Eminems verdensorden

Når Eminem nå gjør comeback med Relapse er det faktisk over seks år siden sist han var på høyden. Med filmen 8 Mile sto Detroit-rapperen på terskelen til verdensherredømme.

Etter 8 Mile ble det mye drama og uinteressant musikk. Eminem valgte å ikke satse videre på Hollywood, men satset istedenfor på musikken. Resultatet ble en litt forvirrende blanding av kompromissløs gangsta-rap på plateselskapet Shady Records (representert med forsøk på å lansere rappere som Bobby Creekwater, Ca$his og Stat Quo), kombinert med heller desperate forsøk på samtidig å beholde sin egen popapell, som singlene «Just Lose It», «Like Toy Soldiers» og «Shake That».

De første smakebitene på Relapse, «Crack A Bottle» og «We Made You» bar bud om nok et desperat forsøk på å innta hitlistene, og en stund var jeg redd for at Eminem skulle ende opp som en parodi på seg selv. Men så kom «3 A.M.», og etter en sniklytt på hele Relapse er det bare å avblåse alarmen. Dette er frekkere, hardere og mer helhetlig enn de første singlene bar bud om, med mye av den bekmørke humoren og white trash-selvpiskingen som gjorde Slim Shady så fascinerende.

Beste Eminem-album siden The Eminem Show (2002).

Da passer det bra med en reprise på min store Eminem-sak, opprinnelig trykket i Morgenbladet i 2003.

___________________________

Eminem ser på seg som hærføreren for en hel generasjon sinte, hvite unge amerikanere. Han har trolig helt rett, og nå gir filmen 8 Mile et innblikk i hva som formet Detroit-rapperen.

Eminems verdensorden knesettes allerede fra første stund på hans fjerde soloalbum The Eminem Show fra i fjor. ”I never would’ve dreamed in a million years I’d see so many motherfuckin’ people who feel like me / Who share the same views and the same exact beliefs, it’s like a fuckin’ army marchin’ in back of me”, rapper han på ”White America” – før han setter ord på voksen-USAs frykt i refrenget: “White America, I could be one of your kids”.

Ikke rart Eminem er “public enemy #1” i USA, men samtidig har verdens største musikkavis NME kalt rapperen den viktigste politiske popstjernen siden John Lennon – samtidig som Rolling Stone ga omslaget til Eminem i sitt ”persons of the year”-nummer for 2002 på bakgrunn av The Eminem Show og filmen 8 Mile.

Marshall Mathers III er utvilsomt dagens viktigste popstjerne, og han har overtatt den kontroversielle og frittalende rollen som skremmende forbilde fra artister som Marilyn Manson, Courtney Love og Axl Rose i Guns N’Roses. Samtidig viser han seg som en artist i stadig vekst og framstår som en vandrende selvmotsigelse som kan refse president George W. Bush for krigshissing i et øyeblikk for i det neste hetse homofile og kvinner på det groveste med huleboer-tekster som ”Put anthrax on a Tampax/And slap you till you can’t stand”.

Rocky Night Fever
Med 8 Mile legger Eminem både grunnlaget for en karriere som skuespiller og et innblikk i hva som formet Eminem til den han er i dag.

– Jeg spiller ikke meg selv i filmen, men det er flere likhetstrekk fordi jeg satt ned med manusforfatter Scott Silver og fortalte ham flere hendelser fra livet mitt som ble brukt i filmen. Noen akkurat som de skjedde, noen litt endret, sier Eminem i et intervju med Rolling Stone.

8 Mile er både en skildring av en epoke i en lokal musikalsk subkultur og historien om den unge, innbitte ”fighteren” som slår seg til topps. Saturday Night Fever møter Rocky, og likhetene mellom rollefiguren Jimmy Smith Jr. og Eminem er påfallende.

Begge sliter i innholdsløse jobber i et forfallent Detroit på midten av 1990-tallet, og blir latterliggjort fordi de er hvite rappere på den lokale hiphopscenen. Begge lever i fattigslige kår med en arbeidsledig, alkoholisert mor – og begge er dødelig morsomme og dyktige rappere med skarp observasjonsevne og en glødende vilje til aldri å gi opp. Hatet, sårheten, mistenksomheten, den forsiktige gleden og sorgen i Eminems blikk i filmen forteller nesten mer om rapperens bakgrunn enn hans selvsikre, mørkt humoristiske og sinte tekster.

Eminem er en artist preget av ekstreme motsetninger og en utpreget dobbelthet, og på flere vis minner denne dobbeltheten om innflytelsesrike Tupac ”2Pac” Shakur – som gjennom hele karrieren balanserte mellom rollen som gangsta-neandertaler og samfunnskommentator med hjerte og hjerne. Eminem er ekstrem morsom, energisk og slagferdig, han er en original rimsmed, en strålende historieforteller og har en selvinnsikt de fleste av oss kan misunne. Han sjonglerer roller som vi andre skifter sokker, og kan være den oppkjeftige råtassen Slim Shady, showmannen og klovnen Eminem og den usikre og sjalu småbarnsfaren Marshall Mathers om hverandre.

Musikk som terapi
Og på The Eminem Show viser for alvor den politiske hærføreren Eminem seg fram for første gang, idet han truer med å marsjere opp og pisse på plenen til Det hvite hus i ”White America” og advarer sine fans mot presidentens krigshissing i ”Square Dance”: ”The man’s back / With a plan to ambush this Bush administration, mush the Senate’s face in and push this generation / Of kids to stand and fight for the right to say something you might not like”.

Men samtidig sier Eminem nettopp svært mye som ikke blir spesielt godt likt. Han fantaserer om å myrde sin ekskone og viser fram både sin homofobi og sitt kvinnehat. Han har et problematisk og romantiserende forhold til dop, synes ekstremt synd på seg selv, er pompøs og går ikke av veien for offentlig skittentøyvask. Som da han fantaserer om å gravlegge sin egen mor i videoen til ”Cleaning Out My Closet”.

– Slik er det med alle sangene mine: De fungerer som terapi og jeg gir ut alt jeg føler på plate isteden for å gjøre det jeg fantaserer om, sier han til Rolling Stone.

Det er nettopp denne dobbeltheten som gjør Eminem så interessant, eller som Rolling Stone beskriver ham: ”rock & roll’s biggest pain in the ass, at a time when most music is trying its damnedest to be dull”.

Tvilsomt forbilde
”God sent me to piss the world off”, sa Eminem i gjennombruddshiten ”My Name Is”, og få artister har vel omtalt sin egen rolle som artist og forbilde på samme vis som Eminem. Allerede på The Slim Shady LP tar han et ironisk oppgjør med seg selv i ”Role Model”: ”Follow me and do exactly what the song says: Smoke weed, take pills, drop out of school, kill people and drink” – før han tar opp en annen kjepphest rett etter: “Some people only see that I’m white, ignoring skill”.

I 8 Mile latterliggjøres Jimmy Smith Jr. fordi han prøver å gjøre karriere i en  musikkform fullstendig dominert av svarte, og i en nøkkelscene diskuterer kameratene hans hvem som er tidenes beste rappere. Et forslag om det hvite New York-bandet Beastie Boys nedstemmes øyeblikkelig med følgende begrunnelse, uten at de tenker på at kompisen Jimmy faktisk er en hvit rapper: ”Det er alltid lettere for hvite å oppnå suksess med svart musikk”.

Eminem følte alltid at hudfargen hans motarbeidet hans sjanser for suksess, og når hans suksess nå har åpnet portene for en flodbølge hvite rappere er situasjonen snudd på hodet. Plutselig beskyldes Eminem for å være hiphopens svar på Elvis, den hvite musikeren som bringer svart musikk ut til massene. Og Eminem er som alltid klar over sin egen rolle. ”Let’s do the math, if I was black I would’ve sold half” sier han i ”White America”. ”I am the worst thing since Elvis Presley, to do black music so selfishly” rapper han i “Without Me” – som alltid med tungen i det selvironiske hjørnet av munnen.

Men Eminem er for streng mot seg selv, for det er ikke hans bleke hud som har gjort ham til dagens største popstjerne. Det er hans humor, meloditeft, evne til å skape overskrifter og uovertrufne evner som rapper. Du kan mislike mye av det han sier, men sakens kjerne er at Eminem svært ofte sier noe som er verdt å lytte til og byr på historier verdt å fortelle – og det er dette som har ført til at han fungerer som en isbryter for hip hop verden over.

Singlen ”Lose Yourself” fra 8 Mile pløyde ny mark på ellers hiphopfiendtlige radiostasjoner og lyttere. Selve filmen kan raskt bli en ny Beat Street, og kommer bare til å gjøre Eminems hær enda større og fortsetter han sin feilfrie vei framover vil han bli den oppvoksende generasjons største musikalske ikon. Det er som han sier på ”Without Me”: ”Cause we need a little controversy, cause it feels so empty without me”.