Er du en wigger?

Digger du svart musikk, klær deg i hiphopmote, bruker uttrykk som ”word”, ”peace” og ”motherfucker” og/eller har dyp forståelse for svartes kår i USA? Da er du trolig en wigger.

En wigger er forkortelse for ”white nigger” eller ”wannabe nigger”, og handler kort sagt om alle oss hvite som drømmer oss vekk mens vi hører på jazz, blues, soul, reggae, funk eller hiphop. Det handler om et ønske om å adoptere alle de positive sidene ved å være ”young, gifted and black”, samtidig som problemene ikke er så fristende. Det er en fluktrute: Vi lengter etter å være smartere, kulere, penere og svartere, og en ”wigger” ønsker framfor alt å stå i opposisjon til den kjedelige hvite majoriteten.

Det er mange av oss, folk som kler seg i hiphop-klær, strør om seg med “word”, “respect”, “beeeatch” og ”motherfucker”, og har dyp forståelse med unge svarte i gettoene i USA. Selv parodier som Ali G og Thomas Rusiaks ”Hip Hopper” omfavnes og påvirker hvordan vi kler og ter oss.

I Norge er dette ganske uskyldig, men i rasemotsetningenes USA har ”wigger”-bevegelsen politisk sprengkraft. I sin ypperlige bok Mikrofonkåt forteller den svenske journalisten Fredrik Strage hvordan et lokalsamfunn i Indiana ble snudd på hodet da fire hvite high school-jenter begynte å kle seg i posete bukser, pannebånd og flanellskjorter – datidens gangsta-uniform på Vestkysten. Det endte i fire dødstrusler, en FBI-utredning, tre rettslige stevninger, fire talkshows, en Ku Klux Klan-demonstrasjon og rasekrig på en skole der to av 400 elever var fargede.

Den moderne wigger ble født i kjølvannet av jazzen. Allerede på 1920-tallet skrev den svenske forfatteren Artur Lindkvist linjer som ”spela neger, svarte broder / Du nye Kristus, fräls oss med din blanka saxofon” og på 1950-tallet var beatniks og hipsters soleklare wiggere med sin interesse for poesi, bebop og marihuana.

Begrepet festet seg i Norman Mailers essay ”The White Negro” fra 1957, og den svarte sosiologen Ned Polsky svarte Mailer med en motforestilling som fortsatt er gangbar: “They don’t really dig us as people; they just dig us for our music and our pot”.

I Mikrofonkåt lister Strage opp sju forskjellige wigger-typer. Hvilken er du, kjære leser?

* Postironisk wigger: Var opprinnelig interessert i snuskete hiphop à la Too $hort, west coast-blader som Murder Dog og Hennessy-konjakk for ironiens del, men har glemt det ironiske og blitt en ekte fan. Dør gjerne som følge av en postironisk blås fra en crackpipe.

* Miniwigger: Hører alt for mye på 2Pac, lever ”thug life” på ungdomskolen, sniffer lighterbensin fordi de ikke har råd til øl og kan alle replikkene i Menace II Society utenat.

* Naturlig wigger: Har vært i kulturen så lenge at de ikke ser det som en subkultur lenger, men en ”naturlig” livsstil. Har adoptert en svart livsstil så grundig at de ikke tenker over at den er svart.

* Afrikansk wigger: Kommer rett fra Mogadishu eller Ouagadougou, men hevder bestemt at de er ”straight outta Brooklyn”.

* Prog-wigger: Liker indie-hiphop og arbeiderklasseromantikk, gror skjegg og dreadlocks og kler seg i strikkede plagg. Kan forveksles med hvite rastafarianere, men foretrekker pils framfor marihuana.

* Nazi-wigger: Forakter svarte amerikanere som forråder sin kultur og gjør hiphop kommersiell. Anser seg selv som bedre svarte fordi de har flere plater med Common enn P. Diddy.

* Viderekommen wigger: Slutter å høre på hiphop, barberer seg på hodet, feirer kwanza og hører på Cyndee Peters (folkekjær afrosvensk artist i over 25 år).

Og jeg? Jeg er nok dessverre endt opp som en postironisk wigger, ifølge Strage den mest patetiske av dem alle.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.