Kaospilot: Emosjonell terrorisme

9. mars kommer endelig det norske hardcorebandet Kaospilot med andrealbumet Shadows, seks år etter debuten Kaospilot. Vi varmer opp med dette gamle intervjuet.

FOTO: MYSPACE.COM/KOSEPILOT

Siden sist har Kaospilot turnert i Europa, USA og Japan, blant annet sammenmed Converge og Envy. Ifølge pressemeldingen viser Shadows «et modent, men spenningsfylt band som utforsker ytterpunktene i metal og hardcore, og syr det hele sammen til en egen blanding av kaos og kontroll, aggresjon og refleksjon.»

Over til intervjuet, opprinnelig publisert i Dagsavisen i forbindelse med debuten. Om jeg ikke husker feil førte dette også til litt dårlig stemning mellom Kaospilot og JR Ewing.

De har gitt ut årets hissigste musikalske sjokk, siterer Karl Marx og mener Amulet og JR Ewing ikke lenger er en del av den norske hardcore-scenen. Kaospilot står for emosjonell terrorisme.

Den norske hardcore-scenen brøt overflaten i fjor, men innebar i bunn og grunn bare økt oppmerksomhet til to band: Amulet og JR Ewing. Derfor har du neppe hørt om Kaospilot, men det unge bandet har med sitt selvtitulerte debutalbum gitt ut et av 2003s beste norske album. Kaospilot er utgitt av amerikanske Level Plane Records, og er et eksplosivt, engasjert og intenst musikalsk sjokk vi må tilbake til JR Ewings debutalbum for å finne maken til.

– Vi startet Kaospilot først og fremst for å kunne spille og lage rask, energisk og støyende musikk, forklarer trommeslager Mads Hornsletten.

Politisk filosofi
Bandet ble dannet i 2000, og medlemmene kommer fra steder som Kongsberg, Langhus, Rælingen, Porsgrunn og Drøbak. Og de har overhodet intet med den danske kaospilot-skolen å gjøre.

– Vi var faktisk uvitende om kaospilotskolen da vi tok navnet, men har fått et par morsomme henvendelser fra folk som trenger hjelp. Men da må vi dessverre skuffe dem, forteller vokalist Kristoffer Rødseth.

Bandnavnet er allikevel en passende beskrivelse av bandets streben etter å stige mot nye høyder med strengt disiplinert musikalsk kaos som hjelpemiddel. Og i front overbeviser Rødseth med brølende sint vokal og dypt engasjerte tekster. ”And maybe words are just noise or a set of marks on paper” synger han i åpningssporet, men selv om hardcore-tekster ofte er vanskelig å oppfatte er de svært viktige for Rødseth.

– For min del utgjør tekstene en stor del av et hardcore/punk band. Det er helt essensielt å få en plate der jeg vet bandet er positivt; det øker troverdigheten til bandet og jeg liker engasjerte mennesker. Selv om muligens et band ikke er en ideell politisk plattform, vil jeg for min egen del si at enkelte band har stor påvirkningskraft og utgjør forbilder som er inspirerende.

Låta ”Process Is Set” er basert på Karl Marx’ tekster, mens den politiske filosofen Edmund Burke spøker i ”The Vicious Cycle”. Videre synger Rødseth om den amerikanske forsvarsinstitusjonen School of Americas og dens undertrykkelse av latinamerikanske frigjøringsgrupper og fagforeningsmedlemmer, trafficking og profittmaskinene bak antidepressive medisiner. Men Kaospilot er et band uten en bestemt politisk agenda.

– Vi ser ikke på oss som et politisk eller revolusjonært band, selv om politiske elementer finnes i tekstene våre. De bygger på enkelte paradigmer fra visse filosofer, men slike sitater er med på å gjøre tekstene mer forståelige – uten at vi nødvendigvis står inne for alt hva for eksempel Marx skriver. Jeg skriver om emner som engasjerer meg, og kjærlighetsviser er ikke min greie, sier Rødseth.

FOTO: MYSPACE.COM/KOSEPILOT

Ser bare overflaten
Men fra politikk til norsk hardcore. Kaospilot er ikke overraskende noe skeptisk til bølgen av oppmerksomhet som har skylt over hardcorescenen. Kaospilot mener det bare har dreid seg om Amulet og JR Ewing, men at disse i dag har beveget seg langt vekk fra sine hardcore-røtter.

– Det er en interessant diskusjon hvorvidt punk skal holde seg lite og i undergrunnen, eller om man skal prøve å appellere til et større publikum og nå fram til nye mennesker. Men det JR Ewing og Amulet driver med nå har ganske lite med hardcore/punk å gjøre, det blir mer rock med punk som en ekstra sjokkfaktor. Lite av det opprinnelige innholdet er igjen, noe som ofte skjer når en undergrunnsgreie blir hentet fram i rampelyset. Dette er ikke ment som et personlig angrep på JR Ewing og Amulet, de får gjøre sin greie og begge har jobba hardt for å komme dit de er i dag, mener bassist Anders Simonsen.

Rødseth har sammenfallende synspunkter:

– Hardcore i Norge handler bare om JR Ewing og Amulet, og konsekvensen av dette er at en ikke søker dypere enn fasaden strekker seg. JR Ewing har jobbet ganske intenst med å få navnet sitt ut i det norske musikkmiljøet, og har beveget seg mer inn i den norske rockescenen framfor hardcorescenen. Amulet har gått enda sterkere til verks, mens selve musikken er blitt mer ”tilgjengelig” for en større gruppe. Enkelte medlemmer har vel ennå referanser til eller har betydd mye for den norske hardcorescenen, men jeg føler bandene er blitt til de grader uinteressante, synes Rødseth.

– Likevel er det ikke bare negative konsekvenser av denne mediainteressen. Den åpner også for mer uavhengige steder som Blitz, og for hardcore-punk generelt. Man må lete for å finne!

Kaospilot er lite opptatt av bred suksess, føler det er vanskelig å kombinere punk med rock og Rødseth tror bandet bare er blitt mindre og mindre tilgjengelig for ”mannen i gata”. Anmeldelser av debutalbumet i nisjemedier beskriver da også Kaospilot i termer som ”chaotic hardcore”, ”screamo”, ”metalcore” og ”organized noise”, men hvordan beskriver de selv musikken overfor folk som ikke er så inne i hardcore-terminologier?

– Godt spørsmål. Kategoriseringer kan ofte være negative og deterministiske i den forstand at folk tror de vet hva de får når en for eksempel kaller seg et ”screamo”-band. Noen definitiv definisjon av Kaospilot blant oss finnes ikke. Det er vel også derfor vi får en ny betegnelse hver gang vi leser en ny anmeldelse. Vi hører hjemme i punk/hardcore-sjangeren og spiller en slags emosjonell terrorisme, mener Rødseth.

– Det er alltid morsomt å prøve å beskrive bandet for folk som ikke er inne i punk/hardcore-greia. ”Bråkemusikk”, ”skriking” eller lignende er betegnelser det hender jeg bruker, men jeg prøver stort sett å ta utgangspunkt i å si ”noe mellom punk og metal” eller noe i den duren, avslutter Simonsen.

FOTO: PÅL HOFF/MRX.NO

Bonusmateriale: Det uredigerte intervjuet, aldri tidligere publisert.

ØH: Hvem er Kaospilot, og hvor kommer dere fra?
Kristoffer Rødseth (KR): Kaospilot kommer fra små perifere steder rundt osloområdet. Bandet har eksistert siden tidlig 2000, da Mads og Kristoffer ønsket å starte et prosjekt sammen med tanke på å gjøre noe positivt ut ifra de manglende kulturtilbud som fantes i våre kommuner. Vi startet som et seksmannsprosjekt, uenigheter og tidsmangel førte til at vi måtte bytte to medlemmer og en sluttet i 2000. Siden sent på høsten 2000 har vi hatt samme besetning i bandet som vi har i dag. Øystein Rånes (20 år, gitar) fra Kongsberg, Mads Hornsletten (22 år, trommer) fra Langhus , Petter Ringstad (23 år, gitar) fra Rælingen, Anders Simonsen (24 år, bass) fra Porsgrunn og meg (22 år, vokal)  fra Drøbak. De viktigste endringene er vel at vi har funnet vår egen stil, og blitt mer selvsikre på hva vi holder på med. Videre har vi utviklet oss som band og enkeltpersoner. Vi har vel arbeidet med å gjøre musikken vår mer utfordrende. Vi prøver å presse grensene så langt det går og utvikle oss dag for dag.

ØH: Dere synger: ”And maybe words are just noise or a set of marks on paper” og trykker tekstene i coveret. Hvor viktig er tekstene for dere og hva slags funksjon spiller de i hardcore generelt – der det ofte er vanskelig å høre mye av tekstene?

KR: For min del utgjør tekstene en stor del av et hardcore/punk-band. Det å få en plate hvor jeg vet bandet er positivt, er helt essensielt. Det øker troverdigheten til bandet, og jeg liker engasjerte mennesker. Selv om muligens et band ikke er en ideell politisk plattform, vil jeg likevel si for min del at enkelte band har stor påvirkningsevne og utgjør modeller som er inspirerende. Det å høre på for eksempel Propagandhi i stedet for skatepunk i en alder av 13-14 år kan være med på å gjøre individuelle endringer.

ØH: Dere engasjerer dere i School of Americas Watch, bruker Karl Marx i tekstene og henstiller flere ganger til forandring – om ikke revolusjon. Ser dere på dere som et politisk band? Et revolusjonært band? Et opprørsk band?

KR: Jeg må poengtere at Kaospilot ikke har noen definitiv agenda. Vi ser ikke på oss selv som et politisk eller revolusjonært band. Politiske elementer kan likevel finnes i våres tekster. Personlig skriver jeg om emner som engasjerer meg. Et viktig tema er å sette spørsmålstegn ved systematiske tenke- og handlemåter som taes for gitt, men bør revurderes. Da tenker jeg på sosiale normer og regler. Sosial realisme er ord som for meg vil være en god karakteristikk av tekstene. Som for eksempel teksten som angriper den amerikanske forsvarsinstitusjonen School of Americas (Western Hemisphere Institute for Security Cooperation) systematiske og brutale undertrykkelse av latinamerikanske frigjøringsgrupper, fagarbeidere og andre personer og grupper som kjemper for menneskers rettigheter og frihet. Emner som nettopp S.O.A. , human trafficking og antidepressive midler (som er blitt en profittmaskin uten like) er for meg naturlig å skrive om. Kjærlighetsviser er ikke min ting.

ØH: ”Process is set” henter tekst fra Marx, mens sitatet ”It’s not our acts that kill, it’s more the fact that we never act” minner meg om Edmund Burke (”The only thing necessary for the triumph of evil is for good men to do nothing”). Henter dere mye tekstlig inspirasjon fra politisk filosofi?

KR: Tekstene kan nok bygge på enkelte paradigmer fra visse filosofer. Slik jeg ser det er sitater fra filosofer med på å gjøre tekstene mer forståelige, uten at vi nødvendigvis står inne for alt hva for eksempel Marx skriver. Men tilbake til spørsmålet vil jeg nok si av mye av litteraturen vi leser er med på å lage en viss struktur på tekstene, og ikke minst inspirasjon..

ØH: Medieinteressen for hardcore har økt de siste årene, men ser ut til bare å omfatte JR Ewing og Amulet. Hvorfor? Og hva er konsekvensene av det? Hvordan blir disse bandenes relative suksess oppfatt i miljøene de springer ut fra, og tror dere at dere kan/vil følge etter dem?

KR: JR Ewing har vel jobbet ganske intenst med å få navnet sitt ut blant det norske musikkmiljøet. Etter de brøt (?) med Blitz-scenen for noen år siden har de vel beveget seg mer inn i den norske rockescenen framfor hardcorescenen. Amulet har vel gått enda sterkere til verks. Selve musikken er også blitt mer ”tilgjengelig” for en større gruppe. Enkelte medlemmer har vel ennå referanser til, eller har betydd mye for, den norske hardcorescenen. Likevel føler jeg de overnevnte band blir til de grader uinteressante. Mye av fokuset på bandene går veier jeg ikke kan identifisere eller relatere meg til. Hardcore/punkrock framstilles ofte i en negativ kontekst i moteblader, og viser et forvrengt bilde av punk/hardcore. Mye av etikken og det essensielle er skrapt bort. Hippe moteblader eller dagsaviser prøver stadig å skape nye trender og moter, for å sikre nye lesere og prøve å være et steg foran de andre. Konsekvensen av dette er at man ikke søker dypere enn fasaden strekker seg. Resultatet er at hardcoresjangeren i Norge handler om JR Ewing og Amulet. Bandene får mye oppmerksomhet, som tydeligvis liker å vise seg fram, og sette etikk i andre rekke. Moteblader benytter seg ofte av overdrevent bruk av sexistiske bilder, framstilling av stereotyper, en kontekst som ikke passer inn i punketikk. Jeg kunne ønske mennesker var mer bevisste på sine handlinger.
Likevel er det ikke bare negative konsekvenser av denne medieinteressen. Det åpner interessen også for mer uavhengige steder som Blitz, og for hardcore punk generelt. Man må lete for å finne!
Suksess er lite sentralt for oss. Jeg vil si at vi er mer ute etter en viss feeling når vi for eksempel spiller konserter. Vi trives ikke med å spille på større klubber eller scener. Vi liker uavhengige steder med nærkontakt med publikum, hvor barrierene mellom publikum og bandet er forkastet. Publikum skal ha det like artig som oss. Jeg føler også at Kaospilot har gått i sin egen musikalske retning. Vi blir vel mindre og mindre tilgjengelige for mannen i gata. Vi kjører vårt eget løp med fokus på å ha det gøy og spille musikken vi liker.

Anders Simonsen (AS): Jeg mener at det JR Ewing og Amulet driver med nå, har ganske lite med hardcore/punk å gjøre. Det blir litt mye rock med punk som en ekstra sjokkfaktor, med lite av det opprinnelige innholdet igjen, noe som veldig ofte skjer når en undergrunnsgreie blir henta fram i rampelyset. Det skal være rebelsk og tøft, for å skape effekten media ønsker. Dette er ikke ment som et personlig angrep på JR/Amulet, de får gjøre sin greie, jeg respekterer absolutt det. Begge banda har jobba hardt for å komme dit de er i dag. Har også god respekt for det folka har gjort for hardcore/punkscenen tidligere, og kan forstå at folk blir lei og ønsker å gjøre nye ting. Det er bare det at de gjør ting på en annen måte enn jeg ønsker å gjøre det med Kaospilot.
Det er egentlig en interessant diskusjon hvorvidt punk skal holde seg lite og i undergrunnen, eller om man skal prøve å appellere til et større publikum og nå fram til nye mennesker. Som Kristoffer nevnte, må man jo begynne et sted, og det er absolutt flere folk enn de som befinner seg innerst i hardcorekretsene som kunne trenge å høre budskapet til en del band. Det jeg i hvert fall mener er viktig hvis man prøver å nå ut til et større publikum, er å beholde integriteten, ikke gå på noen kompromisser, og at man faktisk har et budskap som man ønsker å formidle til folk. Samtidig er jeg veldig klar over at et band har begrensinger som meningsformidler, hvis du virkelig er ute etter å forandre verden, er nok andre arenaer mer fruktbare. Likevel finnes det absolutt band som jeg tror kan bidra til å åpne noen folks øyne, og det er bra!

ØH: Da jeg intervjuet JR Ewing for flere år siden sa de at de startet bandet i 1998 som en reaksjon på at den norske hardcorescenen hadde stagnert fullstendig. Hvorfor startet dere Kaospilot, og hvordan ser dere på den norske hardcorescenen i dag?

Mads Hornsletten (MH): Vi startet vel Kaospilot først og fremst for å kunne spille og lage rask, energisk og støyende musikk. Men det å kunne bidra noe til hardcorescenen, og få spille hardcoreshows var også en viktig del av det.

AS: Jeg er til en viss grad enig i at den norske scenen var ganske uinteressant på det tidspunktet, og JR Ewing skal absolutt ha kred for å tilføre den noe nytt. Synes egentlig at scena i dag er bedre igjen, mer variert musikalsk sett, og også en del bra og lovende band. Men det er litt synd at mens det tidligere var store aktive scener på mindre steder rundt omkring (som Porsgrunn og Kongsberg), virker det som det meste foregår rundt de store byene (særlig Oslo og Trondheim) nå. Den norske scenen er også veldig liten sammenlignet med for eksempel Sverige, der det er mange flere aktive, og mange flere steder og spille.

KR: Jeg synes den norske hardcorescena er rimelig vital. Props for de som holder punk spesielt!

ØH: Hvordan plasserer dere Kaospilot i et internasjonalt perspektiv? Hvilke band eller retninger har dere mest til felles med, spiller med og ønsker å jobbe med?

KR: Kaospilot er vel muligens et internasjonalt band. Vi har allerede vært på tre europaturneer, og spiller langt flere konserter i utlandet enn hva vi noensinne vil gjøre her i Norge. Videre selges sikkert maks 5-10 prosent av skivene våres i Norge. Sentral-Europa tilbyr langt flere spillesteder, og det er flere personer som er involvert i doityourself-scenen. Blant annet Tyskland har ufattelig mange squats/okkuperte hus og uavhengige kulturhus. Når det gjelder hvem vi spiller med faller det seg ofte ganske naturlig. Hot Cross er et band vi spilte en halv turné med, fordidet er bandet til de som har gitt ut skiva vår. Vi har også vært aktive for å få spilt sammen med andre band vi føler vi passer sammen med, når det har vært mulighet for det. Framover prøver vi å snekre sammen en singleskive på Lilacsky Records. Jobbing med en 10-tommer, eller en split 12-tommer er også underveis. Noe uklart hvem som skal gi det ut.

ØH: Har dere noe som helst med den danske kaospilot-bevegelsen å gjøre?

KR: Nei. Den skolen har ingenting med oss å gjøre. Vi var faktisk uvitende om at den eksisterte da vi tok navnet. Likevel har vi fått et par morsomme henvendelser av folk som trenger hjelp fra kaospilotskolen. Da må vi dessverre skuffe dem. Hvor de har fått nummeret våres fra er jo morsomt i seg selv.

ØH: ”This record is for the love og DIY punk” står det i omslaget, og plata er spilt inn i Petters kjøkken. Hvor viktig er det for dere å ha full kontroll over det dere gjør – og hvorfor?

KR: Å være uavhengig er positivt i og med at du velger å gjøre ting helt selv uten påvirkning fra andre personer og krefter. Negative elementer er vel å finne i punk/hardcore som alt annet, men jeg vil si tankegangen i praksis er inspirerende og absolutt gjennomførbar. Når man først finner sitt ”sound” blir det også lettere å spille inn materialet selv. Et annet viktig faktum er at å leie studio ofte kan bli et mareritt. Samtidig med stress, koster det flesk.

ØH: Jeg leste noen anmeldelser av albumet, og dere beskrives som ”chaotic hardcore”, ”screamo”, ”metalcore”, ”organized noise” og lignende. Hvordan beskriver dere selv musikken overfor folk som ikke er inne i hardcore-terminologier?

KR: Godt spørsmål. Kategoriseringer kan ofte være negative og deterministiske i den forstand at folk tror de vet hva de får når man for eksempel kaller seg et ”screamo”-band. Noen definitiv definisjon av Kaospilot blant oss finnes ikke. Det er vel også derfor vi får en ny betegnelse hver gang vi leser et nytt review. Vi hører hjemme i punk/hardcore sjangeren, og vi spiller en slags emosjonell terrorisme.

AS: Det er alltid morsomt å prøve å beskrive bandet til folk som ikke er inne i punk/hardcore-greia. ”Bråkemusikk», ”skriking” eller lignende er betegnelser det hender jeg bruker, men prøver stort sett å ta utgangspunkt i å si ”noe mellom punk og metal”, eller noe i den duren. Problemet er jo selvfølgelig at folk allerede har dannet seg et bilde av disse sjangerne i hodet, for eksempel punk=skinnjakke og hanekam, eventuelt Green Day/Blink-182, mens metal=langt hår og satandyrking. Dette har ikke nødvendigvis så mye å gjøre med det vi holder på med.