loveless (Creation 1991)
14. Public Enemy: Yo! Bum Rush The Show (Def Jam 1987)
15. Ice-T: OG – Original Gangster (Sire 1991)
16. Sonic Youth: Goo (Geffen 1990)
17. Ministry: Psalm 69 (Sire 1992)
18. Redman: Whut? Thee Album (Def Jam 1992)
19. Buju Banton: Voice Of Jamaica (Mercury 1993)
20. Raekwon: Only Built 4 Cuban Linx… (Loud 1995)

I kronologisk rekkefølge etter innkjøp.

PS! Jeg innså plutselig at jeg faktisk har klart å komme meg på konsert med de aller fleste av disse 20 artistene (Ministry og My Bloody Valentine så jeg først i 2008). Toget er nok gått for The Beatles, Break Machine og Glenn Gould, så da gjenstår bare Ice-T.