Høsten 2005 solgte deLillos, DumDum Boys, Raga Rockers og Jokke & Valentinerne ut Rockefeller ni ganger. I den anledning skrev jeg denne påminnelsen om at «de fire store» i norskspråklig rock faktisk ikke var så store på 1980-tallet.
DELILLOS
Selv om Joachim «Jokke» Nielsen døde i 2000, sto 2005 i «de fire stores» tegn. Hyllestplata Det beste til meg og mine venner – En hyllest til Joachim Nielsen dundret inn på andreplass på VG-lista, høyere enn Jokke selv klarte da han var i live. Raga Rockers‘ 1983-2000 – Ragas beste fulgte hakk i hæl, mens deLillos’ 20-årsjubileumsplate Festen er ikke over – det er kake igjen også toppet salgslista.
DeLillos ble i 2005 også det første norske bandet som ble beæret med deluxe-behandling, når Suser avgårde Deluxe Edition og Før var det morsomt med sne Deluxe Edition slippes med de kjente Kjerringvik-demoene som bonus.
«De fire store» i norsk rock fra 1980-tallet er altså større enn noensinne. Så store at vi ser ut til å ha glemt at de faktisk ikke var spesielt store på 1980-tallet.
JOKKE, FOTO: MAY-IRENE AASEN
Små på 80-tallet
«En dag på 1980-tallet ble plutselig pyjamas korrekt konsertantrekk over hele landet,» heter det i programomtalen til niende episode av NRK-historien Norsk rocks historie. Episoden ble kalt «de fire store», og handlet om hvordan den norskspråklige rocken plasserte hånda på rattet på 1980-tallet. Vi snakker selvsagt om deLillos’ gjennombruddslåt «Tøff i pyjamas», men var det nå virkelig slik at Norge umiddelbart falt for deLillos og deres åndsfeller umiddelbart? Eller er dette rockerevisjonisme? «De fire store» ble ikke store før tidligst i 1989.
La oss derfor gå tilbake til 1988. I april deler rockemagasinet BEAT ut Tore Olsens rockepris på Rockefeller, til minne om den avdøde rockejournalisten Tore Olsen. «De fire store» slapp derimot ikke inn på festen. I 1988 led BEAT under lisseslips-diktaturet, med amerikansk blues, country og folk i høysetet – oppsummert som «roots».
Underholdningen var ved amerikanske norgesvenner som Timbuk 3, Eric Andersen og Tom Russell, mens den norske rocken var representert av The Colors Turned Red og Popcorn Explosion – kveldens prisvinnere. Gitarist i sistnevnte var Christopher Nielsen, omslagstegner på alle platene til Jokke & Valentinerne. Storebror Joachim «Jokke» Nielsen hadde sluppet to album, men var ikke invitert på festen. (2009-retting: Som Christopher Nielsen selv påpeker i sin kommentar under, han hadde slutta i bandet da Popcorn Explosion vant Tore Olsens rockepris denne kvelden.)
Noen måneder tidligere hadde Aftenposten oppsummert rockeåret 1987. «Også blant de mer hardføre og eksperimentelle rockartistene stod norsklinjen sterkt. Jokke og Valentinerne, Kaniner til salgs, YM-stammen og The Beste er gode eksempler,» het det i en bisetning.
RAGA ROCKERS
Splitter pine
I 1988 hadde Raga Rockers gitt ut fire album, deLillos og Jokke & Valentinerne to hver, mens DumDum Boys hadde skiftet navn fra Wannskrækk og albumdebutert med Blodig alvor na na na na na. Det musikalske grunnlaget for «de fire store» var definitivt lagt, men hele Norge brød seg definitivt ikke.
Jokke & Valentinerne solgte 2000 eksemplarer av debuten Alt kan repareres i 1986, og var aldri på VG-lista p 1980-tallet. Raga Rockers’ Forbudte følelser lå én uke på 17. plass i 1988, mens DumDum Boys klatret til 14. plass. Bare deLillos var i nærheten av storhet, da debuten Suser avgårde lå ni uker på lista i 1986. Oppfølgeren forsvant like fullt ut etter bare fire uker. (VG-lista besto på denne tida av 20 album, mot dagens 40).
Det falt ikke inn noen å kalle disse fire bandene for «store» i 1988, da kunne man heller snakke om Dance With A Stranger, Jørn Hoel, Jahn Teigen eller Stage Dolls. Norsk var ennå ikke akseptert rockespråk.
DUMDUM BOYS, FOTO: STIAN ANDERSEN
Band som The Aller Værste, De Press og Kjøtt hadde lagt grunnlaget tidlig på 1980-tallet, men den norskspråklige rocken eksploderte først i 1989. DumDum Boys skal få mye av æren for det. Både «Splitter pine» og «Boom boom» ble store hits, og albumet Splitter pine klatret til tredjeplass på lista, der den bet seg fast i hele 27 uker. DeLillos slo samme år til med dobbeltalbumet Hjernen er alene, men fikk bare seks uker på lista. Raga Rockers fikk sin første radiohit med «Fritt liv», noe som sendte albumet Blaff (1989) til sjuendeplass.
Undergrunnsbandet Jokke & Valentinerne fikk nå kontrakt med Sonet, og fikk belønning for strevet da III klatret til fjerdeplass i 1990. DumDum Boys og deLillos befestet sin nye status da henholdsvis Pstereo (1990) og Neste sommer entret førsteplassen. Jokke & Valentinerne og Raga Rockers ble derimot aldri store på 1990-tallet heller. Raga har aldri vært lengre enn fem uker på VG-lista, mens selv Jokkes spellemannvinner Frelst! bare var to uker på lista. Kanskje vi egentlig må snakke om «de fire store» p 2000-tallet?
Opprinnelig publisert i Ny Tid.
Øyvind Holen 
26 svar på “Myten om de fire store”
Ja det er klart at med VGlista som eneste parameter på suksess, blir analysen din sikkert aldeles korrekt.
Men jeg mener at du hopper bukk over at disse fire «store» orkesterne (med flere) i langt større grad ble premissleverandører for norsk ungdoms(u)kultur enn typiske VGlista-topper i denne perioden.
Den kollektive musikkhukommelsen definerer hva vi vil huske ,og hva vi vil glemme – og dette fører til at langt flere trekker frem disse fire fra perioden enn artister vi heldigvis allerede har glemt..
Det slår meg at dette antakelig reflekterer hva de som senere tok over definisjonsmakten i norsk popkultur hørte på på 80-/90-tallet. Men musikkhistorien er jo full av eksempler på at det populære i øyeblikket ikke nødvendigvis er hva som (er verdt å) huskes.
Jeg underslår på ingen måte betydningen til disse fire bandene, og mener absolutt de fortjener merkelappen «de fire store».
Mitt poeng er bare å understreke at ingen av dem var umiddelbare stjerner, og at det er riktigere å si at de ble store på 90-tallet – ikke på 80-tallet. Spesielt Jokke & Valentinerne var jo undergrunn på 80-tallet, og til dels latterliggjort på 90-tallet. Mer om dette i morra, så følg med.
«De fire store» henspiller helt klart på en kvalitetsvurdering kombinert med betydning for rockscenen i Norge. Den har lite med salgstall å gjøre. Bortsett fra det, er The Aller Værste uten tvil det mest innovative norske bandet noensinne.
Wow. Brannfakkel fra Kjetil her..
Jeg kaster meg på og nominerer dePress.
like vanskelig å være profet i egen tid som i eget land, i guess.
Steinar Albrigtsen og Dance With A Stranger klarte det. Profeter i egen tid og eget land altså.
tja. de er vel ikke like store som «de fire store» nå, vel? i alle fall ikke kred-messig?
Nå nei, men i sin tid var de størst.
Steinars Alone Too Long solgte 180.000 eks i 1990, mens de første DWAS-platene (1988 og 1989) solgte 125.000 og over 200.000 eks. «På det meste solgte landets største plateforretninger ett eksemplar av To i minuttet!», som det heter i Norsk pop- og rockleksikon.
jaja, ingen profet om ikke ettertida hauser ‘n opp, sier nå jeg! 😛
Hvis Steinar skal på blokka, mener jeg Åge Aleksandersen (Norges eneste rocker) også bør nevnes. «Ramp», «Dains me mæ», «Lys og varme», «Eldorado» og «Levva Livet» må jo også ha solgt i bøtter og spann..
Ja, hvorfor nevnes aldri Åge når man snakker om «de store» i norsk rock? Ikke minst på 80-tallet? Er det utslag av trønderskrasisme?
Ja kanskje det? Kombinert med det at Åge stengt tatt slo igjennom på 70-tallet, er dermet ble endel av etablissementet på 80tallet.
Slik «de fire store» også ble på midten av 90tallet , bortsett fra Jokke, som strengt tatt ikke ble genierklært av musikkeliten før etter sin tragiske bortgang.
Ta for eksempel P3, som ikke spilte noe av Jokke i det hele tatt etter år 2000- men som var de første til å trekke sammenlikningene med Prøysen etter hans død.
Åge derimot – han har fått en statue av seg selv mens han fremdeles er live.
(Og selv om Jokke har fått et smug oppkalt etter seg, tror jeg det enda vil gå noe tid før han blir kreditert for sine eminente verker i form av bronse eller granitt..)
Hei Øyvind Holen, ditt petimeter, jeg spillte EN (1) konsert med Popcorn og så øvde jeg litt med dem, jeg var aldri på den konserten du hevder jeg var på, hverken som musiker eller publikummer. Jeg trodde ikke du begikk denslags grove faktafeil?
Hilsen «skuffet»,
Christopher Nielsen
Det er bare å legge seg så flat at jeg får skrubbsår på nesa. Det var vel nesten for godt til å være sant. Beklager så mye. Faktafeilen skal sporenstreks ryddes opp i.
[…] Posted on mai 12, 2009 by oyvindholen En oppfølger til gårsdagens post om de fire store i norsk rock: I dag mener de fleste at Joachim Nielsen var en av Norges største låtskrivere. Det er lett å […]
[…] humør enn på den dystre Nykter, men kan ikke akkurat kalle seg nyskapende. Mannen som sammen med deLillos, Raga Rockers og DumDum Boys var forbilde for dagens norske bølge i rock er trygt plantet i musikken fra tidlig 80-tall og […]
[…] av Norske gutter og låter fra Kjøtt og Wannskrækk, der frøene til Raga Rockers, DumDum Boys og den norskspråklige rocken på 1980-tallet ble […]
[…] Hvordan opplever Paasche så den enorme interessen for “de fire store” fra 1980-tallet vi opplever i høst? Er det ikke en smule ironisk med tanke på at verken Jokke & Valentinerne, Raga Rockers eller for den saks skyld deLillos var så enormt store… […]
[…] mer om Jokke her, her, her, her og […]
[…] Bylarm som et vellykket spark i baken på en norsk musikkbransje som på 90-tallet var i et vakuum. Gullalderen til Raga Rockers, deLillos, DumDum Boys og Jokke & Valentinerne var forbi, mens Seigmen var et […]
[…] 1990-tallet var ikke like hot shit som i dag – når alle går rundt og later som om de digget ”de fire store” på […]
[…] Gravitasjon, og gjør i sommer 20 godt betalte spillejobber. Etter den nye suksessen til «de fire store», DumDum Boys, Jokke & Valentinerne (i form av Valentourettes og hyllestplater), deLillos og […]
[…] 3. Ny Tid-tekst om myten om de fire store i norskspråklig rock på 80-tallet (2005). […]
[…] Jeg vet ikke om de nødvendigvis bør ha en biografi, men jeg har alltid hatt sansen for DumDum Boys, og særlig låtskrivingen til Kjartan Kristiansen. Mens den ene etter den andre «intellektuelle» […]
[…] Man kunne fortsatt få tusenvis av voksne folk til å betale 179 kroner for plater med artister som DumDum Boys og Anne Grete Preus. Men å få masse ungdommer til å betale for rap-cd-er? Glemmesak. Det var […]