Arven etter Alan Moore

Superheltene blir både større, sterkere og mer populære, trekker til seg flere ambisiøse og talentfulle kunstnere og skaper suksess og store overskrifter. Alan Moore er ikke den eneste om har røsket opp i superheltenes univers.

OBS! Denne saken ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2003. De norske superheltbladene sliter riktignok, men de amerikanske superheltene har på ingen måte forsvunnet.

”This is utterly appalling!”. Det var den engelske tabloidavisen Daily Mail som siterte en anonym kilde ved det britiske kongehuset, og avisen skrev selv under på misnøyen. Årsaken var den amerikanske superhelttegneserien X-Statix, en avlegger av voldsomt populære X-Men skrevet av engelskmannen Peter Milligan. Hva Milligan hadde gjort? Vel, han hadde planer om å gjøre avdøde prinsesse Diana om til superhelt – en mutant med overnaturlige evner.

«Jeg ble klar over prinsesse Dianas mutantkrefter like etter dødsdagen hennes. Som serieforfatter ser jeg at disse kreftene ikke var stort i forhold de flygende og teleporterende karene jeg vanligvis beskjeftiger meg med, men kreftene var uansett interessante,» skriver Milligan i en kommentar i The Guardian.

Dianas påvirkningskraft
Han forteller videre at han var på en pub i Nord-London med en kamerat like etter dødsfallet, der de skålte for Diana – men ikke klarte å styre seg fra en solid dose svart humor på den avdøde prinsessens vegne.

«Jeg innså at vår mørke humor gjorde flere andre pubgjester sinte og fortvilte, og ikke bare Daily Mail-lesere. En gjeng irske karer mumlet stygt og stormet ut. Det samme gjorde en ung svart mann. Diana hadde tydelig en mystisk påvirkningskraft på folk selv i døden,» skriver Milligan.

Det var dette som slo Milligan da han flere år senere satt med ansvaret for superhelttegneserien X-Force. Den startet som en tradisjonelt ”spinoff” av populære X-Men, men i hendene til Milligan og tegner Mike Allred ble den raskt noe helt annet og skiftet navn til X-Statix. Serien var ikke lenger en tradisjonell superheltserie, men en treffsikker satire over det moderne kjendissamfunnet. Mutantene var fortsatt superhelter, men de oppførte seg mer som film- og popstjerner. De hadde egne agenter, åpnet butikker og var mer interessert i egen kjendisstatus, lommebok, sex og økonomisk makt enn å redde verden. Dessuten døde heltene som fluer, ofre for Milligans skarpe og fremfor alt morsomme samfunns- og mediekritikk i superheltinnpakning.

» I X-Men er mutantene fryktet og hatet. I X-Statix har mutantene snudd situasjonen på hodet og gjort seg selv til stjerner; glamorøse, rike og mektige. Jeg synes det var akkurat det Diana gjorde med vår kongelige familie. Det jeg har mest lyst til å gjøre nå er å få David Beckham med i serien, siden han er det perfekte eksempel på hvordan noens ”superkrefter” – i dette tilfellet evnen til å skyte en ball – har kommet helt i skyggen av personens kjendisstatus. Jeg vil kle ham i en trikot, gjøre ham til en homoerotisk pinup, knuse nesa hans i slagsmål med Hulk og se markedsverdien hans synke, drømmer Milligan.

Superheltenes tidsalder
Men i forrige uke ble det klart at Marvel Comics, utgiveren av X-Statix, har valgt å ikke publisere historien med prinsesse Diana. Beckham-ideen blir nok også vanskelig å gjennomføre, først og fremst fordi fotballspilleren fortsatt ikke er en stor nok kjendis i USA.

Eksempelet er bare et av flere på at vi lever i superheltenes tid: Ang Lee regisserer Hulk, mens regissørkollega Kevin Smith koser seg med å skrive Daredevil-serier. Filmbransjens største sexsymboler står i kø for å spille superhelter: Halle Berry, Hugh Jackman, Sean Connery og Ben Affleck – mens Nicholas Cage har så dilla at han tok etternavnet til superhelten Power Man alias Luke Cage).

Suksessfulle prosaforfattere som Greg Rucka og Brad Meltzer skriver Batman og Green Arrow, Babylon 5-skaper J. Michael Straczynski skriver Spider-Man mens tv-skjermen fylles av serier som Batman Adventures, Smallville, Jeremiah og Sabrina the Teenage Witch. Det går ikke en uke før ryktene om en ny Hollywood-filmatisering slippes fri på nettet, og blir det film står dataspillbransjen i kø for å henge seg med.

De mest populære superheltene er nærmest nasjonale ikoner i USA, men denne gangen følger også Norge etter. Her har det ikke vært like hett med trange trikoter og store muskler siden Johan Olav Koss regjerte på skøytebanen.

Minibølge i Norge
– Storsatsning på superhelter i USA «smitter over» på det norske markedet. Når interessen for superhelter blir større i USA, blir den gjerne det her også, ikke minst når mye av årsaken til all oppmerksomheten ligger i storfilmer som lanseres internasjonalt, sier Hege Høiby, redaktør i Egmont Serieforlaget.

Forrige gullalder for superhelter i Norge var på 1980-tallet, men etter lang tids bladtørke gir Egmont nå ut tre titler med opplag på 10.000–15.000; Spider-Man, New X-Men og Gigant, pluss filmhefter og andre spesialutgivelser. Men ikke nok med det, under paraplyen til den mektige Aller-gruppen har forlaget Seriehuset etablert seg med enda tre supre titler: Daredevil, Marvel Universet og Marvel Superheltene.

– Superheltseriene er tilbake fordi jeg er en av mange som har ønsket å se flere titler på norsk. De andre norske forlagene som har håndtert dette tidligere har hele tiden klaget over at disse selger for dårlig, enten her eller i land de samtrykker med, så det er et forsøk på å kunne få til noe innenfor smalere rammer, sier Jon Løvstad i Seriehuset.

Alle seriene på det norske markedet er hentet fra Marvel Comics, mens deres argeste konkurrent DC Comics – mest kjent for Supermann og Batman – fortsatt er fraværende. Egmont satser på å få gjort noe med den saken til neste år, men Marvel-dominansen er langt fra tilfeldig.

– Marvel dominerer filmfronten, helt klart. Med Daredevil, X-Men og Hulk bare i år og ny Spider-Man-film, Elektra og trolig enda flere neste år leder de an. Men, dette hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for det liv som Batman i 1989 pustet inn i sjangeren på filmlerretet, sier Løvstad, som også påpeker at Marvel har finpusset seriene sine betraktelig.

Marvel blar opp
Bryan Singers suksessfulle filmatisering av X-Men har vist seg svært viktig, og den førte til en givende innsprøyting av kreativitet, interesse og økonomi på et kritisk stadium for Marvel. For superheltene selv er det nok viktigst at Marvel og DC har innsett at figurene ikke selger seg selv. Derfor har Marvel med sin nye sjefredaktør Joe Quesada, selv serieskaper, i spissen bladd opp lommeboka og hanket inn de aller mest talentfulle forfatterne og tegnerne.

– Det er helt klart Marvel som har gjort seg mest bemerket de siste par årene. For det første med filmene de har fått gjort med sine mest populære figurer, men samtidig har de også hentet inn noen av de beste forfatterne og tegnerne på markedet og lansert nye titler med de gamle heltene, sier Høiby.

Dette har gitt flere resultater. For det første har Marvel lansert Ultimate-universet, som ganske enkelt tar tak i Marvels mest kjente figurer, oppdaterer de til 2000-tallet og begynner på nytt. Både X-Men, Avengers, Spider-Man og flere til har gått gjennom forvandlingen med eventyrlige resultater – mye takket være talentfulle forfattere som Brian Michael Bendis og Mark Millar. Spesielt Bendis’ Ultimate Spider-Man var et viktig forbilde for den vellykkede filmatiseringen.

– Ultimate-universet er en artig vri, og trolig ganske nødvendig hvis Marvel vil få med seg en ny generasjon superheltlesere, sier Høiby.

– Det som tiltrekker meg med superheltene er gode historier som flyter bra, troverdige karakterer bak maskene og flotte tegninger. Superhelt-settingen gjør det for meg til noe fantastisk og spennende utenom det dagligdagse – trolig det samme som tiltrekker science fiction-folket til sin sjanger, sier Løvstad.

Sønner av Alan Moore
Men det lages også superheltserier for et mer voksent publikum. Denne renessansen har mange røtter, som Dennis O’Neill og Neal Adams banebrytende serier om Green Arrow og Green Lantern på 1970-tallet og 80-tallsklassikere som Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons og Frank Millers Batman: The Dark Knight Returns. Men kanskje viktigst av alle var Alan Moores Swamp Thing tidlig på 1980-tallet. Her tok engelskmannen tak i en av DCs mindre kjente helter, og gjorde det om til en lynende intelligent, samfunnskritisk og rett ut skremmende miks av horror og mørk fantasy.

Moores suksess med Swamp Thing og senere Watchmen la grunnlaget for en større import av britiske serieforfattere flasket opp i mer satiriske blader som 2000 AD, Battle og Action; en britisk invasjon på linje med poprevolusjonen på 1960-tallet. Forfattere som Grant Morrison, Neil Gaiman, Garth Ennis, Mark Millar, Jamie Delano, Pat Mills og Peter Milligan hadde fellestrekk i en forkjærlighet for svart humor, brutal vold, kynisme og en inngående kjennskap til andre områder innen populærkulturen. Det var DC Comics som tok tak i britene og satsingen førte til suksesser som Sandman, Hellblazer og Preacher, og det er nettopp mange av disse forfatterne som Marvel nå har adoptert med stor suksess.

Fra surrealisme til matematikk
Skotten Grant Morrison har gjort X-Men like underholdende som under glansalderen på slutten av1970-tallet, samtidig som han med Animal Man, Doom Patrol, The Filth og The Invisibles har tøyd strikken for grensene mellom superhelter, surrealisme og postmodernisme lengre enn de fleste andre. Ta bare Doom Patrol, en gammel og lite kjent gruppe superhelter fra DC Comics med ”the world’s most bizarre superheroes” som motto.

Et motto de ikke fortjente før Morrison kastet seg over dem med stor glød og inspirasjon fra så forskjellige kilder som den tsjekkiske animatøren Jan Svankmajer, filmskaperne Kenneth Anger og Maya Doren og matematikeren Douglas Hofstadter. The Invisibles var om mulig hakket mer surrealistisk, med referanser til A Clockwork Orange, regissøren Pier Paolo Pasolini, den moderne shamanen Terence McKenna og gjestespill fra Byron, Shelley og marki de Sade. Han sjonglerer elegant sine mer personlige serier med mer tradisjonelle superheltserier, uten noen gang miste kloen og den personlige stilen.

Men mannen som mer eller noen andre viste at superhelter kan være et effektivt litterært virkemiddel for å fortelle absolutt hva du vil, hvor er han? Alan Moore har nettopp nedlagt sitt eget forlag America’s Best Comics for å satse på tyngre verk enn superheltseriene han gjorde der, men først etter å ha krysset superhelter med politiserier som NYPD Blue i Top Ten, og brukt bildet av den kvinnelige superhelten til å utforske magi, mystikk, sex og feminisme i Promethea.

For ikke å snakke om hyllesten til 1800-tallets litterære superhelter, kaptein Nemo, dr. Jekyll, Allan Quatermain med flere i The League of Extraordinary Gentlemen. En tegneserie som også har tatt turen til Hollywood, med Sean Connery i hovedrollen, men etter anmeldelsene å dømme overhodet ikke har klart å feste på lerretet. For å sitere Los Angeles Times’ anmeldelse: ”Tegneserier gir ikke film et dårlig navn lenger – det er motsatt”.

10 anbefalte superhelter
* Daredevil Visionaries av Frank Miller (Marvel). Da unge og sultne Miller ble sluppet løs i fri dressur på tampen av 1970-tallet, med inspirasjon fra film noir og japanske tegneserie, endte det med en liten revolusjon av superheltsjangeren.

* Swamp Thing av Alan Moore, Steve Bissette og John Totleben (DC). Med hjelp av magi, science fiction, skrekk, mørk fantasy og samfunnsengasjement gjorde engelske Moore Sumpvesenet om til et litterært, smart og skremmende mesterverk av en serie tidlig på 80-tallet.

* Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons (DC). Denne 12 nummer lange serien menneskeliggjorde superheltene, og plasserte de i en realistisk verden fylt med sosial uro, krigsfrykt, korrupsjon og politisk storspill.

* Batman: The Dark Knight Returns av Frank Miller (DC). Samtidig med Watchmen gjorde Miller denne mørke fremtidsversjonen av Batman, ypperlig fortalt med hjelp av filmatiske virkemidler og sikker historiefortelling.

* Doom Patrol av Grant Morrison og Richard Case (DC). Morrison tok tak i noen obskure superhelter og skapte en svært surrealistisk, leken og smart serie, og en serie som danner grunnlaget i Steven Shaviros diskusjon om postmodernisme i boken Doom Patrols.

* Animal Man av Grant Morrison og Chas Truog (DC). Søsterutgaven av Doom Patrol, ikke like surrealistisk – men en stadig fascinerende, underholdende og overraskende utforsking av superheltseriens premisser.

* The Invisibles av Grant Morrison med flere (DC). Morrison får frie tøyler til å skape sine egne anarkistiske og nihilistiske superhelter, og resultatet blir ”brain candy” av ypperste slag. Konseptet videreføres i ennå ikke fullførte The Filth.

* The League of Extraordinary Gentlemen av Alan Moore og Kevin O’Neill (America’s Best Comics). Moore viser likhetene mellom dagens superhelter og 1800-tallets litterære helter i en svært stilren og gjennomført hyllest til forfattere som Jules Verne, H.G. Wells og Robert Louis Stevenson. Utgitt på norsk i Magnum i 2001.

* New X-Men av Grant Morrison og Frank Quitely (Marvel). Morrison kvitter seg med alt dødkjøtt, setter klampen i bånn og er farlig nær å overgå klassikerne til Chris Claremont og John Byrne fra 70-tallet. Utgitt på norsk av Egmont Serieforlaget.

* X-Force og X-Statix av Peter Milligan og Mike Allred (Marvel). Serien snur alle superheltkonvensjoner fullstendig på hodet, og lager underholdende, fantasifull og infernalsk satire med hjelp av Milligans smarte tekster og Allreds blanding av streken til Jack Kirby og Andy Warhol.