Bright Eyes: Irriterende genial eller genialt irriterende?

Det har blitt litt mye soloplater og sideprosjekter på Conor Oberst i det siste, så da er det på tide med en påminner om hvor bra Bright Eyes er på sitt beste. Jeg snakker om Lifted.

Sant nok, både debuten Letting Off the Happiness (1998) og oppfølgeren Fevers and Mirrors (2000) er strålende plater, men for meg vil alltid Lifted (2002) ha en spesiell plass i mitt musikalske hjerte. Selvsagt fordi dette var plata der jeg for alvor oppdaget Bright Eyes, men også fordi det nok er hans mest ambisiøse og innholdsrike plate. Her er anmeldelsen min:

Bright Eyes
Lifted or The Story is in the Soil, Keep Your Ear to the Ground
Saddle Creek/Wichita/Tuba 2002
5/6 (og det var svært nære 6-ern)

Jeg er sannelig ikke sikker på om 22 år gamle Conor Oberst fra Omaha, Nebraska er irriterende genial eller genialt irriterende, men etter dette voldsomt ambisiøse og til tider svært vellykkede monsteret av et album (72 minutter) heller jeg klart mot det første alternativet.

Oberst ga ut sin første plate med bandet Commander Venus da han var 14 år gammel, og det førte til dannelsen av et eget plateselskap Saddle Creek – som nå gir ut kompisenes plater og Oberst egne med punkbandet Desaparecidos og hovedprosjektet Bright Eyes. Dette siste er Oberst og et løst og stort kollektiv av musikere som hentes inn når det er bruk for det – og både innstilling og musikk minner til tider om Elephant 6-kollektivet og band som Neutral Milk Hotel (som også har deltatt på Bright Eyes-album) og Olivia Tremor Control.

Allerede fra første sang er det klinkende klart at Oberst går rett etter hjerterøttene. ”All I know is I feel better when I sing / Burdens are lifted from me, that is my voice rising” synger han i ”Method Acting”. Og de fleste sangene her framstår som følelsesmessige renselser av egen usikkerhet, kjærlighetssorg og generell livsangt – den intense desperasjonen i kombinasjon med skjev pop får Oberst til å framstå som en krysning av Syd Barrett og Will Oldham.

Tekstene er et kapittel for seg, der de mer minner om korte noveller og kjærlighetsbrev enn tradisjonelle poplåter. Refrenger og enkle rim er mangelvare framfor langstrukne passasjer fylt med metaforer og poetiske bilder. ”I have a friend, he is mostly made of pain. He wakes up, drives to work, and then straight back home again. He once cut one of my nightmares out of paper” heter det i ”Waste of Paint”.

Oberst plasserer seg ofte i samme nabolag som Tom Waits’ skrudde historier, selv om han selv spiller en langt større rolle i egne tekster. Men gjentatte ganger sår han tvil om jeg-personen er ham selv eller bare en rolle han spiller. ”We need a record of our failures” synger han i ”Method Acting”. ”Onto a stage, I was pushed, with my sorrow well reharsed” heter det i fabelaktig vakre ”False Advertising”. Kanskje Oberst føler at Bright Eyes’ desperasjon er blitt en rolle?

Hjemme i USA blir Oberst allerede sammenlignet med en ung Bob Dylan, hvilket så klart er tullball – til det er han fortsatt for navlebeskuende. Men med sin lyse og lett gnålende stemme lever han utvilsomt etter Dylans ”syng med den stemmen du har”-filosofi, men det forhindrer ikke Lifted fra å være farlig nær mesterverk-status. En plate du enten hater eller elsker, og akkurat nå elsker jeg den.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.

I 2005 vendte Bright Eyes tilbake med hele to album, og jeg var i utgangspunktet begeistret. Men etterpåklokskapen har fortalt meg at jeg nok bommet litt her. Dette er ikke to femmere. I’m Wide Awake… er trivelig nok, men ikke mer enn bare hyggelig, og Digital Ash… har jeg knapt hørt på siden jeg anmeldte den.

I ettertid ser jeg at en av mine store svakheter som plateanmelder var at du ikke kunne stole på meg når jeg anmeldte oppfølgeren til et mesterverk. Det føles som om gjenklangen av forgjengeren sitter så sterkt i, at det i praksis er den jeg fortsatt anmelder. Skyggen mesterverket kaster er så sterk at jeg blir blindet for oppfølgerens svakheter, og gir en altfor raus karakter. Det skjedde med Raekwons Immobilarity, det skjedde med American Music Clubs San Francisco og sikkert flere andre.

Uansett, her er anmeldelsen, opprinnelig publisert i Bergens Tidende.

Bright Eyes
I’m Wide Awake, It’s Morning
Saddle Creek Europe/Tuba 2005
5/6

Bright Eyes
Digital Ash In A Digital Urn
Saddle Creek Europe/Tuba 2005
5/6

Bright Eyes befester sin stilling som USAs største indie-helt.
Conor Oberst utfordrer lommeboken på samme vis som da Tom Waits slapp to album samtidig. Løsningen er den samme: Du må kjøpe begge, og heller overleve på nudler i en uke. Skeptisk? Bare hør ”Lua”. Den nakne og akustiske balladen om et kjærestepar på dop gir mer næring enn et års forbruk med kosttilskudd.

Bright Eyes inntok nettopp første- og andreplass på Billboards liste over solgte singler med ”Lua” og ”Take It Easy (Love Nothing)”, noe som ikke har skjedd siden Puff Daddy herjet i 1997. Riktignok stuper singlesalget i USA, men dette sier noe om statusen 24-åringen har bygd opp siden 2002-storverket Lifted.

Lifted var en mastodont som spriket i flere retninger, mens årets to album er mer konsise. I’m Wide Awake… byr på nedtonet folk/country-rock, og viser hvorfor Oberst ofte sammenlignes med Bob Dylan og Gram Parsons (han gjør like greit tre duetter med Emmylou Harris). Digital Ash… handler om indierock farget av det mørkkledde 80-tallet og pakket inn i elektronikk – som Radioheads Kid A i møte med The Cure. Førstnevnte er mest umiddelbar, mens den siste krever tid å komme til bunns i. ”If you love something, give it away”, synger Conor. Gi disse bort til noen du er glad i.