Sjokkrocksommer

Marilyn Manson til Quart, Slipknot til Hove. Hva blir det neste? Alice Cooper til Øya? Det er uansett gledelig å se at «sjokkrocken» endelig blir tatt på alvor i Norge.

I 2001 fikk Slipknots mesterlige Iowa terningkast 3 av Dagbladet («banalt, men greit hvis du er 14 år»), VG («tenk at djevelen har tatt ansiktsmaske på Kiss med death metal på full guffe i skjønnhetssalongen» – bra sagt, men negativt ment) og Aftenposten («litt som å rugge i et hjørne før man tar løpefart og kaster seg i veggen»). Nå blir de omsider tatt mer på alvor. Det er på høy tid, for Slipknot er 2000-tallets mest vellykkete møte mellom death metal, sjokkrocken til Alice Cooper, Korn og Marilyn Manson og industrielle elementer.

Følgende anmeldelse ble opprinnelig trykket i Ny Tid 5. juni 2004:

Omslaget på plata viser ni vesener i røde kjeledresser ikledd masker Stephen King ville hatt mareritt om. Etter et halvt minutts forsiktig støy og et skummel vokalsample braker det løs: Knallharde doble basstrommer, dyptunge gitarriff, et sint bjeff, en rullende bass og hissig scratching fra en DJ sparker i gang låta «(Sic)».

Neste spor heter «Eyeless». Det innledes av drum’n’bass-rytmer og går over i det illsinte refrenget «You can’t see California without Marlon Brando’s eyes». Det føles mer ut som en direkte oppfordring til å skjære ut Brandos øyne enn en metafor, og en knapp time senere satt jeg ganske utmattet igjen etter mitt første møte med Slipknot og deres selvtitulerte album i 1999.

Maskert metal
Bandet fra Des Moines, Iowa debuterte med albumet Mate. Feed. Kill. Repeat i 1996, men skulle ikke oppleve suksess før oppfølgeren Slipknot. Musikken var en intens miks av death metal, nu-metal og punk, og når de ni medlemmene både var konstant maskerte var det lett å avfeie dem som moderne metals svar på Kiss.

Heavy metal har aldri vært noen sjanger som appellerer sterkest til kritikere og musikksnobber. Metal går ikke etter hjernen, men styrer rett mot lytternes sterkeste følelser. Og metal slår hardest der følelsene herjer sterkest, hos ungdom i puberteten. Metal blir som regel ikke fullt ut akseptert før fansen er blitt voksen, og den samme fansen har som regel lite til overs for neste generasjons metalband. Fans av Black Sabbath og Led Zeppelin avfeide Alice Cooper og Kiss. Deres fans blåste igjen av Mötley Crüe og W.A.S.P. på 1980-tallet, og på samme måte er dagens nye metalbølge avfeid av kritikere og forståsegpåere i årevis.

Teatralsk
Slipknot solgte til platina, men suksessen kan ikke forstås uten å nevne Korn, bandet som i 1994 debuterte med det toneangivende albumet Korn. Her var alt som siden skulle bli klisjeer i nu-metal på plass: Vekslingen mellom sang, skrik og rapping, mørke nedstemte gitarriff, funky bass, diffust sinne mot samfunnet, svartsynte, personlige og angstfylte tekster og et skrekkfilmaktig grafisk uttrykk. Musikken var hard og aggressiv nok til at voksengenerasjonen hatet den, mens tekstene snakket direkte til USAs tenåringer.

Slipknot tok pakken flere skritt videre. Gruppa tok opp i seg effekter fra de tyngste metal-avartene og de teatralske sjokkeffektene til Marilyn Manson, og det skadet heller ikke Slipknot at de jobbet med mesterprodusent Ross Robinson (Korn, Limp Bizkit, Sepultura og At The Drive-In).

Slagordene på omslaget til Slipknot fortalte alt du trengte å vite om bandets tekster og holdninger: «Fuck it all! Fuck this world! Fuck everything that you stand for! Don’t belong, don’t exist, don’t give a shit! Don’t ever judge me.» Dette var en musikalsk og tekstlig hatpakke mot alt og alle. De likte ikke en gang fansen sin, som de døpte «maggots».

Gledelig overraskelse
Slipknot gjentok suksessen i 2001 med Iowa, men påfølgende knallhard turnering og en flodbølge soloprosjekter førte til at bandets framtid så høyst usikker ut. Det ble krangling og offentlig skittentøyvask, og derfor kom det som en overraskelse da Slipknot annonserte album nummer fire høsten 2003. Nå er Vol. 3: (The Subliminal Verses) her, og innholdet er også en gledelig overraskelse.

«The maggots» får fortsatt sin dose illsint metal, men Slipknot har også forstått at de ikke kan leve videre på sjokkeffekter alene. Derfor er albumet spekket med musikalske nyvinninger, vågale grep og til og med ballader. Gruppa har da også gått til metals andre store geni-produsent, Rick Rubin (Slayer, Johnny Cash, Beastie Boys, Run-DMC, Red Hot Chili Peppers). Han er amerikansk rocks svar på «Ekstrem forvandling», mannen du går til når du er lei ditt gamle jeg og ønsker å stå fram i ny drakt.

Etter skuffende og/eller lite vågale album fra Korn, Limp Bizkit, Papa Roach, P.O.D. og Linkin Park spådde mange at nu-metal ville gå i graven. Slipknot klarer kanskje ikke å redde sjangeren på egen hånd, men viser i alle fall at de har modnet og utviklet seg kraftig. Resultatet er en moderne metal-klassiker.

Slipknot
Slipknot
RoadRunner Records 1999

Slipknot
Iowa
RoadRunner Records 2001

Slipknot
Vol. 3: (The Subliminal Verses)
RoadRunner Records 2004