Sjefen over alle sjefer

Glem Asgeir og Totò Riina, i år er det Houston-rapperen Slim Thug som vil være «boss of all bosses». Etter lang ventetid er endelig den offisielle oppfølgeren til 2005s Already Platinum her.

«I had to put my city back on the map / This year we gotta hit ’em back with a slap / I had the whole wide world tippin on 4 4’s / sippin’ on drank, music playin’ slow», rapper Slim Thug i tittelsporet på Boss of All Bosses.

Fire lange år, flere mixtapes og utgivelser med Boss Hogg Outlawz har gått siden Slim Thug var kongen på haugen med Already Platinum, utgitt på The Neptunes’ Star Trak-label og distribuert av giganten Universal. Sett i ettertid var det kanskje ikke så smart å assosiere seg så sterkt med The Neptunes akkurat idet Houston-sounden brøt overflaten, men Boss of All Bosses er reinspikka Texas-rap – med hjelp fra bysbarn som Devin the Dude, Paul Wall, Pimp C, Bun B, Z-Ro og Scarface.

For ikke å glemme ni minutter lange «Welcome to Texas» med hele bølingen samlet – Bun B, Pimp C, Z-Ro, Paul Wall, Mike Jones, Chamillionaire, Lil Keke, Trae, Rob G, Lil O, Big Pokey, Mike Jones og Yung Redd. Bare uvennen Lil’ Flip får ikke være med på moroa.

Og sjekk for all del ut godlåter som «Top Drop» med Paul Wall og «Leanin’» med UGK.

Oppsummert: Kul plate, men neppe det som vil få Slim Thug utenfor menigheten igjen.

La oss samtidig mimre litt om 2005, året da Texas var den heteste delstaten på hiphopkartet takket være et suverent plateskred.  Det var definitivt et godt år for Texas.

Mike Jones
Who Is Mike Jones?
Swishahouse/Asylum/Warner
Sluppet april 2005

Houston-rapperen Mike Jones dundret inn på tredjeplass på Billboard-listen med dette albumet, og med slageren «Still Tippin’» har han gjort «chopped and screwed» til et nasjonalt fenomen i USA.

Denne remiksstilen ble oppfunnet av bysbarnet DJ Screw på 90-tallet, og handler om nedsatt tempo, hakkete effekter og manipulert vokal. «Still Tippin’» viser hvordan sørstatene nå har gjort denne seige stilen om fra et remiksfenomen til en selvstendig sjanger. Når det er sagt, er Mr. Jones mer interessant som fenomen enn rapper.

Han har en masete stil og gjentar seg til det kjedsommelige, mens taktikken med å markedsføre seg med å spre navnet og telefonnummeret sitt til det ekstreme i lengden er mest spennende for reklamebransjen.

Mike Jones står frem som en sympatisk fyr med et knippe gromlåter, men i Norge vil han neppe hevde seg. Og dirty south-entusiaster bør først sjekke ut langt bedre artister som Eightball & MJG, Lil’ Flip, UGK og Three 6 Mafia.

Slim Thug
Already Platinum
Star Trak/Geffen/Universal
Sluppet juli 2005

Du har kanskje hørt og sett karen med Beyoncé i «Check On It» og Gwen Stefani i «Luxurious», og mannens nærmest brutale karisma minner om Scarface i Geto Boys. Musikalsk og tekstmessig legger han seg nettopp i sporene til Houston-pionerer som Geto Boys og UGK, og hiphop fra Houston har alltid vært så tøff i trynet at den kan regnes som sjangerens svar på heavy metal.

Already Platinum er sluppet på The Neptunes’ Star Trak-etikett, og det hjelper med åtte minimalistiske Neptunes-produksjoner når tekstene blir vel gangstaenkle i lengden. Liker du å følge med, er det på tide å sette seg inn i Houston-rap, og da begynner du med denne, Paul Walls The Peoples Champ og Bun Bs Trill.

Bun B and the Middlefingaz
Legends
On The Low
Sluppet august 2005, som en forsmak på solodebuten Trill, sluppet september 2005.

Sørstatene har kuppet hiphoptronen i USA, og med unntak av Black Eyed Peas fra Los Angeles er hele topp ti på Billboards rapliste fra «the dirty south» – med Atlanta- og Houston-artister i front. I denne strie strømmen av ferske stjerner er det godt å se at veteranene også holder koken.

Etter Geto Boys var Bun B og Pimp C i UGK ledende i Houston gjennom hele 1990-tallet, men det nasjonale gjennombruddet har latt vente på seg. De fikk god reklame da de gjestet Jay-Zs «Big Pimpin’», og fulgte opp med det solide albumet Dirty Money i 2001. Så måtte Pimp C i kasjotten, der han har skrudd sammen årets skuffende solodebut Sweet James Jones Stories. Nå gjenoppretter Bun B duoens ære med denne glødende mixtapen, gjestet av sørstatsadel som T.I., Slim Thug, Juvenile, David Banner, Young Buck og Mike Jones.

Vi får en drøy time med kompromissløs gangsta-rap, samt en «screwed & chopped»-versjon av hele kalaset som bonus. En bunnsolid pakke, båret frem av Bun Bs udiskutable autoritet bak mikrofonen.

Paul Wall
The Peoples Champ
Swishahouse/Asylum/Warner
Sluppet september 2005

Texas er ZZ Top, Pantera, Dixie Chicks, og Willie Nelson, men også «the home of the players and pimps», som det heter i «They Don’t Know». Her spør Paul Wall hva vi vet om «sippin’ syrup», «candy paint» og «screwed and chopped». «Fint lite» er nok svaret fra de fleste, men selv om du trenger slang-ordbok gir Houstons hvite raphåp oss årets beste grunnkurs i Texas-rap (sammen med Bun Bs Trill).

Paul Slayton har lenge vært et hett navn i Houston-undergrunnen, men så stjal han showet på Mike Jones’ «Still Tippin’» i en slik grad at The Peoples Champ dundret inn på førsteplass i USA. På tross av gjestespill fra Kanye West, T.I. og Freeway er dette reinspikket Houston-rap, der lokale produsenter som Salih Williams og Grid. Iron styrer showet med stø hånd.

Paul er ikke den dypeste eller mest tekniske rapperen, men kompenserer med karisma, ydmykhet, humor og en flott gjesteliste. Låtene handler ikke om stort annet enn damer, biler, rusmidler og flashy mote, men det gjør jo ikke tekstene til ZZ Top heller.

Chamillionaire
The Sound of Revenge
Universal
Sluppet november 2005

Etter en stri strøm undergrunnsalbum fikk Houstons «mixtape messiah» en skjev start da han slapp denne Universal-debuten i 2005. Paul Wall og Mike Jones gjorde det skarpere salgsmessig, og Chamillionaire kastet bort tid og energi på å kjekle med sine gamle kompiser.

Men så ble «Ridin’», en seig og melodiøs sak, sluppet på singel. Den klatret til førsteplass i USA, ble hyppig spilt på National Rap Show, MTV og ZTV, og gjenstand for en lang rekke internasjonale remikser med lokale rappere.

Chamillionaire har en mer sober, realistisk og tilbakelent stil enn sine bysbarn, samtidig som han er knusende selvsikker. Som i «In The Trunk»: «Universal sent me to bring some realness to the industry / Got here, then I realized that ain’t nobody real but me». Tekstene er smartere, mer jordnære og mindre breiale enn konkurrentene, og når Scarface gjester i «Rain» blir linjene til Houston-pionerene Geto Boys’ mørke storbyrealisme ekstra tydelige.

2005-anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.