Tilbake til framtiden med Depeche Mode

Mandag 20. april gir Depeche Mode ut albumet Sounds of the Universe. I D2 kan du lese mitt ferske intervju med bandet, og som bonus på bloggen, en grundig – for grundig? – konsertanmeldelse fra Exciter-turneen i 2001.



FOTO: ANTON CORBIJN/MUTE RECORDS/EMI

Hårfestet hos den mannlige delen av publikum hadde til sammen blitt flere hundre meter høyere siden sist Depeche Mode gjestet Norge for 12 år siden. Men det var like fullt et svært hengivent publikum som tok imot David Gahan, Martin Gore og Andrew Fletcher i gruppas 20-årsjubileum som plateartister. Depeche Mode har kanskje ikke fått så mange nye fans med årets Exciter – det så i alle fall ikke slik ut i Oslo Spektrum i går – men gruppas fans er imponerende trofaste.

Historietime
Men først fikk fansen en liten historieleksjon. Depeche Mode har nemlig tatt med seg Frank Tovey og hans gruppe Fad Gadget på verdensturné. Fad Gadget hadde to tidlige synthslagere med «Back To Nature» og «Ricky’s Hand», og var det første bandet på plateselskapet Mute. Og det var nettopp som oppvarmingsband for Fad Gadget at Mute-boss Daniel Miller oppdaget pur unge Depeche Mode. Etter flere plater under eget navn har Tovey nå vendt tilbake til røttene, og leverte en artig liten sesjon med synthpop og ebm – dessverre før halvparten av publikum hadde kommet seg på plass i salen.

Men så var det tid for gruppa som hadde solgt ut Spektrum lang tid i forveien – med en entré til en instrumentalversjon av «Dream On»- åpningssporet på årets Exciter. Etter 20 år i bransjen er Depeche Mode kommet til et viktig veivalg i karrieren: Skal de ri på suksessen fra gamle slagere eller skal de søke videre? Gruppa har modig nok valgt det siste, for den turnerer nå i hovedsak på bakgrunn av materialet fra «Exciter». Men samtidig er det uunngåelig at det først og fremst er de gamle slagerne folk virkelig vil høre – det merker en tydelig på responsen eldre låter som «Halo», «Walking In My Shoes» og får. Men – også nye låter som «Dream On» og «Freelove» får i gang allsangen blant publikum.

FOTO: MUTE RECORDS/EMI

Balladetung
«Exciter»-turneen er med andre ord intet publikumsfrieri. Da hjelper det ikke at materialet fra Exciter ikke er spesielt oppsiktsvekkende, og fem ballader på rappen i midten av konserten demper også temperaturen blant oss som ikke er blant gruppas mest hengivne fans. Personlig foretrekker jeg Depeche Mode fram til og med Violator, og da er det ikke fritt for at en blir sittende og lengte etter de eldste sangene.

Men på den annen side fortjener gruppa ros for sin vilje til å se framover – den kommer nok til å være med oss noen år til. Det er lett å glemme Depeche Modes innflytelse, og derfor er det også litt synd at konserten ikke viste et bredere utsnitt av gruppas bedrifter. Men etter balladepartiet, strømmer det løs: «Enjoy The Silence», «I Feel You», «In Your Room», «It’s No Good» og «Personal Jesus». Allsangen ljomer gjennom Spektrum og temperaturen stiger flere hakk, men fortsatt er det 1990-tallet som står i fokus. Jeg kunne ønsket meg større spenn.

FOTO: ANTON CORBIJN/MUTE RECORDS/EMI

Innholdsrik
For engelskmennene har hatt 20 begivenhetsrike år i popbransjen: Sammen med Gary Numan og The Human League var de blant de viktigste synthpop-pionerene. Og da Martin Gore tok over låtskrivinga fra Vince Clarke gikk gruppa i en mørkere retning med album som Some Great Reward og Black Celebration.

Suksessen fortsatte med det i utgangspunktet ironisk titulerte albumet Music For The Masses i 1987, en tittel som skulle vise seg å være profetisk. For i 1989 fant Depeche Mode seg plutselig ute på en eventyrlig suksessfull verdensturné – og med Violator i 1990 eksploderte det virkelig. Sammen med U2 og Guns’n Roses var Depeche Mode et av verdens ledende stadionband. Ikke dårlig for en gjeng gutter fra Basildon i England.

Gruppa balanserte mellom sine synthrøtter og stadionrocken, en spennende miks som fortsatt dominerer gruppas lydbilde. 90-tallsband som Nine Inch Nails, Smashing Pumpkins og Marilyn Manson skylder Depeche Mode mye. I «The Sweetest Condition» synger Gahan følgende: «Taken in by the violent noise / Knocked to the ground by the subtle thunder / Shackled and bound by the sound of your voice / Wandering around in silent wonder». En god beskrivelse på hva Depeche Mode forsøker å få til.

År 0
1995 var år 0 for Depeche Mode – den talentfulle arrangøren og musikeren Alan Wilder forlot bandet, mens Gahan ble lagt inn på sykehus etter noe som ble sagt var et selvmordsforsøk. Så da kommer vi til 2001. Depeche Mode har statusen, låtene og publikummet – og gruppa vil utvilsomt videre. Men på den annen side hungrer 20- og 30-åringene i publikum etter slagerne, og når det nye materialet ikke viser like god form som hos en annen samtidig, Nick Cave, får konserten viet gruppas nye materiale et visst baktungt og innadvendt preg.

PS! Konsertanmeldelsen er skrevet på bakgrunn av konsertens første del, og sto opprinnelig på trykk i Dagsavisen.

2 kommentar

  1. […] Depeche Mode Jeg intervjuet Martin Gore og Andrew Fletcher i London i våres, og det krevde sine forberedelser. […]

  2. […] interview with Depeche Mode Posted on januar 29, 2010 by oyvindholen When Depeche Mode released Sounds of the Universe in the spring of 2009, I got the chance to speak with Martin Gore […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: