The Thing – jazzens villmenn

Skal vi snakke om dagens beste jazzband, kommer vi ikke utenom The Thing. Nå har de spilt inn plate med antijazzeren Steve Albini. – Jazz har alltid stått for improvisasjon og motstand, og jeg ser på dagens improscene som dagens virkelige jazz, sa Mats Gustafsson alt i 2001.

«Certainly there must be interesting music one could call ‘jazz’. There must be. I’ve never heard it, but I grant that it is out there somewhere,» sa Steve Albini, kjent fra band som Big Black og Shellac og produsentarbeid for Nirvana, Pixies og PJ Harvey, i et intervju. Nå har han funnet denne mystiske undersjangeren «bra jazz», i alle fall har han spilt inn det nye albumet til den svensk-norske kraftjazztrioen The Thing.

På Bag It! er det færre av The Things coverversjoner av godt kjente rockelåter, denne gangen er plata fylt med låter av 54 Nude Honeys, The Ex/Muzsikás, Albert Ayler, Duke Ellington, Åke Hodell og The Thing selv, samt en bonus-cd med reinspikka impro.

Uansett: I anledning Bag It!, en reprise på mitt intervju med Mats Gustafsson, opprinnelig publisert i Dagsavisen i 2001.
_____________________________

Saksofonist Mats Gustafsson samarbeider med storheter som Sonic Youth, Peter Brötzmann og Jim O’Rourke, og er storfornøyd med å rive ned musikalske skillelinjer.

Mats Gustafsson fra Umeå har medvirket på 55 plater siden 1988, og denne uka gir han ut to nye. The Things She Knows… er et samarbeid med Joe McPhee, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten. Plate nummer to utgis under gruppenavnet Diskaholics Anonymous Trio – tre improviserte stykker i samarbeid med Sonic Youth-gitarist Thurston Moore og multitalentet Jim O’Rourke.

– Den tradisjonelle jazzen er blitt stiv og konform; og det finnes flere uskrevne regler for hvordan jazz skal låte. Jazz har alltid stått for improvisasjon og motstand, og jeg ser på dagens improscene som dagens virkelige jazz, mener Gustafsson.

Improv eller impro er nedfelt i improvisasjon, og kjennetegnes ved møter mellom musikere med svært forskjellig utgangspunkt. Der frijazzutøvere kommer fra en jazztradisjon, består improscenen av musikere med bakgrunn fra jazz, rock, punk, støy, postrock og samtidsmusikk. Derfor kan du finne Mats Gustafsson på samme scene som Sonic Youth, Bob Hund eller Peter Brötzmann.

– Jeg begynte å spille fløyte, men tok opp saksofonen inspirert av Sonny Rollins. Men da jeg var 15 år hørte jeg Peter Brötzmanns frijazz-album Machine Gun. Det er vanskelig å sette ord på det, men det var friheten med musikken som rørte meg. Som den svenske jazzmusikeren Dror Feiler sa det: «Fri lytting fører til fri tenkning som igjen fører til fri handling».

I dag spiller Gustafsson i Brötzmanns gruppe, og cv-en hans er imponerende lang – men saksofonistens møte med Chicago og musikere som Ken Vandermark, Hamid Drake, Tortoise og Jim O’Rourke har vært spesielt viktig.

– Dette var i 1994, og jeg var helt sjokkert over energien og alt det positive som skjedde der på tvers av alle gamle musikalske grenser. Nå er den samme musikalske grenseløsheten på full vei inn i Sverige og Norge, og dette er nok bare begynnelsen, tror Gustafsson, som framfor alt ser på impro som en en politisk ytring.

– Det viktige er å ikke sette musikken i bås; det viktigste er den politiske motstanden. Det som hender nå er så forbanna interessant, og på samme måten som demonstrasjonene mot EU, WTO og IMF viser at folk er på jakt etter et nytt politisk alternativ, er folk åpne for nye former musikk. Det viktigste er å vise at det finnes alternativer til musikken på hitlistene.

The Thing opererer nærmere jazz og frijazz, mens Diskaholics Anonymous Trio er tre lange stykker med Sonic Youth-klang og improinnstilling som går mot både det meditative og det aggressive. Begge er utgitt på Crazy Wisdom, plateselskapet Gustafsson driver med Christian Falk.

– Tanken bak selskapet er å presentere denne musikken som bryter ned de gamle musikalske grensene. Fellesnevneren er at det er kreativt, improvisert og ikke følger spesielle tradisjoner.