13 skiver jeg elsker

I 2003 ba osloklubben Blå meg om å sette sammen en liste over mine ti viktigste plater til boka 111 skiver vi elsker. Lista kom på trykk, men aldri begrunnelsene.

Jeg oppfattet den opprinnelige ideen bak 111 skiver vi elsker slik: 111 forskjellige musikkelskere og skribenter ble invitert til å sette sammen sin høyst personlige topp ti-liste, og samtidig skrive en medfølgende tekst. Slik gikk det ikke.

Det var vanskelig nok å få de inviterte til å levere sine lister i tide, og tekstene ble et noe tilfeldig utplukk fra de ymse listene, bare unntaksvis forfattet av de som hadde plukket dem ut. Isteden ble en liten stab skriveføre satt til å skrive ymse omtaler i hui og hast, men slett ikke av de platene de selv hadde valgt ut.

Jeg skrev om Nas, De La Soul og The Notorious B.I.G. Bra plater, absolutt, men de var faktisk ikke på min topp 10-liste. Og merkelig nok var det ikke Ready To Die, men Life After Death, som representerte Biggie. Anyway, jeg snublet nettopp over de opprinnelige tekstene jeg skrev til min liste, og her de.

___________________________

Mine ti viktigste skiver? Hvordan definerer en «viktig»? «Av stor betydning», står det i ordboka. Da må det bli ti plater som har ført meg fram til uhelbredelig musikkavhengighet, og altså ikke de ti platene jeg ville tatt med meg om jeg skulle vært et år på en øde øy med bare en discman og stort lager av batterier. Men ti plater som har formet meg som jeg er i dag, på godt og vondt – i kronologisk rekkefølge.

1. The Beatles: Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (Capitol 1967)

Foreldrene mine hadde ikke verdens største platesamling. Faren min falt av lasset lenge før rocken kom til Norge, og moren min hadde også en beskjeden samling. Men jeg skal love deg at jeg støvsugde samlingen for det den var verdt – og spilte alt fra amerikansk korpsmusikk, bergenssanger og Evert Taube til dixielandjazz og Chopin. I tillegg til barneplater som Pelle Parafins bøljeband, Klabb og Babb og Torbjørn Egner så klart. Men favorittene var Jesus Christ Superstar og Sgt. Pepper. Ikke bare var musikken til The Beatles særs spennende, men omslaget var jo til å drømme seg bort i. Jeg slukte tekstene nesten før jeg kunne lese (og langt mindre kunne engelsk), og lurte voldsomt på hva slags fyrer disse skjeggete karene i fargeglade uniformer var. Favoritten var George, selv om sangen han hadde skrevet var litt rar. Men dette førte til et problem. Jeg husker fortsatt skuffelsen da jeg oppdaget andre Beatles-plater i platesamlingen til min kompis George. For hvem var disse kortklipte fyrene i dress og slips? Det var ikke det samme Beatles jeg likte, og jeg kom vel egentlig aldri over den skuffelsen. Først i 2001 kjøpte jeg mine første Beatles-plater, og det var mest fordi broder’n mobbet meg for min manglende Beatles-kunnskap og jeg kom over grisebillige kinesiske piratkopier. Men jeg spiller dem  nesten aldri.

2. Michael Jackson: Thriller (Epic 1982)

Jeg husker aldri om The Monroes’ Sunday People eller Michael Jacksons Thriller var den første plata jeg kjøpte selv, men det er liten tvil om hvilken som var viktigst. Thriller ble innkjøpt på Tveita senter for fryktelig mange penger, men var en fullkommen plate og gudene vet hvor mange ganger jeg spilte den. Det hender fortsatt jeg blir nostalgisk overfor tiden da jeg kjøpte en plate og spilte den til jeg ble lei, og så måtte spare penger til å kjøpe en ny plate.

3. Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (Veps 1986)

Jeg elsket å ta opp musikk fra radio og tv da jeg var liten, og «Ti i skuddet», Sky Channel og Oslos nærradioer var yndete kilder. En kveld jeg hørte på Radio 7 ble magisk. Radioverten hadde nemlig fått inn en flunkende ny plate av et helt fersk norsk band, og spilte like godt hele side én – som jeg tok opp. Jokke traff meg fra første sekund, selv om jeg fortsatt lurer på hvordan en rølpesang som «Hvis jeg var deg» kunne treffe en uskyldig 13-åring så hardt. Jeg hadde jo ikke smakt øl en gang. Men Jokke sang på norsk, han var fra Oslo og han var til og med fra Oslo øst. Jeg skjønte aldri helt nøyaktig hvor han kom fra, men når Jokke spilte på en nedlagt T-banestasjon i Christopher Nielsens medfølgende tegneserie skjønte jeg at det ikke var langt unna. Jeg spilte sangene om og om igjen, men hadde jo bare side én. Det skulle imidlertid ikke vise seg så lett å få tak i den, men etter noen måneder fikk jeg omsider bestilt den på Steen & Strøm. DeLillos dukket opp omtrent samtidig, men selv om jeg også likte de, var det aldri noen tvil om hvem jeg holdt med.

4. ZZ Top: Degüello/El Loco (Warner 1979/1981)

Min musikalske utvikling har vært noe baklengs. Jeg gjorde unna den kjedelige voksenrocken og i tenårene, slik at jeg kunne ha mine musikalske tenår i 20-årene. Etter en tidlig periode med «Ti i skuddet», Michael Jackson, Madonna, hiphop  og Wham! gikk jeg over til bluesrock, voksenpop og prog: Genesis, Peter Gabriel, Stevie Ray Vaughan, Sting, Kate Bush, Bruce Springsteen og Prince (okei, han passer kanskje ikke inn). En periode var ZZ Top størst av alle, selv om jeg avskydde de skjeggete gubbene første gang jeg så videoene fra Eliminator. Av en eller annen grunn falt jeg for

Afterburner, og interessen for Sting, The Police og ZZ Top utgjorde min inntørka platesamlerperiode. Jeg har fortsatt en anseelig samling meningsløse singler med disse artistene (noen som trenger en ZZ Top interview picture disc der ute?), men samtidig skal det sies at ZZ Top også var blant de første artistene som viste meg veien bakover i musikkhistorien. Og kassetten med både Degüello (1979) og El Loco (1981) innkjøpt på Furuset senter var viktig – spesielt viste Degüello vei tilbake til eldre blues og rock. Jeg ønsket meg elgitar til konfirmasjonen (fikk det heldigvis aldri), søkte meg tilbake til Elmore James og Howlin’ Wolf og det kulminerte med innkjøp av Robert Johnsons samlede verker. Det ble en overdose blues!

5. Diverse artister: Indie Top CD vol. VII (Beechwood 1989)

Jeg hadde lest om de i Arbeiderbladet og Laila i klassen hadde plater med dem, men jeg var ikke så veldig interessert i å sjekke ut ny rock fra England og USA, jeg hadde jo The Pogues, The Waterboys, Los Lobos og Tom Waits og trengte ikke Faith No More, Pixies, Jane’s Addiction og The Stone Roses. Men en skjebnesvanger dag våren 1991 svippet jeg innom platesalget på Musikkhuset på Karl Johans gate og kom ut igjen med en samleplate til 50 kroner som snudde musikkverdenen min opp ned. Indie Top CD var CD-versjonen av Beechwoods Indie Top 20-serie og her var band jeg hadde hørt vagt om (Pixies, Stone Roses og Nick Cave), band som falt inn i folkrock-interessen min (Oyster Band, The Men They Couldn’t Hang) og en lang rekke nye og spennende navn – der spesielt Dinosaur jr. utmerket seg med sin

«Freak Scene». Jeg kjøpte flere og nyere plater i serien, og ganske raskt gikk plateinnkjøpene over styr og jeg begynte også så smått å gå mer på konserter med nye band og kjøpe musikkblader. Ingen kan beskrive skuffelsen min da jeg i Arbeiderbladet leste om gårsdagens konsert med Dinosaur jr. på Cruise Café sommeren 1991 – da hadde jeg jo avskrevet Cruise som et kjedelig roots- og folkrocksted og gadd ikke en gang lese annonsene. Oh, the irony!

6. Nirvana: Nevermind (Geffen 1991) & Primal Scream: Screamadelica

(Creation 1991)

Igjen sniker jeg inn to album på en plassering, men disse fikk jeg faktisk samtidig og på samme opptakskassett. Nevermind på side A, Screamadelica på side B – og stor takk til Thomas Strzelecki (Dagbladet, Spirit, FHM m.m.) som

lagde kassetten og som jeg traff i min korte periode i Blindern Filmklubb. Jeg var allerede tungt inne i grunge via band som Dinosaur Jr., Smashing Pumpkins og Pixies da jeg så «Smells Like Teen Spirit» på 120 Minutes på MTV for første gang. Og da jeg like etter fikk høre hele albumet hjemme hos Thomas var jeg igjen solgt, og med Primal Scream på andresiden åpnet nye veier inn mot technoen seg for alvor og førte til innkjøp av artister som Orbital og The Orb kort etter. Og igjen var konsertskuffelsen der, da Nirvana avlyste sin annonserte Alaska-konsert høsten 1991.

7. Sonic Youth: Goo (Geffen 1990)

Jeg oppdaget vel tre nye band i uken på denne tiden, men igjen var det en opptakskassett som skulle føre meg til et av bandene som kanskje står igjen som en av mine favoritter. Selv om jeg hadde fått med meg videoen til «Kool Thing», der et mystisk kvinnemenneske hveste mens gitarene flerret og en noe forvirret Chuck D fra Public Enemy slang meldinger, var Sonic Youth et navn jeg stort sett kjente fra T-skjorter. Men så kjøpte jeg en piratkopi av Goo på et marked i Spania og var solgt. Og da Dirty kom en tid etter og Sonic Youth fulgte opp med en fantastisk konsert sammen med Pavement på

Alaska, hadde jeg et nytt favorittband. Med tiden ble også Sonic Youth en viktig veiviser inn i amerikansk rockeundergrunn, støy, samtidsmusikk, jazz og andre merkelige greier.

8. Public Enemy: Yo! Bum Rush The Show (Def Jam 1987) & Ice-T: O.G. Original Gangster (Sire 1991)

Hip hop kom noen år for tidlig til Norge for min del. Det var før jeg virkelig hadde begynt å kjøpe plater, og selv om jeg har en lang rekke opptakskassetter med Break Machine, Afrika Bambaataa, Grandmaster Flash, Rapmaster Ronnie og tvilsomme samlekassetter, kjøpte jeg aldri noen plater – og mistet interessen da hip hop forsvant ned i undergrunnen igjen. Men som det kom tilbake etter min musikalske oppvåkning i 1991! Igjen er det to plater, og igjen er det kassetter jeg kjøpte på samme Europa-turen jeg oppdaget Sonic Youth. Å cruise rundt i Frankrike med Public Enemy og Ice-T dundrende fra høyttalerne var vanvittig tøft, og endte i en dyp interesse for musikken fra både vest- og østkysten som fortsatt står seg. Innkjøp av Dr. Dres The Chronic og Redmans Whut? Thee Album på salg på Akers Mic senere på året befestet bare inntrykket.

9. Buju Banton: Voice Of Jamaica (Mercury 1993)

Reggae var Bob Marley – det var opplest og vedtatt for de aller fleste, også meg dessverre. Men så begynte det å skje noe, artister som Mad Lion og Boogie Down Productions krysset reggae og hiphop, mens Shabba Ranks dukket opp på MTV. Jeg ble nysgjerrig, og nysgjerrigheten førte meg fram til Buju Banton – med en stemme som hørtes ut som han raspet sandpapir over stemmebåndene og et tekstinnhold som ikke minnet mye om godeste Bob. Og han var langt fra alene på Jamaica, og sannelig var det ikke utrolige mengder spennende musikk bakover i tiden også. I dag står reggae for meg  fram som en av de absolutt mest givende musikksjangrene.

10. Raekwon: Only Built 4 Cuban Links… (Loud 1995)

Indierock og grunge kom mer og mer i bakgrunnen, og i stedet havnet jeg bare mer og mer utpå i hiphop og reggae, samtidig som det naturlig nok førte meg bakover til soul og funk. Og så kom Wu-Tang Clan som en kule med Enter The

Wu-Tang (36 Chambers), igjen innkjøpt på kassett på interrail i London sommeren 1994. Men jeg velger meg allikevel Wu-medlem Raekwons solodebut som siste album, både fordi det er det soleklart beste Wu-albumet og fordi det også innledet min karriere som musikkjournalist da jeg anmeldte det i Klassekampen i 1995. «Gangsta-rappens Once Upon A Time In America«, skrev jeg og er fortsatt fornøyd med den formuleringen. Anmeldelsen sto passende nok side om side men min andre anmeldelse, nemlig Buju Bantons ‘Til Shiloh – der han gikk fra å være «bad boy» til troende rastafarianer. Jeg var hiphop- og reggae-anmelder i Klassekampen i to år, og har hatt flere store plateopplevelser siden. Men like viktige er de ikke lenger.

Innlegget følges opp her.