Kategorier
Musikk

Jokke lever

En oppfølger til gårsdagens post om de fire store i norsk rock: I dag mener de fleste at Joachim Nielsen var en av Norges største låtskrivere. Det er lett å glemme at Jokke ofte ble overhørt og latterliggjort da han skrev disse låtene.

Høsten 2005 festet vi som om det var 1989, med ”de fire store” i norsk rock som verter. DumDum Boys lover ny plate. Raga Rockers slipper samleplate og spiller konserter. DeLillos holder koken. Og minnet etter Joachim ”Jokke” Nielsen holdes i live av hans gamle kompiser i Valentourettes og den ferske hyllestplaten Det beste for meg og mine venner. Men Jokke ble ikke alltid regnet som en av de store.

En høstkveld i 1986: ”Hvis jeg var deg, så ville jeg, spandert en øl på meg.” En hul stemme synger dystert om moro og fyll på Radio 7. Jeg er 13 år gammel, og får høre halvparten av debutalbumet til Jokke & Valentinerne – fylt med Jokkes personlige historier om venner, uvenner, kjærlighet, penger, øl, fest, hverdag og slagsmål. Jeg kom meg kjapt til platebutikken, men fikk vite at platen måtte bestilles. Først etter flere måneders ventetid kunne jeg sette klørne i Alt kan repareres.

Selv om Jokke & Valentinerne siden 1982 hadde skapt seg et navn på konsertsteder som Renegat og The Wall i Oslo, ble bandet aldri store på 1980-tallet. Debutalbumet ble finansiert av Jokkes arv på 20.000 kroner, og ble gitt ut på miniselskapet Veps (”vårt eget plateselskap”). Den solgte bare 2000 eksemplarer i 1986, og heller ikke oppfølgeren Et hundeliv kom inn på VG-listen.

Da Aftenposten oppsummerte musikkåret 1987, ble Jokke & Valentinerne nevnt som et eksempel på hvordan norske tekster sto sterkt ”blant de mer hardføre og eksperimentelle rockartistene”. Bandet måtte dele setningen med størrelser som Kaniner til salgs, YM-stammen og The Beste.

Sentrum Scene, lille julaften 1993: Jokke står på scenen. Han er full, snøvler i mikrofonen, spiller feil og må begynne låten på ny. Publikum kaster øl. Det er ikke godt å si hvem som er fullest av Jokke eller publikum, men alle er fanget i en spiral av øl og fyllerør.

Sonet skrev ikke kontrakt med Jokke før i 1989, etter at deLillos og DumDum Boys hadde vist den kommersielle sprengkraften i den norskspråklige rockebølgen. Med III (1990) og Frelst! (1991) var ikke Jokke & Valentinerne lenger bare et oslofenomen, men en del av en større bølge. Men suksessen hadde sin pris. De ble nemlig fyllebandet. Skandalebandet. Jokkes image som riksfyllik ble sementert da han i 1992 mottok Spellemannprisen i dritings tilstand. Han fikk ukens kaktus av ukebladet NÅ, i konkurranse med Muhammar Gaddafi og Saddam Hussein. Det går ikke så lang tid før Jokke & Valentinerne begynner å knake i sammenføyningen, og i 1994 holdes den første av flere avskjedskonserter.

Etoile Bar, Grand Hotel, våren 1997: Jokke bestiller øl og Irish Coffee. Han ser mye eldre ut enn sine 33 år, men virker frisk og opplagt. Han har lagt grøftefylla bak seg, og synger forelskede tekster som ”jeg sitter her og stirrer på deg som en fjortenåring” og ”kanskje vil du gifte deg med meg en gang”. Jeg møter min gamle helt ansikt til ansikt for først – og siste – gang. Anledningen er slippet av Trygge Oslo, det første albumet til Jokke med Tourettes. Jeg har hørt på de gode historiene hans i over ti år, og lurer på om han skriver andre ting enn låter.

– Jeg har lekt med tanken, og prøvd meg på noen noveller. Men det er rocketekster jeg takler. Men jeg leser mye; forfattere som Graham Greene, Nelson Ahlgren, Charles Bukowski og James Caine, svarer Jokke.

Det blir et bra intervju, men det er ett spørsmål jeg aldri tør stille. I ”Bestevenner”, en av Jokkes mest personlige og hjerteskjærende låter, synger han ”men så begynte du med det vi aldri skulle begynne med / Og det gikk noen år og så var du skikkelig på trynet / Og det gikk ikke lang tid før jeg var i samme båten.” Jokkes fylleimage var godt kjent, men her sang han helt klart om tungt narkotikamisbruk. Jeg turte ikke å spørre direkte, men gikk rundt grøten. Jokke svarte:

– Låtene handler ikke bare om meg, den handler også om gode venner. Jeg har ikke mistet så mange, men flere har dødd de siste åra og det begynner å bli ekkelt.

Joachim Nielsen døde 17. oktober 2000, og i ettertid er det lett å innse at han sang om heroinen som skulle ta knekken på ham. I 1997 var det derimot helt uhørt at norske rockere gikk på heroin.

Men Jokke lever, og ettermælet bare vokser. Ingen vil motstride hans posisjon blant ”de fire store”, men mon tro om han ikke var den største låtskriveren av dem alle. Kanskje vi framover må nevne Joachim Nielsen i samme åndedrag som Rudolf Nilsen, Nordahl Grieg og Alf Prøysen?

Fakta – Joachim Nielsen
* Musiker og låtskriver fra Ulsrud i Oslo, født 8. september 1964. Død 17. oktober 2000.
* Dannet bandet Jokke & Valentinerne i 1982. De albumdebuterte i 1986, og ga ut totalt fem studioalbum og en samleplate. Nielsen ga også ut en soloplate under eget navn og to album som Jokke med Tourettes. Hele karrieren er oppsummert på samleplaten Prisen for popen.
* Ble sammenlignet med Raga Rockers, deLillos og Kjøtt, men Nielsen sa selv at han sluttet å følge med på musikk i 1980. Foretrakk punk, glam, new wave, Eddie Cochran, Jerry Lee Lewis og The Four Tops.
* På hyllestplaten Det beste for meg og mine venner – En hyllest til Joachim Nielsen gjør deLillos, DumDum Boys (som Racer), DePress, Turboneger og Michael Krohn og 45 andre sine versjoner av Jokke-låter.

Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 12. september 2005.

Av oyvindholen

Father, journalist, author, and journalist in D2/Dagens Næringsliv (www.dn.no).

25 svar på “Jokke lever”

Jeg så Jokke med ujevne mellomrom rundt omkring i byen de siste tre-fire årene han levde, og man trengte ikke eksamen i annet enn livet for å skjønne hvordan en smultbolle som ham var blitt så tynn. Det var relativt tydelig at det ikke skyldtes diett og jogging. Meldingen om hans død var fryktelig trist, men ikke akkurat en overraskelse.

Men jeg er helt enig med deg: Det er påtagelig og trist hvor lett pressen har glemt hvordan de behandlet folk som Jokke og Mikael Krohn på 80-tallet. Å være Jokke-fan de første par årene, var definitivt et subkulturelt fenomen. Og det var det vel egentlig helt til studentene oppdaget at det var fantastisk fyllemusikk.

Forøvrig har jeg aldri trodd på band som Trang Fødsel og Postgirobygget når de hevder at de var inspirert av Jokke. Det var heller bleke kopier som CC Cowboys (muligens norsk rocks grønnjævligste band) og De Derre som skapte grunnlaget for ufyselighetene.

Og du har glemt Jokkes mest opplagte inspirasjonskilde: Kinks.

Jeg har alltid sett på den norskspråklige generasjonen etter Jokke, deLillos osv som ganske lettvinte. De lånte de mest opplagte referansene etter ostehøvelprinsippet (tynt og overfladisk), og dermed fikk vi band som knabbet deLillos’ naivisme og lettbente melodier (DH-rocken med Postgirobygget, Di Derre og Trang Fødsel i spiss), mens andre tok rølpen og fylla fra Jokke (Ingenting, Luxus Leverpostei).

Svar

[…] Topp innlegg Jokke: Rockens hedersmannJokke anno 1997: Sliten, men nyforelskaBestselgeren PondusTegneseriefloppen Varg VeumMennene bak PondusNemi-bøkene: Fabelaktig innpakning, ujevnt innholdAn interview with Ivan BrunettiRocky: En hund etter øl, damer og burgereDet vanskelige world music-begrepetJokke lever […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..