Hardingfelas Jan Garbarek

I anledning Nils Øklands ECM-debut, Monograph, et tilbakeblikk på karrieren til Norges mest vågale hardingfelespiller.

Intervju fra Aftenposten 2004, i anledning soloalbum nummer tre, Bris.

Med utgangspunkt i folkemusikken tar Nils Økland hardingfela innom jazz, samtidsmusikk, barokkmusikk og elektronika.

– Min hardingfele kan lage musikk på egen hånd. En gang i Sahara holdt jeg den opp i luften, og da lagde den lyd – sikkert på grunn av sand og vind i kombinasjon, ler Nils Økland.

Ekte crossover
Han har kalt sin tredje soloplate for Bris, noe som spiller på hvordan vinden drar deg i ulike retninger. Øklands musikk dras også i ulike retninger, og Bris er en crossoverplate i ordets rette forstand – der den med utgangspunkt i folkemusikk sneier innom samtidsmusikk, barokkmusikk, improvisasjon, jazz og elektronika-stemninger.

– Det er flere som spør hva slags synthesizere jeg bruker, men det er bare akustiske instrumenter på platene mine. Jeg er elendig til å programmere lyd og rytmer, men med to perkusjonister får jeg litt elektronisk-aktig groove, bare at det høres mer organisk ut, forklarer Økland.

Populært med folkemusikk
Ja, til og med det store Odd Nordstoga-publikummet bør ha noe å hente i Øklands nyskapende grep om Norges nasjonalinstrument.

– Bris har nok ikke det samme salgspotensialet, men Nordstogas suksess er på ingen måte en ulempe. Jeg har hatt sans for ham lenge, og suksessen hans har ført til at interessen for folkemusikk er større enn på lenge.

Med sine mange forskjellige prosjekter og overraskende samarbeidspartnere er Nils Økland i ferd med å bli hardingfelas Jan Garbarek. Bris er spilt inn med Sigbjørn Apeland (harmonium) og Håkon Mørch Stene (perkusjon) og jazzmusikerne Per Oddvar Johansen (perkusjon) og Mats Eilertsen (bass).

– I dagens musikk er det veldig mye av det jeg kaller ”foreninger”, der man dyrker og utforsker én felles stilart. Jeg har mange berøringspunkter, og har som mål å smelte sammen de forskjellige uttrykkene til noe eget. Jeg har drevet med crossover i 20 år.

Hyller Bjørnar Andresen
Bris er Øklands andre album på avantgarde-selskapet Rune Grammofon, som får han ut i verden. Musikkmagasinet The Wire kåret Straum til et av 2000s beste album i kategorien ”global”, mens Økland har spilt mye i England, Italia og Tyskland. Straum har solgt 3500 eksemplarer, mens Bris i løpet av de kommende månedene slippes i Norge, USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Be-Ne-Lux-landene og Japan.

Men felespillerens musikalske frihetssans startet egentlig på en benk i Slottsparken på midten av 1980-tallet, da han møtte jazzmusikerne Calle Neumann og nylig avdøde Bjørnar Andresen.

– Bjørnar var en enorm intellektuell kapasitet, og han lærte meg å ta vare på friheten i musikken. Du må tørre å spille musikken du hører i ditt eget hode, hvis ikke blir den bare værende i hodet ditt – og du blir aldri kvitt den.

Anmeldelse av Straum (og Håkon Høgemos Solo) fra Osloposten.

Nils Økland
Straum
Rune Grammofon/Musikkoperatørene 2000
5/6

Håkon Høgemo
Solo
NOR-CD/Musikkoperatørene 2000
4/6

Nils Økland er en av disse musikerne som ikke lar seg fange innenfor musikalske skillelinjer, og det med hardingfela som våpen. På Straum sneier Økland innom klassisk, melankolsk nasjonalromantikk, improvisasjon og støymusikk med stor bravur.

Bare sjekk kontrastene mellom den vakre balladen «Reiseslått» og det etterfølgende tittelsporet, der Øklands bue skaper en hvinende, uhyggelig stemning – perfekt akkompagnement til en norsk skrekkfilm fra fjellheimen.

Men det er i krysningspunktet mellom folkemusikk og samtidsmusikk Økland virkelig briljerer. Øklands har skrevet de fleste komposisjonene selv, men mest av alt virker som om han har plukket og vraket fra 400 års musikkhistorie verden rundt. Samtidig er Straum en plate proppet med overraskelser; midt i «Understraum» dras lytteren ned i en virvelstrøm av et dommedagsorgel, mens fele- og gitarduellen i «Gorrlaus» skaper en helt særegen norsk «leirbålstemning».

Innspillingen er tørr og nøktern, men lar både det vakre og spisse i Øklands musikk komme til sin rett. Er du hardingfele-skeptiker, kan Straum vise seg å være en effektiv motgift.

Der Nils Økland slipper til tangenter, bass, gitar, vokal og trompet, er Håkon Høgemos Solo 100 prosent hardingfele.  Solo består hovedsakelig av slåtter fra Sogn, Voss, Hardanger og Valdres, som Høgemo har lært av gamle felemestre i området.

Høgemo spiller med voldsom kraft og autoritet, men det er ikke til å komme fra at Solo langt fra har den samme brede appellen som Straum. For meg blir i alle fall et helt album med springare, rudler og slåtter i drøyeste laget; men som musikkhistorisk dokument er dette en viktig plate. Men jeg kunne ønsket mer utfyllende tekst i omslaget.

Fakta – Nils Økland
* Hardingfelespiller og komponist, født i Haugesund i 1961.
* Har blant annet studert klassisk fiolin under Terje Tønnesen, hardingfele under Sigbjørn Bernhoft Osa og improvisasjon under Bjørnar Andresen.
* Er blitt utropt ”til det beste som har skjedd norsk folkemusikk på 100 år” av folkemusikkguru Hallvard Kvåle.
* Har gitt ut plater med Balkanensemblet (1984), Oslo Tangoforening (1986), Bjørnar Andresen (1986), Skinn og Bein (1989) og fire soloplater: Blå harding (1996), Straum (2000), Bris (2004) og Monograph (2009).