Intervju: Hove-aktuelle Mike Patton

Han sa han ikke skulle gjøre det, men nå kommer Mike Patton og et gjenforent Faith No More til Hovefestivalen. Jeg intervjuet Patton på Roskildefestivalen i 2003, da han var mest opptatt av Fantômas, Tomahawk, Farmers Market og hvordan spy smaker forskjellig fra land til land.

– Ladies and gentlemen, may I introduce our drummer: Lars Ulrich.

Det er lørdag kveld og Tomahawk spiller på Roskildefestivalens neststørste scene i 2003. Vokalist Mike Patton har tatt av seg gassmasken han sang gjennom, og introduserer trommeslager John Stanier som Metallicas rytmemaskin. Energien og den skrudde humoren er den samme som da Patton var stjerne med Faith No More tidlig på 1990-tallet, men populariteten er ikke helt den samme.

– Jeg er fornøyd, men mange vil nok anse veien jeg har valgt som svært merkelig, forteller Patton i et eksklusivt intervju rett etter konserten.

Ingen Zappa-fan

Faith No More var et av de største bandene i den alternative rockeeksplosjonen tidlig på 1990-tallet – og delte da scene med Guns N’ Roses og nettopp Metallica før det sprakk i 1998. Før dette hadde Patton én fot trygt plantet i avantgardistisk rock med Mr. Bungle, men da han startet Ipecac Recordings i 1999 sto han oppe i den eksperimentelle rockescenen med begge føtter. «Sin generasjons Frank Zappa» er han blitt kalt i flere norske anmeldelser av Tomahawks ferske Mit Gas.

– Hm!? Frank Zappa? Jeg er ingen stor Frank Zappa-fan, men jeg tror disse anmelderne ikke helt vet hva i alle dager dette er for en slags musikk. De er trolig ennå mer undrende over at folk faktisk er interessert i musikken, så da må de forklare det på den måten.

En annen tolkning er at Patton – som Zappa – konsekvent bryter regelbøkene, er hyperaktiv og ikke lar seg diktere av forventningene. En artist som alltid ligger et par skritt foran selv sine hardeste fans.

– Det kan være, men jeg synes det er trist at det er så få artister som gjør nettopp det. Det er flere artister med et lydbilde og en innstiling som ikke passer inn noe sted, men ikke nok. Uansett hvilket prosjekt eller band de spiller med så har det en «freak bastard sound», en blanding av svært ulike inspirasjonskilder som du ikke helt klarer å sette fingeren på, tror Patton.

Og Patton er definitivt en artist og sanger det er vanskelig å sette fingeren på. Som nettsiden Allmusic.com konkluderte: «The only thing certain with Mike Patton is, in fact, uncertainty». Prosjektene og gjesteopptredene er talløse, men i dag er det gruppene Fantômas og Tomahawk og plateselskapet Ipecac Recordings som er viktigst. Fantômas har gjort alle konvensjoner innen «alternativ» rock til skamme med to album; det ene et «soundtrack» til en tenkt tegneserie og det andre en høyst original samling coverversjoner av musikk fra filmer som Gudfaren, Cape Fear og The Omen.

Tomahawk er bandet til Duane Denison fra Jesus Lizard, og deres to album er en slags tilbakekomst til rocken Patton ble kjent for med Faith No More –selvsagt med flust av eksperimentelle og støyende tilbøyeligheter.

– I Fantômas var det jeg som skrev all musikken, kontaktet musikerne jeg ville spille med og fortalte dem hva de skulle gjøre. Med Tomahawk spurte jeg Duane om han ville gjøre et prosjekt for Ipecac, siden jeg liker måten han spiller på. «Hva du enn gjør, så gir jeg det ut», sa jeg til ham. Han svarte at han ville gjøre en rockegreie, og om jeg ville være med. Ikke akkurat det jeg hadde ventet meg, men resultatet ble bra.

– Making people sick

Da Patton vendte mainstream-rocken ryggen i 1998 var det egentlig en hjemkomst til avantgarden han sprang ut fra. Ideene var mange, spørsmålet var bare hvem som ville og kunne gi de ut. Løsningen ble å danne sitt eget plateselskap.

– Det var ikke slik at jeg følte at jeg ikke kunne gjøre det jeg ville tidligere. Det er en myte at artister på et multinasjonalt selskap har ansatte i dyre dresser som puster deg i nakken og forteller deg hva du skal gjøre. Vel, akkurat det er faktisk sant, myten er at dette automatisk betyr at du mister all kontroll. Du kan bare be plateselskapet om å ha seg i helvete vekk, låse døra og ta over kontrollen selv. Det var det jeg gjorde! Nå sier jeg ikke at dette er det rette å gjøre for alle, bare se hvor jeg har endt opp hen, knegger Patton.

Ipecac ble dannet av Patton og Greg Werckmann fra punkselskapet Alternative Tentacles i 1999. Første utgivelse var Fantômas’ debutalbum, og under mottoet «making people sick since 1999» er det siden blitt hjem til seige rockeband som Isis og Melvins, mørk og skjev hiphop fra Dälek og Sensational og japanske eksentrikere som Ruins og Yoshimi fra Boredoms. Og ikke minst nordmannen John Erik Kaada: Patton har gitt ut Cloroform-mannens soloplate Thank You For Giving Me Your Valuable Time på verdensbasis, og platen beskrives som «a great pop album with a touch of madness» på Ipecacs hjemmeside.

– Jeg traff Cloroform under en spillejobb i Norge, og de ga meg en av deres plater. Jeg likte platen, skrev tilbake og ba dem sende mer. Kaada sendte meg sin soloplate, som jeg likte ennå bedre. Problemet var at EMI skulle gi ut platen i Norge, og da trodde jeg han forventet løfter om store budsjetter og høye salgstall fra meg, så jeg sa nei. Men jeg kunne ikke slutte å høre på platen, og til sist sa jeg: Har du realistiske mål, så gir jeg gjerne ut platen din. Nå gjør den det bra i USA, anmelderne elsker den og jeg får stadig spørsmål om den.

I Norge fikk Kaada ikke fornyet tillit hos EMI, men Patton lover en ny Kaada-plate i løpet av nærmeste tid. Og går det som han håper, forblir ikke stavangermannen den eneste nordmannen på Ipecac. For nå er Patton på jakt etter Farmers Market, som med trekkspiller Stian Carstensen i spissen forener energisk jazz og bulgarsk folkemusikk.

– Farmers Market er «fucking great». Oh my God, that Stian Carstensen, he’s a fucking genius! Jeg håper de eller noen de kjenner leser dette, for jeg prøver å komme i kontakt med gruppa slik at den kan spille inn en plate for meg. Jeg får ikke tak i dem, selv om jeg sikkert har sendt 50 e-post. Jeg skjønner ut fra musikken deres at de liker rar musikk som meg, og jeg er en stor, stor fan!

Tenker schizofrent

Og her nærmer vi oss kjernen i Mike Patton og Ipecac Recordings. For Patton drives ikke bare av ønsket om skape sin egen musikk, han brenner også for å gi ut musikk han selv liker. Derfor måtte Ipecac oppstå.

– Å drive sitt eget selskap betyr selvsagt ikke full frihet, blant annet må du forholde deg til finansielle begrensninger. Men samtidig er det også en myte at du trenger millioner av dollar for å spille inn og gi ut en plate. Jeg kan spille inn en plate for deg for 200 euro, og den vil høres bra ut. Du lærer mer om bransjen jo eldre du blir, og når vi i Ipecac slår sammen våre kollektive erfaringer har vi 300 års erfaring til sammen. Vi vet i det minste hva vi ikke skal gjøre.Problemet var ikke å få gitt ut sine egne plater, blant annet var det viktige metal-selskapet Relapse Records svært interessert i Fantômas. Men Patton fant fort ut at det aller beste var et eget selskap, slik som Tzadik og 75 Ark drevet av hans venner, frijazzeren John Zorn og hiphop-produsenten Dan «The Automator» Nakamura.

– Jeg hadde flere prosjekter på gang etter Faith No More, og var på jakt etter et komfortabelt sted som kunne gi ut alt sammen. Men det var det ingen som var interessert i, det var ikke akkurat snakk om kommersielle utgivelser og jeg fikk ikke særlig gode tilbud heller. Jeg satt på fire innspilte album, som var ganske merkelige og forskjellige fra hverandre, og skjønte det ville bli en lang vei å gå om jeg skulle selge inn alle til forskjellige selskap. Så jeg spurte mine venner om jeg burde starte eget selskap og fikk som svar: «Er du gal, du burde ha gjort dette for ti år siden!» Og de hadde selvsagt rett.

Måten Patton setter sammen sine band på og stadig gjester andre prosjekter minner mye om jazzmusikerens måte å arbeide på. Selv kaller han det schizofreni.

– Jeg har en schizofren måte å tenke på, men så lenge musikken er utfordrende og ikke passiv er det interessant for meg. God musikk må stikke en finger i øyet på deg og samtidig få deg til å tenke.

Frank Zappa møter Kristopher Schau

Faith No More er ikke noe tema for Patton i dag, selv om hans samtidige fortsatt holder på. Red Hot Chili Peppers er et av klodens største band, mens Jane’s Addiction gjør et comeback-forsøk med nytt album i sommer. Men som forbilde kaster Faith No More fortsatt lange skygger over rocken med sin fusjon av hiphop, funk og hardrock – mens Pattons veksling mellom sang og rapping nærmest fant opp sjangeren nu-metal på egen hånd. Men det sier sitt om Pattons talenter bak mikrofonen at de fleste av dagens band må ha to vokalister for å kunne ape etter ham.

– Jeg er glad for at jeg får gjøre det jeg vil, men jeg er ikke akkurat noen stor fan av dagens rock. Det er trist å se hvor lite folk jobber med håndverket sitt, og jeg finner langt mer interessant musikk innen hardcore og elektronika, selv om det er vanskelig å trekke fram noen sjangre siden det meste bare er møkk uansett. Skal du finne god musikk må du virkelig jobbe hardt, men slik har det alltid vært.

Patton er ikke bare en søkende musiker, det ligger også en uforutsigbar og lettere forstyrrende skøyer i ham. Om han er en moderne Frank Zappa, er det også mye av Kristopher Schau i ham – noe som kommer til uttrykk i en noe spesiell interesse for kroppsvæsker – især oppkast og avføring. Ta bare navnet på plateselskapet.

– Ipecac (uttales Ipekakk, journ.anm.) er en rot fra en plante som brukes for å lage en slags sirup av. Det gis til barn som har fått gift i seg. It makes you go blææææhh, akkurat som jeg gjorde i går kveld.

For de fleste betyr dette at den du snakker med har spist eller drukket noe de ikke burde, men ikke så med Mike Patton. Da Tomahawk spilte for et utsolgt Betong i fjor inviterte Patton «one of you vikings to come up and puke on me». Hvorpå en feststemt konsertgjenger kom stormende, stakk to fingre i halsen og brakk seg over Pattons åpne og ventende munn. Hva skulle han fortelle denne gangen?

– Jeg ble matforgiftet i Italia fordi jeg hadde spist snegler som vokser på steiner i vannkanten. De plukkes av steinen og spises rå, smatt! Det er galskap og de kan være ganske skitne – og jeg ble da også veldig dårlig av disse.

– Men hvorfor i alle dager vil du at folk skal kaste opp på deg på scenen?

– Hvorfor ikke? Det må du finne ut selv, men det smaker godt. Hehehe! I Nord-Europa har oppkast en smak av fisk, mens det i sør smaker mer tomat og sterkt krydder.

Og da var vår tid med Mike Patton ute. Heldigvis er musikken bedre enn matvanene hans…

Patton i utvalg (anno 2003)

* Faith No More: The Real Thing (Rhino 1989). Gruppas store gjennombrudd.

* Mr. Bungle: Mr. Bungle (Warner 1991). Debuten til Pattons første gruppe etter flere kassettutgivelser.

* Faith No More: Angel Dust (Slash 1992). Pattons kommersielle høydepunkt.

* Faith No More: King for a Day, Fool for a Lifetime (Slash 1995). En kommersiell nedtur og undervurdert plate.

* Mr. Bungle: Disco Volante (Warner 1995). Kompromissløs sjangersurfing fra death metal til techno.

* Mike Patton: Adult Themes for Voice (Tzadik 1996). Patton i svært eksperimentelt humør, alene med mikrofonen.

* Faith No More: Album of the Year (Slash 1997). Gruppas svanesang.

* Mike Patton: Pranzo Oltranzista: Musica da Ravola per Cinque (Tzadik 1997). Patton debuterer som samtidskomponist med hjelp fra John Zorn, Marc Ribot og William Winant.

* Weird Little Boy: Weird Little Boy (Avant 1999). Duo bestående av Patton og John Zorn.

* Mr. Bungle: California (Warner 1999). Mer melodisk og roligere uten å miste den eksperimentelle gnisten.

* Fantômas: Fantômas (Ipecac 1999). Svært original metal med hjelp fra medlemmer av Slayer, Melvins og Mr. Bungle.

* Maldoror: She (Ipecac 1999). Patton i tospann med den japanske støyterroristen Merzbow.

* Fantômas: The Director’s Cut (Ipecac 2001). Mørke versjoner av skummel filmmusikk med overraskende krumspring.

* Lovage: Music to Make Love to Your Old Lady By (75 Ark 2001). Hiphop-produsenten Dan the Automator hjelpes av Patton, Jennifer Charles fra Elysian Fields, Damon Albarn fra Blur og flere rappere.

* Tomahawk: Tomahawk (Ipecac 2001). Med Duane Denison fra Jesus Lizard i sjefsstolen nærmer Patton seg kommersiell rock igjen.

* FantômasMelvins Big Band: Millennium Monsterwork (Ipecac 2002). Storbandmusikk har aldri hørtes ut som dette.

* Dillinger Escape Plan: Irony is a Dead Scene EP (Epitaph 2002). Intenst punk/metal med Patton som gjestevokalist.

* Tomahawk: Mit Gas (Ipecac 2003). Stadig nærmere Faith No More-røttene, men bisarre innfall sørger for at Patton neppe vender tilbake til hitlistene.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet. Jeg liker også å tro at dette intervjuet spilte en rolle da Farmers Market fikk gitt ut albumet Surfin’ USSR på Ipecac i 2008.