Musikk-Norge: En nasjon av etterdiltere

Cd-boksen Norsk musikk i 100 gir et flott tverrsnitt av norsk pophistorie, men de 200 utvalgte låtene viser også at Norge i lang tid bare har vært en musikalsk provins som i årevis var godt fornøyd med å dilte etter resten av verden.

Tor Milde (red.)
Norsk musikk i 100. Populærmusikk i Norge 1905-2005

Unidisc/VGCD 2005

Opprinnelig publisert i Ny Tid  26. november 2005.

Da undertegnede nettopp var på helgetur til London ble jeg i tre forskjellige butikker møtt velkommen av norsk musikk: Kings of Convenience, Röyksopp og Silje Nergaard tonet ut av høyttalerne for å stimulere kjøpelysten på henholdsvis Burger King, kleskjeden Top Shop og den japanske interiørkjeden Muji.

Det er ingen tvil om at norsk musikk står sterkere internasjonalt nå om dagen enn noensinne tidligere, men når man forsyner seg av musikken på høstens store musikkhistoriske cd-boks, Norsk musikk i 100. Populærmusikk i Norge 1905-2005, blir man slått av hvor provinsiell den norske pophistorien har vært. Ironisk nok fikk utgiverne med verken Kings of Convenience eller Röyksopp, fordi man ikke klarte å få tillatelse fra gruppenes utenlandske plateselskap i tide.


KINGS OF CONVENIENCE

Manglende selvsikkerhet
For norsk pophistorie er også historien om manglende selvsikkerhet og en langvarig etterdilting og kopiering av utenlandske musikktrender. De første norske rockerne var tydelige kopier av Elvis Presley og The Shadows, mens store deler av den norske slagerhistorien rett og slett bare er oversatt fra svensk, tysk og engelsk. Treff-gjengen fra 1970-tallet (Dag Spantell, Gro Anita Schønn, Inger Lise Rypdal og Stein Ingebrigtsen) sang for eksempel bare oversatte tekster over lydsporet fra internasjonale hits.

Denne formen for dubbing av internasjonale pophits går som en rød tråd gjennom store deler av låtene fra 1950-, 1960- og 1970-tallet på denne boksen, og samlingen har til og med fått en hel cd utelukkende viet fornorsking av internasjonal pop under temaparaplyen ”Ikke helnorsk, men…”. Her blir ”Peek-A-Boo” av New Vaudeville Band til Oslo Harmonikvartetts ”Sussebass”, humortrioen KLM gjør ”I Will Follow Him” av Little Peggy March om til ”Torsken kommer”, mens platearbeider Hans Petter Hansen fra Stavanger gjør ”Jeg kommer snart igjen”, som er en sober versjon av Demis Roussos’ kraftballade ”Goodbye My Love, Goodbye”.

Pop med kopimaskin og ordbok
Men den norske musikkbransjens lyst til å lage musikk ved hjelp av kopimaskin og ordbok lar seg ikke begrense til en enslig cd-plate, for oversettelsene står i kø: Per Asplins ”En glad calypso om våren” er opprinnelig svensk, Jan Høilands ”Sjømann” er tysk, ”Frøken Johansen og jeg” av Inger Jacobsen er svensk, Per ”Elvis” Granberg gjør en versjon av amerikanske ”Tennessee Waltz”, Åse Wentzels ”Domino” er italiensk, mens Lillebjørn Nilsens gjennombruddslåt ”Barn av regnbuen” er en oversettelse av Pete Seegers ”Rainbow Race”.

Det fortsetter: ”Fru Johnsen” av Inger Lise Rypdal het egentlig ”Harper Valley PTA”, og ble gjort av Jeannie C. Riley. Ja, selv Sissel Kyrkjebøs ”Kjærlighet” er fransk, skrevet av filmkomponisten Vladimir Cosma, Selv ikke 1970-tallets mer selvstendige rockere slapp unna coverlåtfeberen: Mojo Blues’ ”Nothing’s Too Good For My Baby” er en låt av powerpop-kulthelten Van Duren fra Memphis, mens Aunt Mary er representert med sin versjon av den amerikanske standardlåta ”Abraham, Martin and John”.

Tendensen bærer seg helt fram til våre dager, i form av Kurt Nilsens versjon av Tal Bachmans ”She’s So High”, Rune Rudbergs ”Ut mot havet” viser seg å være skrevet av tyske Dafi Deutscher og rapperne Jaa9 & OnklP baserer sin ”Kjendisparty” på Dag Spantells ”Kjendisparty” – en fornorsking av Rick Nelsons 1972-slager ”Garden Party”.

Grand Prix – en historisk nødvendighet
I en slik sammenheng begynner melodikonkurransen Melodi Grand Prix faktisk å stå fram som en historisk nødvendighet, da den faktisk inspirerte den norske musikkbransjen til å sette seg ned og skrive nye norske poplåter. Dermed står da også Åse Klevelands ”Intet er nytt under solen” og Kirstie Sparboes ”Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli” igjen som ekte norske evergreens.

Fram til a-Ha toppet den amerikanske Billboard-lista i 1984 med ”Take On Me” var det fint lite eksport av norsk popmusikk, og spiller du hele denne boksen for en hvilken som helst utlending er sjansene store for at han eller hun knapt har hørt en eneste av de 200 låtene tidligere. I alle fall ikke i den norske versjonen.

Nora Brockstedts ”Tango for to” ble spilt inn på svensk og islandsk, og ble så irriterende populær at den ble knekt på direkten på Radio Luxembourg. Titanic ga ut ”Sultana” i 25 land og spilte knapt i Norge, Ruphus hadde publikum i Tyskland og det samme hadde Wenche Myhre, Kirstie Sparboe og Anita Hegerland. Men det var ikke stort, og det var ikke så rart. For vi hadde jo fint lite med musikalsk egenart å selge.

En ny generasjon på 1970-tallet
Hvis vi ser bort fra Melodi Grand Prix og vise- og revytradisjonen, begynte det først å røre på seg på låtskriversiden blant en ny generasjon rockere rundt 1970. De ble ignorert av NRK og dermed det store massepublikumet, men hvis vi ser på utvalget på denne boksen står 1-2-6 med ”Graveyard Paradise” (1967), Saft med ”People In Motion” (1971), Popol Vuh med ”Queen Of All Queens” (1973), Prudence med ”Tomorrow May Be Vanished” (1972) og ”A Spectre Is Haunting The Peninsula” av Junipher Greene (1971) igjen som et vannskille.

Her var norske rockere som skrev egen musikk som på sitt beste kunne måle seg med konkurransen fra utlandet. Dette la grunnlaget for en ny selvsikkerhet, som med tid og stunder begynte å blomstre for fullt på 1980-tallet. Norskspråklige rockere som deLillos, DumDum Boys og Åge Aleksandersen erobret et stort norsk publikum, mens TNT og a-Ha ledet an et forsøk på å erobre verden. Sistnevnte ble raskt slått tilbake, men utover 1990-tallet kommer plutselig de internasjonale suksesshistoriene på løpende bånd: Lene Marlin, Turboneger, M2M, The Tuesdays, Sondre Lerche, Annie, Kaizers Orchestra. Kurt Nilsen, Kings of Convenience og Röyksopp. Og da er vi tilbake der vi startet, ved høyttalerne i London-butikkene.

Boksen på ti cd-plater er gitt ut i anledning hundreårsmarkeringa for unionsoppløsningen med Sverige, av VG og Hundreårsmarkeringen 2005 i samarbeid. Den er satt sammen av de erfarne musikkjournalistene Tor Milde og Morten Ståle Nilsen, og målet har ikke vært snauere enn å sette sammen en norsk popkanon med de 200 mest kjente låtene fra 200 forskjellige artister.

I motsetning til NRK P3s kåring av ”tidenes låt” i høst, er boksen befriende blottet for snobbete utelukkelser og en overvekt av nyere låter. Snarere kan man heller ta seg til å ønske flere nye låter i utvalget, men nettopp en viss forsiktighet til tidens ånd vil nok gjøre at denne CD-boksen vil ha lang levetid som et musikkhistorisk dokument. På den annen siden er hovedproblemet at utvalget er så bredt og omfattende at den til sjuende og sist ikke appellerer til noen som helst. Det beste er kanskje å kjøpe en boks, og splitte opp innholdet i forskjellige julepresanger: En til bestemor, en til far, en til mor, bror, søster og bittelillebror. Og så beholder du resten selv.

DE PRESS

Mange savnes

Musikkinteresserte vil ikke ha problemer med å etterlyse savnede favoritter eller diskutere selve låtutvalget på denne boksen. Personlig savner jeg artister som Warlocks, Pogo Pops, De Press, Seigmen og Backstreet Girls, mens jeg stiller spørsmålstegn ved om ”Gutta” av Jokke & Valentinerne og ”Fritt liv” av Raga Rockers er gruppenes mest kjente. Men dette utgjør bare en brøkdel av det totale innholdet, og på tross av enkelte mangler er dette ingen tvil om at dette er det beste tilgjengelige tverrsnittet av norsk pophistorie som er tilgjengelig nå. Hovedproblemet med sammensetningen er den mildt sagt pussige tematiske inndelinga.

Boksen er på ingen måte kronologisk satt sammen, for hvis man hører på alle de ti cd-platene i riktig rekkefølge begynner norsk pophistorie med Per Asplins ”En glad calypso om våren” (1959) og avsluttes med Dizzie Tunes’ ”Et bittelite miniskjørt” (1968). Det er også en hvit løgn at dette er 100 år med norsk pophistorie, for den eldste låta er Lalla Carlsens ”Til Holmenkollen” fra 1932. Norsk grammofonhistories første stjerne, Adolf Østbye, burde ha vært representert med en av sine innspillinger. Hans ”Parodi på Terje Vigen” ble i desember 1904 den første norske grammofoninnspillingen ment for kommersielt salg.

Istedenfor kronologi har Milde og Nilsen valgt seg ti tematiske paraplyer som de dytter inn respektive 20 sanger under. Temaer som ”husker du dengang”, viet klassiske viser og evergreens, og ”Norges fremtid”, viet i hovedsak musikk fra 1999 og opp, fungerer greit, men allerede her begynner sprekkene å vise seg.

For hvorfor er en av Norges første rockere, Per ”Elvis” Granberg, plassert ved samme bord som Lille Grethe og hennes teddybjørn og trekkspillkongen Freddy Kristoffersen? Og verken Motorpsycho og Hellbillies føles som Norges framtid, med til sammen 30 år i bransjen bak seg. Og dette er to av de temaparaplyene som fungerer best, for her blir følelsen av to gutter som desperat prøver å banke inn klosser som ikke passer i bankebrettet bare mer og mer påtagelig.

Og når samlesekkene ”dans til musikken” og ”hver sin smak” avslutter ballet med et sammensurium av henholdsvis rap, new wave, folkrock, fotballåter, barnesanger, ”one hit wonders”, revyartister, danseband og Grand Prix-låter blir hodepinen påtagelig. Jeg skulle likt å se den DJ som lokker sitt publikum ut på dansegulvet med Raga Rockers, Herborg Kråkevik, Clawfinger, Ole Paus, Flava To Da Bone og Odd Nordstoga på repertoaret, slik ”dans til musikken” antyder.

Norsk musikk er fortsatt en mygg i internasjonal sammenheng, men det er en betraktelig mer sulten og oppfinnsom mygg enn tidligere. Denne boksen illustrerer på fint vis den ujevne, men underholdende norske pophistorien.

Les intervju om boksen her.

3 kommentar

  1. […] Les min anmeldelse av boksen her. […]

  2. Nå skal jeg ikke begå tabben å klage på artistene som «mangler» fra lista, men Norge har såvidt jeg vet kommet med nøyaktig ett ordentlig, nyskapende bidrag til internasjonalt musikkliv, og det er innen metal, spesielt black metal. Det miljøet har til gjengjeld ikke fått så mye anerkjennelse lokalt, (ei heller i denne samlingen), men det forstår jeg egentlig ganske godt. Dette er og blir musikk for kulturelle utkantstrøk. Men det er verdt å huske på når man snakker om «en nasjon av etterdiltere». 😉

  3. Helt sant. Men siden Norsk musikk i 100 ser den norske musikkhistorien gjennom både norgesbriller (altså hva som har vært populært her på berget) og popbriller, kan det forklare hvorfor black metal er såpass svakt representert (Satyricon er med, men de er vel også det nærmeste black metal har hatt en hit på hjemmebane).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: