Will Oldham: Rastløs, sær og unik

Will Oldham er her med nytt album som Bonnie «Prince» Billy. I dette intervjuet fra 2002 snakker han om hvorfor han gravla sine andre kunstnernavn, om Øyafestivalen, Johnny Cash, St. Thomas, Tromsø og hva han egentlig vil gjøre med Nancy Sinatra.

Kjærlighet, desperasjon, synd, fyll og sex. Fem ord som oppsummerer musikken til Will Oldham. Med sin krysning av indierock, bibelsk språk og uramerikanske musikkformer som blues, country og gospel har Oldham beskrevet menneskets mørke sider siden debuten med The Palace Brothers i 1993.

I 2002 hadde han nettopp spilt inn sitt tredje album under navnet Bonnie ‘Prince’ Billy, og lot seg lokke vekk fra hjembyen Louisville i Kentucky til en enslig europakonsert på Øyafestivalen.

– Jeg har alltid hatt lyst til å reise nord for polarsirkelen, og vil gjerne være lenger i Norge når jeg først tar turen. Så da var det ikke vanskelig å takke ja da jeg fikk tilbud om en guidet tur til Tromsø som bonus, forteller Oldham.

Stadig flyttefot
Etter at Oldham flyttet fra barndomshjemmet i 16-årsalderen har han vært konstant på flyttefot – både fysisk og musikalsk. Han har bare bodd seks måneder i strekk på samme sted, og en tid virket karrieren like rastløs. En tidlig start som filmskuespiller ble gravlagt til fordel for musikken, men selv da klarte han ikke holde seg i ro.

Album ble gitt ut under navn som The Palace Brothers, Palace, Palace Music, Palace Songs, Will Oldham og Bonnie ‘Prince’ Billy. Men nå virker det som han kommer til å holde seg til sistnevnte.

– Jeg er nettopp ferdig med å spille inn et nytt album, men vet ikke når det kommer ut. Forhåpentlig i løpet av høsten. Det er spilt inn i Nashville med Mark Nevers fra Lambchop, broren min Paul og en haug Nashville-musikere. Og det skal ut under navnet Bonnie ‘Prince’ Billy, som jeg kommer til å holde meg til i nærmeste framtid.

– Hvorfor det?

– Hvorfor ikke? Det er bare et navn som er nødvendig av kommersielle årsaker. Et navn du kan sortere platene under, det har ingen annen betydning enn det overhodet. Hver plate er bare en plate, men distributører og butikker forlanger at du skal ha et artistnavn de kan sortere deg etter. Det er like nødvendig som å ha en dør i huset ditt, men det betyr ikke noe.

– Er du rastløs?

– Jeg er i alle fall alltid på flyttefot. Du kan kanskje si det er rastløsheten som driver meg framover, men sannheten er snarere at jeg er blitt vant med stadige endringer. Jeg er vant til å flytte og bevege meg videre.

Folkemusikk
Da Oldham spilte i Norge for første gang, på So What! vinteren 2001, var det en nervøs St. Thomas som varmet opp. Nervøs fordi Oldham var en av hans store helter.

– Jeg husker oslokonserten veldig godt. Det var en overveldende og stor opplevelse. Hvordan går det med Thomas?

– Han har akkurat turnert med Lambchop.

– Jeg synes han var virkelig bra, men så ikke noe fellestrekk mellom ham og min musikk. Det gjør jeg aldri.

Men passende nok følger St. Thomas i Oldhams fotspor: I oktober drar han til Nashville for å spille inn sitt tredje album med samme Mark Nevers som Oldham nettopp har jobbet med.

Oldham spiller amerikansk folk, men etter at den er sendt gjennom et filter av punk, hardcore og indierock. Men folk-gjenoppstandelsen i kjølvannet av Oh Brother! Where Art Thou?-filmen har han lite sans for.

– Av amerikansk folkemusikk er det stort sett bare country, blues og gospel jeg har hørt på. Ellers var jeg mer interessert i skotsk, engelsk og irsk folk framfor «hardcore» amerikansk folk da jeg var yngre. Når det gjelder «Oh Brother!»-musikken er ikke det noe jeg tenker på overhodet. Det er like fjernt for meg som Hanson og Britney Spears.

Songwriter
Oldham har bevisst holdt seg unna det meste av amerikansk platebransje, men når Johnny Cash synger hans «I See A Darkness» og Björk ønsker å samarbeide, er det klart at Oldham er i ferd med å bli innhentet av bransjen.

– Jeg blir glad når andre artister synger sangene mine, jeg liker at sangene får et eget liv på egen hånd. Johnny Cash; «that was a big deal» – det var uvirkelig. Og Björk kontaktet meg for noen måneder siden og spurte om vi ikke kunne gjøre noe sammen. Men jeg har ikke hørt noe mer, trolig fordi hun er ganske gravid nå om dagen.

– Du vurderer ikke å starte en songwriterkarriere?

– Det ville vært fantastisk. Men jeg liker å spille inn plater og gjøre konserter også – det er tre helt forskjellige disipliner. Når jeg er midt i en prosess, liker jeg det godt og ønsker å fortsette med det. Innspilling er utvilsomt det tøffeste og mest utfordrende, men jeg vil heller gjøre konserter i tre år framfor bare å skrive låter i tre år. Men det er nok best å variere.

Men selv om Oldham liker konserter er han ingen spesielt stor fan av festivaler. Han foretrekker at de han spiller for har kommet for å høre ham, og ikke en drøss andre artister også.

– Jeg kommer til å spille både nytt og gammelt, men har ikke spesielt sansen for å møte et nytt publikum på festivaler. Det jeg liker med konserter er å spille for folk som kjenner musikken min, slik at vi har en utveksling. Jeg prøver ikke å selge noe.

Trives i ruiner
– Hvilken Oldham-plate bør en da begynne med for å forberede seg på møtet med deg i morgen?

– Trolig Joya (den eneste Oldham har gitt ut under eget navn, journ.anm.). Jeg vet ikke helt hvorfor. Kanskje fordi den er destillert, den byr på essensen av det jeg gjør i løpet av et album. Det er ikke den jeg er mest fornøyd med, da må jeg svare alle sammen.

– Men tror du folk på festivalen takler stille musikk, for det blir nok et ganske rolig sett?

– Jeg kan ikke garantere det, men det bør være en god sjanse for det på denne festivalen.

– Jeg har hørt at festivalen foregår på et gammelt slott eller noe slikt. Er det vakkert?

– Det er et flott område rundt ruinene av Oslos eldste bygninger fra middelalderen.

– Er det ruiner? Utmerket. Det høres vakkert ut.

– Du liker å spille i ruiner?

– Jeg føler meg komfortabel mange steder. Og så spiller jeg rett før Nancy Sinatra, det er stort. Jeg har aldri sett henne før, men jeg får se om jeg klarer å få to fingre opp i henne mens jeg er der.

Slik er Will Oldham. Med en gang du tror han forholder seg til det vakre, så stikker det mørke og uforutsigbare opp igjen.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen 9. august 2002.