Tore den store

Tore Strand Olsen gikk fra grisehumor i Pyton til autoriserte tegneseriebiografier om filosof Arne Næss. I anledning Pyton-programmet på Oslo Comics Expo fredag 22. mai, poster jeg dette TEGN-intervjuet fra 2002, hvor han snakker ut om dette og alt imellom.

OBS! Dette intervjuet ble opprinnelig publisert i TEGN i 2002, da jeg fikk sjansen til å boltre meg i laange intervjuer i beste/verste Comics Journal-stil. Sjekk ut et lignende intervju med Lise Myhre her.

Tore Strand Olsen er Norges høyeste serietegner. Etter skoletid i Pyton og en noe virrende og utålmodig mellomperiode har han med den 90 sider lange tegneseriebiografien om filosofen Arne Næss skapt et verk som står til høyden.

Stedet er restaurant Justisen i Oslo. Serietegneren Tore Hund farer gjennom lokalet da en gammel kompis får øye på ham. Tore slår seg ned for en halvliter.

– Nå, hva er det du holder på med for tia? spør kompisen.

– Jeg lager tegneserier.

– Jøss, sier du det? Tegneserier. Kan du leve av det’a?

Tore Hund eksploderer, og leverer det som i ettertid er blitt stående som Tore Strand Olsens trosbekjennelse: «Jeg lever faktisk av tegneserier! Men jeg lever også FOR tegneserier! – MED tegneserier! – GJENNOM tegneserier».

Karen fra Fredrikstad smiler lurt over den seks sider lange serien som innkasserte ham Norsk Tegneserieforums Sproing-pris for 1997.

– Jeg er ikke så ekstrem, Tore Hund var meg selv i overdrevet utgave og satt på spissen. Egentlig var serien tenkt som en parodi på selvbiografiske serier hvor jeg samtidig kunne tegne i funny animal-stil. Men det endte mer som en serie om det å lage tegneserier.

Ender, gallere og sjørøvere
Tore Strand Olsen har allerede en lang karriere som profesjonell serietegner bak seg. Som 20-åring kom han inn i den rølpete suksesshistorien Pyton da bladet var på høyden i 1990. Han fikk også med seg den seige og vonde nedturen, prøvde seg innenfor undergrunnsestetikken til Jippi Forlag, har gjort noen famlende forsøk på stripeserier og er nå optimist over at bokforlag viser større interesse for tegneserier. Men det startet med Donald, Asterix og sjørøvere.

– Veldig mange spør når jeg begynte å tegne, men da spør jeg «når sluttet du?» tilbake. Min greie er at jeg fortsatte å tegne, mens de fleste slutter. Jeg tegna alt mulig fra jeg var ganske liten, og kopierte tegneseriefigurer helt fra starten av. Jeg lagde aldri tegneserier, men bare kopierte og skapte mine egne figurer. Jeg må ha gått i andre klasse da jeg lagde en blanding av Mikke Mus og en sjørøver – trolig inspirert av min egen Playmobil-sjørørverskute og interesse for sjørøverfilmer.

Tores to eldre brødre var også viktig i dannelsesprosessen. Eldstebroren kjøpte selv Tempo og ga bladene videre til Tore etterpå. Den mellomste broren tviholdt på sine Sølvpilen, mens Tore selv fikk Donald Duck & Co.

– Jeg leste selv om jeg ikke kunne lese; jeg forsto at det var noe inne i boblene som var viktig for forståelsen, og at det var noe jeg måtte finne ut av. Jeg var særlig opptatt av Donald og Asterix, to serier som jeg fortsatt leser med glede. Det var de to største, men etter hvert som jeg begynte å kjøpe serier var alt interessant. Den brede interessen har holdt seg fram til i dag.

Unge Tore slukte og kopierte tegninger fra de seriene han kom over, og jo mer like Tores tegninger var originalene, jo bedre var de. Han fikk en følelse av at dette var noe han mestret, men gjorde seg aldri noen dype tanker om hvordan disse tegneseriene ble til. Tore skjønte ingen ting da han leste at en kar ved navn Goscinny var død, for seriene hans kom da vitterlig fortsatt ut i Tempo.

Men så oppdaget han Serie-Fokus i 1980, et feinschmeckermagasin som presenterte serier som The Spirit og Corto Maltese på norsk, men – enda viktigere – også slapp til norske serieskapere.

– Det gjorde voldsomt inntrykk på meg da jeg fant ut at det var folk i Norge som laget tegneserier. Særlig Arild Midthun gjorde inntrykk med Sirkus, som senere også dukket opp i Fantomet. Men hele Serie-Fokus var en åpenbaring; her var voksne mennesker som tok tegneserier seriøst og jeg slukte alle artiklene og trodde jeg skjønte alt – men egentlig skjønte jeg ikke noen ting.

Ledestjernen Arild
Tore skjønte med dette at han faktisk kunne ha serieskaper som yrke, og Arild Midthun ble hans kunstneriske ledestjerne gjennom mange år. Midthun var et ambisiøst forbilde for en 10-åring med sine detaljrike og teknisk svært dyktige strek et sted mellom Franquin og Uderzo.

– Arild ga ut Truls og Trine i 1983, og jeg synes fortsatt det er det beste norske albumet noensinne. Det er stilsikkert gjennomført og veldig sjarmerenede, og det inviterer leseren inn på en måte som ingen norske album har gjort, verken før eller siden

Mens Tore fortsatte å kopiere tegninger fra seriene han leste, falt han plutselig for superhelter. Verken Marvel- eller DC-seriene hadde engasjert ham tidligere, men så snublet han over Semics Prosjekt X (X-Men) i 1985 – på tampen av Chris Claremonts og John Byrnes «Dark Phoenix»-saga.

– Jeg fikk et kjempekick av Prosjekt X og det førte til at jeg kjøpte alt i Semics Marvel-serie; Edderkoppen, Hulk og ikke minst Frank Millers Demonen (Daredevil). Å tegne superhelter var aldri min greie, men i Prosjekt X var det den effektfulle kombinasjonen av superhelter og melodrama som traff meg. Etter dette fulgte John Byrnes Supermann-serie Man of Steel og så kom Millers The Dark Knight Returns og Alan Moores og Dave Gibbons’ Watchmen på norsk i 1987. De åpnet opp en helt ny måte å se på serier for meg, og jeg anser meg som ganske heldig som fikk følge den kunstneriske oppturen – fra Prosjekt X til Watchmen – på nært hold. Superheltinteressen min kulminerte på et vis i 1987, og jeg har ikke vært så opptatt av det etterpå.

Men det som virkelig kom til å forandre Tores livet var humorbladet Norsk MAD, og senere Pyton, på 1980-tallet. MAD kjøpte Tore fast allerede fra 1982, og kombinasjonen av amerikansk crazy-humor med ekstra fokus på norske forhold og norske serier som bonus traff Tore midt i hjerterota. Og så kom Pyton – med enda flere norske serier.

Pyton fulgte jeg helt fra starten og jeg måtte fly rundt og lete etter det i Fredrikstad, for forlaget Gevion hadde ganske dårlig distribusjon. Jeg ble imponert over hvor flinke tegnere som var med der, og igjen var det Arild Midthun som imponerte mest. Men samtidig begynte andre tegnere å utvikle seg: Jeg var ikke så begeistra for Tommy Sydsæter i Norsk MAD, men i Pyton utviklet han en veldig fin stil med figurer som Dølle Døck og Rhesus Minus.

Både Pyton og Norsk MAD ble bemerkelsesverdige norske seriesuksesser under redaktør Dag Kolstads myndige hånd. MAD hadde på det meste et salg på over 50.000 i måneden, mens Pyton lå 10.000 under dette i storhetstiden. I Pyton ble Kolstad attpåtil omskapt til den fete og onde Redaktøren, som tvang sine tegnere og forfattere til å produsere bæsj-, sex- og spy-vitser i et forrykende tempo. «Pyton var et tidsskrift for unge herrer med tannregulering og dårlig smak», sa Frode Øverli i et intervju med Dagens Næringsliv.

Reklametegning
I mellomtiden begynner Tore Strand Olsen på treårig reklamelinje på Glemmen videregående skole i Fredrikstad, først og fremst fordi det første året bare besto av tegneundervisning.

– Jeg tok bare førsteåret, for jeg kom heldigvis aldri inn på andreåret på grunn av for dårlige karakterer, ellers hadde jeg vel tegnet støvsugerreklamer i dag. Frem til da hadde jeg lært å tegne ved å kopiere, men på tegnelinja fikk jeg lære slike ting som croquis-tegning, tegning etter modell, kunsthistorie og anatomi. En ny verden åpnet seg; dette var første gang jeg måtte tegne etter blanke ark. Bare det å sitte i et fullt rom med mennesker som tenkte seriøst på tegning var en stor opplevelse.

På skolen tegnet Tore lite serier, og det endte da også med dårlig karakter da han forsøkte seg på å besvare en kunsthistorieoppgave i form av en tegneserie. Ironisk nok livnærer Tore seg dels i dag av å lage tegneserier til bruk i informasjon for bedrifter og offentlige etater.

– Jeg har ikke laget så mye serier for reklamebruk, men det er først og fremst fordi jeg ikke har pusha det noe særlig. Jeg tror serier som informasjon og reklame har et stort potensiale. Tegneserienes pedagogiske kraft er enorm, for eksempel kan både bruksanvisningene til Ikea og nødplanene i fly defineres som tegneserier. Tegneserier er to ting: Informasjon og fortelling, og mye av det som kan defineres som tegneserier, men ikke oppfattes som det, ligger i grenselandet mellom informasjon og fortelling. Problemet med å få slike oppdrag et å treffe de rette folka, samtidig som de må føle at de får ideen selv. Slik er det også i forlagene; de må helst få ideen selv for at det skal bli noe av – og dessverre skjer dette alt for sjeldent.

Tore kom altså ikke inn på andreåret på skolen, og tenkte at det var like greit. For da kunne han heller satse på å lage tegneserier. Etter noen mindre vellykkede forsøk på å lage en serie for lokalavisa og en serie for eldre (!) med handling på fra et gamlehjem, løsnet det da Pyton etterlyste serier til nysatsningen Pyton Spesial – et Pyton der leserne fikk lage sine egne tegneserier.

– Jeg hadde vist Terje Nordberg gamlehjemserien min, men ellers hadde jeg ikke turt å sende inn serier. Sammen med en kompis, Rune Nødtvedt, lagde jeg tre episoder av serien Dos Sombreros – som var mest basert på en intern humorgreie vi hadde gående. Og alle kom på trykk! Det var kjempekick, helt enormt. Jeg gikk med sitring i hele kroppen til kiosken for å kjøpe bladet. Opplevelsen av å se sine tegninger på trykk i et ordentlig tegneserieblad var helt ubeskrivelig.

Dette førte naturlig nok til at Tore fikk blod på tann, og han var med i hvert eneste Pyton Spesial etter det. Etter Dos Sombreros fulgte han opp med en Asterix-parodi, og det svimlet alvorlig for Tore da han fikk skryt av Arild Midthun – som syntes det var veldig moro at noen tok Asterix like seriøst som han selv.

Pyton-redaktør Kolstad merket seg den unge, ivrige og talentfulle Fredrikstad-gutten, og i 1990 gikk Tore over i de profesjonelles rekker. Han ble ansatt i redaksjonen, først via Arbeidskontoret og så i fast jobb. Dette var på den tiden Norsk Strek hadde etablert seg som eget firma utenfor Pyton-utgiver Bladkompaniet – og den lille faste redaksjonen besto av Tore, Dag Kolstad og Tom Ostad – en annen ivrig tegner rekruttert fra Pyton Spesial.

– Det var veldig rart å komme inn i Pyton. Jeg var ikke der fordi jeg var så opptatt av stilen i bladet, men det var den beste måten å bli profesjonell serietegner på. Det var det stedet en fikk best betalt; som Frode Øverli har sagt: Det var en betalt utdannelse.

Profesjonell humorist
Livet til Tore ble snudd opp-ned. Han gikk fra å sitte som en litt håpløs arbeidsledig 20-åring på gutterommet i Fredrikstad til å være serietegner med bedre lønn enn sin egen far. Pyton-feberen var på sitt høyeste, men nedturen var rett rundt hjørnet.

– I ettertid har jeg skjønt at det var Rolf Håndstad (manusforfatter Rhesus Minus) som var den virkelig kreative drivkraften i Pyton. Han forsvant i 1990, rett før jeg begynte,  og jeg møtte ham bare en gang. Han var Pytons sjel, og da han forsvant var det ingen kjerne igjen. Nedturen startet da, og at Rolf forsvant var hovedgrunnen. Men samtidig må jeg si at det var veldig stort å jobbe med Dag Kolstad, som jeg hadde lest bladene til helt siden jeg lærte å lese. Han er kanskje den som har lært meg mest om å lage serier;  og en jeg har enorm respekt for.

Tore sluttet i Norsk Strek i 1992 for å bli frilanser, men fortsatte å produsere serier for Pyton. Han bodde i København i 1994 og 1995 og holdt til på tegnestuen Gimle – sammen med tegnere som Peter Snejbjerg, Freddy Milton, Sussi Bech, Donald-tegner Flemming Andersen med flere. Møtet med det danske miljøet var en stor inspirasjon og førte til at Tore klarte å riste av seg deler av sin store Arild Midthun-fiksering.

Men hjemme i Norge sank salgstallene for Pyton jevnt og trutt utover 1990-tallet og i 1995 forlot Kolstad redaktørstolen. Inn kom Waldemar Hepstein – fra miljøet rundt undergrunnsforlaget No Comprendo Press.

– Det var veldig spennende å få Waldemar inn som redaktør, men det ble nok en litt for stor overgang for ham å komme rett fra undergrunnsseriene til å styre Bladkompaniets flaggskip. Det ble veldig rart, men for meg personlig var det en veldig positiv opplevelse. Jeg merket at Waldemar hadde en helt annen holdning til tegneserier enn den jeg kjente fra Pyton-miljøet. På den tiden var tegneseriemiljøet i Norge langt mer splitta enn i dag, med Norsk Tegneserieforum, TEGN, Pyton, No Comprendo, Donaldistene og Semic på hver sin haug – snerrende mot hverandre. Og Hjemmet var det samme tåkeslottet som Egmont fortsatt er i dag.

Året etter kom Elisabeth Fryking fra svenske Pyton inn og overtok den norske redaktørstolen. Men det ble ikke bedre da hun forsøkte å innføre svensk Pyton-stil i Norge.

– Hun hadde gjort svensk Pyton veldig populært, men da hun kom til Norge viste det seg at norske og svenske Pyton var to forskjellige ting. En viktig del av norske Pyton var at det ble lagd av nordmenn og var noe nært, mens Fryking hadde en større distanse til konseptet. Men det var uansett bare et tidsspørsmål før Pyton ble lagt ned, tiden hadde løpt fra Pyton – det var på ingen måte Frykings skyld.

Huskestue og undergrunn
Plutselig mistet Tore levebrødet, og han måtte prøve å få seg jobb andre steder. Løsningen ble etableringen av tegnestua Huskestue i Torggata i Oslo og flere oppdrag som kommersiell illustratør med bokomslag, infoserier og lignende.  I Huskestue ble han godt kjent med to andre leietakere; Jens K. Styve og John Arne «Jason» Sæterøy – begge tungt involvert i Jippi Forlag og med soloheftene finnfinnfinn og Mjau Mjau på gang.

– Dette var noe nytt for meg. Jeg så hva de to holdt på med, syntes det var veldig spennende og så at det var et helt miljø rundt antologien Forresten, som jeg kunne tenke meg å bidra til. Dette var starten på en omflakkende serietilværelse, der Ørn Bjørn og Jørn – verdens dummeste tegneserie, serien som gir tar bløte vitser til en ny dimensjon, var det største innslaget av kontinuitet. Tore gikk fra kommerse Pyton til såkalte «personlige undergrunnsserier», og passet ikke helt inn.

– Jeg vil ikke kalle Jippi-seriene for undergrunnsserier. Med undergrunnsserie mener jeg serier uten vanlig distribusjon, med en annen holdning til serier og som ikke er kommersielle. Men Jippi har både distribusjon gjennom Narvesen og får statsstøtte fra Norsk kulturråd. Jeg hadde ikke noe forhold til undergrunnsserier fra før av; det var umulig å få tak i slikt i Fredrikstad. Det tok meg lang tid å lære meg å like Robert Crumb, men jeg falt for ham etter at jeg leste hans Coffee Table Art Book etter at jeg hadde sett Terry Zwigoffs dokumentarfilm Crumb. Da fikk jeg veldig sansen for typen serier, mens jeg tidligere syntes alle selvbiografiske serier bare var dritt.

Møtet med Jippi-filosofien et lite sjokk, og plutselig var tegneserier redusert til Tores hobby – og ikke det yrket han var vant til.

– Det som var viktig med Jippi, var at det var et miljø bestående av hyggelige og flinke mennesker, og i starten fortsatte jeg i noenlunde samme stilen som tidligere. Jeg tilpasset meg Forresten på et vis, men det føltes aldri påtvunget. Min første Forresten-serie var en stum ensider som ble refusert i Pyton, mens Fobi og Noia hadde stått på trykk i Pyton tidligere.

Jippi-miljøet prøvde hele tiden å overbevise Tore om lage andre, mer personlige og realistiske serier enn de søte humorseriene han leverte, og Tore Hund var et resultat av denne pushingen.

– Det fine med både Pyton og Forresten var at jeg kunne tegne nesten som jeg ville, og hele tiden skifte stil – så lenge innholdet og historien passet inn i konseptet. Allerede i Pyton brukte jeg mange forskjellige tegnestiler og boltret meg med serieparodier. Jeg gikk fra det ene til det andre hele tiden, så å melde overgang til undergrunnsserier var ikke et så stort sprang som det kan virke som.

Tore har i det hele tatt en pragmatisk innstilling til tegneserier; han både holder på idealene sine samtidig som han er svært tilpasningsdyktig. Naturlig nok prøvde han seg også på stripeserier, etter at suksessene til Lise Myhres Nemi og ikke minst Frode Øverlis Pondus innførte stripealderen i norske tegneserier.

Mambo var mitt første stripeforsøk i samarbeid med Jørgen Brekke, en kompis av Tom Ostad. Vi tok utgangspunkt i John Kennedy Tooles roman A Confederacy of Dunces, som handler om en fyr som bor hjemme hos mor, er enormt belest og bruker all kunnskapen sin til å plage vettet av mora si. Vi syntes dette var enormt morsomt, og prøvde å lage en stripeserie løst basert
på det.

Men Tore falt aldri helt for stripeformatet, og Mambo fant da heller aldri noe hjem. I 1999 skulle Tore og Tormod Løkling lage en stripeserie som julekalender i Dagbladet, med Donald, onkel Skrue og nevøene i hovedrollene. 24 striper var skrevet og rundt halvparten var ferdigtegnet da Disney-konsernet satte foten ned. Serien ble ikke godkjent og så aldri dagens lys.

– Stripen er et veldig attraktivt format, og for veldig mange er det en fin måte å lage serier på. Men personlig synes jeg det gir meg få muligheter som tegner. Humoren er det viktigste i en stripeserie, mens tegningene må være enkle – og for meg føles det veldig begrensende. Men når det er sagt, er nok Pondus den beste norske tegneserien i dag. Frode Øverli er den eneste som klarer å lage en hundre prosent vellykket stripeserie i Norge.

Filosofi og forenkling
Nå håper Tore at forlagene vil satse mer på større og lengre tegneserier, og håper Kagge Forlags satsning på Jeg, Arne Næss – en tegneseriebiografi over den norske filosofen i anledning hans 90-årsdag – kan fungere som isbryter. Albumet nærmet seg i januar 5000 solgte.

– Det var Arne Næss’ kone Kit-Fai som hadde ideen om å gi en tegneserie i bursdagspresang til sin manns 90-årsdag. Erling Kagge tente på ideen og ga oppdraget til Ola Hegdal. Egentlig skulle Ola gjøre både manus og tegninger, men han fant ut at det ville bli en alt for stor jobb på så kort tid. Vi to hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og da jeg tilfeldigvis traff Ola på puben Cacadou Torggata, og han fortalte meg hva han holdt på med, syntes jeg det hørtes enormt spennende ut. Og da han slengte et forslag om at jeg skulle tegne etter hans manus i bordet, sa jeg ja tvert.

Den 90 sider lange tegneserien er Tores klart mest omfattende verk, og mesteparten ble tegnet i løpet av en tre måneder lang og svært intens periode. Tidsfristen var et problem, et annet problem var hvordan en skulle stappe inn Arne Næss’ rikholdige og 90 år lange livshistorie og omfattende filosofiske verk inn på 90 tegneseriesider. Her måtte ting kuttes ut og forenkles i stor skala.

– Vi hadde planlagt en masse som det aldri ble noe av, men utlukingen var i hovedsak Olas jobb. Det viktigste for meg var å få en helhet i det, en dramatisk fortelling. Rammefortellingen ble Arne Næss’ liv presentert som en underholdende fortelling, mens vi trakk inn hans inspirasjonskilder og filosofi i kapitler underveis. Vi syntes vi klarte å skape en dynamisk helhet ut av det.

Faren med prosjektet var at det skulle ende opp som en «illustrert klassiker», en tung tekstmengde med illustrasjoner som bonus.

– Tidlig i prosessen bestemte vi oss for å lage det som en tegneserie,  og følgelig bruke tegneserieeffekter i stor grad. Jeg pushet på Ola for å få minst mulig tekst, noe som kan virke litt rart i en bok om Arne Næss. Men poenget var at vi ville at tegningene skulle fortelle, mens teksten bare var et tillegg. Vi holdt teksten til et minimum, og brukte en mengde tegneserieeffekter, som superhelter, funny animals og illustrasjoner av ting som bare er mulig i fantasien. Da jeg for første gang hørte om Næss’ teorier om «superrotten» var det aldri tvil om at det måtte illustreres som en rotte i Supermann-drakt.

– Vi ville ikke lage en kjedelig tegneserie-biografi, for det hadde vi sett alt for mye av. Vi ville lage en bok vi syntes det hadde vært morsomt å lese selv, og hadde ingen klar målgruppe – bortsett fra de som gjerne ville vite noe om Arne Næss, men som kanskje ikke turte eller orket å ta fatt på noen av bøkene hans.

I Blått Blod fortsatte Tore Strand Olsen samarbeidet med Ola Hegdal.

Tror på seriebøker
Tore ønsker å fortsette samarbeidet med Hegdal, og tror også at fremtiden vil bringe flere seriebøker av typen Jeg, Arne Næss. Han har også full forståelse for at slike prosjekter da gjerne må knyttes opp til figurer eller kjendiser med kommersiell verdi. De norske markedene er neppe modne for å satse på originale verk i stor skala, og tabloidiseringen gjør seg også bemerket i tegneseriebransjen. Duoen er for øvrig allerede i gang med en serie for fagbladet Bok & Bibliotek.

– Problemet med å selge inn tegneserieprosjekter er at forlagene gjerne vil se et ferdig verk før de tar stilling til om det er verdt å gi ut. Men det er ikke økonomisk forsvarlig å fullføre slike store prosjekter uten at du vet at du får betalt for det; forlagene må godta et prosjekt ut fra ideer, manus og skisser. Og med Næss-boka tror jeg at vi har bevist at det er mulig å gjøre noe slikt på et bokforlag. Jeg tror også norske tegneserier har et potensial i fagbladene, bare se på Arne And som gikk i Metallarbetaren i Sverige.

Tore ser for seg at stripe- og humorhefter som Pondus og Larsons gale verden gis ut side om side med større bokprosjekter. Det han savner er mellomtingen; et blad med mulighet til å gjøre ti sider lange historier og som tilbyr serieskaperne et kreativt miljø med redaksjonell oppbacking.

– I dag finnes det ikke alternativer til å lage stripeserier i ensomhet, mellomlange serier på hobbybasis og større bokprosjekter. Det profesjonelle miljøet fra Pyton, med Dag Kolstad i spissen, eksisterer ikke i dag. Du kan si hva du vil om innholdet i Pyton, men rent tegneseriefaglig holdt det mål hele veien. I dag finnes ikke noe sammenlignbart miljø, det nærmeste er Bladkompaniets Tormod Løkling, men han har lite tid til å ta seg av folk.

Og Smult er preget av ferske serieskapere som jobber på hver sin tue, uten at noen av de gamle ringrevene er med og kan gi råd og opplæring.

Helt propell
Tore har i flere år arbeidet med et bladprosjekt under navnet Propell, som han forteller var bygd opp etter mønster av Donald Duck & Co.

– Vi var en gjeng på 10-15 stykker som hadde lyst til å lage et blad i Donald-tradisjonen – uten striper, men med én til ti sider lange historier. Vi ønsket å kombinere den faglige måten å jobbe på fra Pyton med en helt annen type tegneserier. Målgruppen var bevisst veldig uklar, og det skulle ikke bli noe rent barneblad – mer et «allround»-blad som Donald Duck & Co.

Gjengen så for seg Propell som et månedsblad og presenterte en dummy for forlagene, men interessen var laber – noe Tore i ettertid forstår veldig godt.

– Det er veldig dyrt å sette i gang et slikt månedsblad, og ideen er dessverre blitt liggende i flere år. Siste nytt er  at Bladkompaniet er interessert i å gi ut det vi har laget som en sommerspesial. Vi vet ikke hva det vil hete eller hvordan det skal presenteres, men jeg er ganske sikker på at det i alle fall vil komme ut et nummer. Stripeseriene går jo bra, men er det ikke da på tide å gå et skritt videre? Der har bladforlagene et ansvar; de gir jo nettopp ut blader – og da bør en lage bladserier, stripeseriene er jo et avisformat. Bladkompaniet og Egmont lager stort sett humorblader etter Billy-malen; samlinger av stripeserier. Nå er det på tide å tenke nytt.

Tore er ikke fremmed for det kommersielle, og har arbeidet med Mummitrollet CD-ROM og tegning for Teenage Mutant Hero Turtles. Nå har han tro på oppdatering av gamle norske seriehelter.

– Jeg tenker mye på å rekonstruere gamle norske serier og konsepter, ting som mange synes er kjipt. Det hadde vært moro å lage nye versjoner av serier som Nils og Blåmann og Vangsgutane, men ikke som parodier. Ingeniør Knut Berg hadde også vært morsomt å oppdatere, men den er så sær at det hadde vært vanskelig å ikke ende opp i parodien. En serie som Smørbukk har prøvd å henge med i tiden, men på den måten blir endringene usynlige for folk flest. Jeg tenker på radikale nyversjoner, slik som Frank Miller gjorde med The Dark Knight Returns. Jeg har også tro på synergieffekt mellom flere medier, slik at en lager tegneserier med figurer som allerede er kjent fra tv, film, litteratur eller andre medier fra før.

– Vil tegneserier være masse- eller nisjekultur i årene framover?

– La oss for Guds skyld ikke håpe det blir en nisjekultur. Jeg tror det fortsatt vil være en del av populærkulturen, fordi tegneserier har sin egen unike måte å presentere ting på. Jeg håper kombinasjonen tegneserier og animasjonsfilm vil bli vanligere her i Norge. I Danmark ble et enormt animasjonsmiljø bygget opp som en direkte følge av tegnefilmversjonen av Peter Madsens Valhall, og noe lignende bør være mulig her i landet. Christopher Nielsens To trøtte typer-langfilm Slipp Jimmy fri kan
forhåpentligvis føre til noe av det samme.

Tore Strand Olsen
* Født i 1970 i Fredrikstad.
* Utdannelse: Førsteåret ved reklamelinjen på Glemmen videregående skole.
* Ansatt i Norsk Strek i 1990, ble frilanser i 1992. Holder i dag (2002) hus som en del av tegnestuen Huskestue, sammen med blant andre Geir Moen og Håvard «Styve» Johansen.
* Deler arbeidstiden sin noenlunde 50/50 mellom kommersielle illustrasjonsoppdrag og tegneserier.
* Hobby: Skuespiller i teatergruppa Kraftlaget.
* Favorittserie: Little Nemo In Slumberland av Winsor McCay.

Bibliografi i utvalg
Egne utgivelser:
* Tore Hund & Co. nr. 1 (Jippi Forlag 1998)
* Pyton-album nr. 3, 1999: Serieparodier (Bladkompaniet 1999)
* Pyton-album nr. 2, 2000: Fobi & Noia (Bladkompaniet 2000)
* Jeg, Arne Næss – Et tegnet liv, med Ola Hegdal (Kagge Forlag 2001)
Bidrar i:
* Diverse serier i Pyton 1990-1996 (Bladkompaniet)
* Teenage Mutant Hero Turtles skoledagbok 91/92 og 92/93 (Egmont og
Atlantic Förlag)
* Ensidere i Teenage Mutant Hero Turtles månedsblad (Egmont og Atlantic
Förlag)
* Sesam Stasjon månedsblad 1992-1993 (Semic)
* Sesam Stasjon julehefte 1994 (Semic)
* Fem sider med «Gerner Schmidt» i Gale streger (Forlaget Ultima 1994)
* Diverse serier i Geek, tre nummer (Egmont 1997)
* Diverse serier i Forresten 1997-1999 (Jippi Forlag)
Ørn Bjørn & Jørn:
* Nr. 1-46 i Pyton, 1995-1996
* Nr. 49 i Geek nr. 3, 1997
* Nr. 50-52 i Tore Hund & Co. nr. 1, 1998
* Nr. 53 og utover i Pondus, 2000-2002

3 om TSO
Ola Hegdal, seriepartner på
Jeg, Arne Næss:
– Tore er en mann som ikke har anlegg for å være langsint. Han er en omgjengelig kverulant og en lat perfeksjonist. Han er dessuten nesten to meter lang, noe som er langt for ett menneske og fryktelig langt for en tegner. Han er etter min mening en av de aller kvasseste tegnerne vi har i seriemiljøet i Norge. Det er ikke så mye stygt å si om Tore, det eneste måtte være at han har en tendens til å strø rundt seg med sjuke ordspill som nok muligens kan gå svake sjeler på nervene. Han eier heller ikke sans for penger, så får man se på det som et pluss eller et minus som man vil. Til tross for høyden over havet er Tore lillebror, noe som kanskje har bidratt til at vi går såpass godt overens.

Erik Falk, utgiver av Tore Hund:
– Tore er en trivelig kar som må berømmes for sin kompromissløse, men likevel profesjonelle holdning til seriemediet. Sånn sett finnes det sikkert mer enn ett selvbiografisk trekk i figuren Tore Hund. Tore Hund uttaler i en serie at han lever «for tegneserier! – med tegneserier! – gjennom tegneserier!»; et utsagn som jeg også synes passer på Tore. Seriene hans preges av grundighet og gjennomarbeidethet; enten det er kommersielle reklametegneserier eller bidrag i Forresten. Hans tegneseriefilosofi fører dessuten til utallige lange og inspirerende diskusjoner om tegneseriemediet.

Jason, tidligere Huskestue-hospitant.
– Hvis det ikke hadde vært for Tore (2,45), ville jeg (1,91) antageligvis vært Norges høyeste serieskaper, noe som alltid har irritert meg. Neste person som treffer ham på Cacadou må gjerne gi ham et dunk i hodet fra meg.

Advertisements

32 kommentar

  1. […] på samme teater, og ble også satt opp i norsk versjon av frigruppen Kraftlaget (der serieskaper Tore Strand Olsen spilte bartenderen Zeke). Joanna Rubin Drangers Frøken Makeløs og karrieren ble satt opp på […]

  2. […] på seriebransjen i form av utgivelser med etablerte serieskapere som Karine Haaland, Lise Myhre, Tore Strand Olsen og Ola […]

  3. […] med det i mente har Hegdal og tusjmakker Tore Strand Olsen levert en finfin bursdagspresang, som benytter seg av tegneseriemediets formidlende og pedagogiske […]

  4. […] Lekker forsmak på høstens hovedrett. Minitegneserier er et artig og upretensiøst format; et pockethefte for små lommer og stort sett bare på 16-24 sider. I Norge er formatet de siste årene først og fremst brukt av undergrunnsforlag som Dongery og Jippi, med små utgivelser i bittesmå opplag fra folk som Jason og Tore Strand Olsen. […]

  5. […] Lyd (Egil Hegerberg, Aslag Guttormsgaard og Lars Lønning), mens Jippi-tegnerne Ronny Haugeland, Tore Strand Olsen, Jens K. Styve og Sven Tveit står for […]

  6. […] alternativ til Fidus. Redaksjonen bidro til å dyrke fram serietalenter som Jason, Jens K. Styve, Tore Strand Olsen med flere, og allerede nå er neste generasjon på sterk […]

  7. […] hardt, men især Pyton fungerte som en briljant tegneserieskole for talenter som Frode Øverli og Tore Strand Olsen. Uten Kolstad ville vi neppe sett den serieboomen vi opplever i […]

  8. […] i små opplag på 200 (allerede utsolgt fra forlaget). Fortellermessig ble jeg mest underholdt av Tore Strand Olsens fortelling om satanisten Christian og hans meget forståelsesfulle foreldre. Strand Olsen utvikler […]

  9. […] Tore Strand Olsen, Jeg Arne Næss, Blått blod, Ørn Bjørn & Jørn. – Little Nemo in Slumberland av Winsor […]

  10. […] er Tore Strand Olsen, Erle Marie Sørheim, Harald Fossberg og undertegnede, mens Flu Hartberg er […]

  11. […] var opprinnelig Tore Strand Olsens drøm om et fast hefte med norskproduserte serier for barn, men dessverre kokte ideen ned til denne […]

  12. […] Nielsen. 2. Jason. 3. Frode Øverli. 4. Arild Midthun. 5. Steffen Kverneland. 6. Karine Haaland. 7. Tore Strand Olsen. 8. Håkon Aasnes. 9. Jens K. Styve. 10. Tor […]

  13. […] endelig Drabant, og tidligere i vår ble jeg og Mikael Noguchi intervjuet om tegneserien, av Tore Strand Olsen for Bobla. Jeg legger ut intervjuet på bloggen i to omganger. Først ut: Meg […]

  14. […] Så da får jeg pryde coveret selv – i matrosdress og svømmeføtter der jeg skuer mot Soria Moria slott. Cover av superflinke Tore Strand Olsen. […]

  15. […] Karine Haalands andre samling, Streng, men urettferdig, gis ut 14. september og Blått blod av Tore Strand Olsen og Ola Hegdal, duoen bak Arne Næss-serien, følger senere i […]

  16. […] Prosessen bak omslaget. Bokcoveret til Tore Strand Olsen har fått mye fortjent skryt, og her forteller han om idéprosessen og opphavsrettsproblematikken […]

  17. […] med den andre Karine Haaland-samlingen Streng, men urettferdig, og følger opp med Ola Hegdals og Tore Strand Olsens kongeserie Blått blod til våren. Mens Lise Myhres Nemi gikk fra Bladkompaniet via Cappelen til […]

  18. […] bladet ble også en effektiv tegneserieskole for talenter som Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen og Tommy Sydsæter (og Martin «Rocky» Kellerman i Sverige). Midthuns lærere var manusforfatterne […]

  19. […] med en flott og fargerik strek i den fantasirike science fiction-serien ”Kaffetidsmaskinen”. Tore Strand Olsen og Ola Hegdal slipper til med ”Lille Nemi i Grønnsakland”, en treffsikker hyllest til Winsor […]

  20. […] og Arild Midthun, Pervo-Kris-skaper Kristian B. Walters, sliteren Frode Øverli, Bjørn Ousland, Tore Strand Olsen, Tom Ostad, Waldemar Hepstein, John Kåre Raake og Terje […]

  21. […] og Tore Strand Olsen er blitt intervjuet av Leser søker bok om vår nye bok, Tegneserienes historie. Sjekk det ut […]

  22. […] I kveld kl. 19 blir det tegneseriefest hos Cappelen Damm i Akersgata, i anledning utgivelsen av Tegneserienes historie av meg og Tore Strand Olsen. […]

  23. […] mer interessert i tegneserier, er selvsagt Tegneserienes historie, som jeg har laget sammen med Tore Strand Olsen. Bla i den […]

  24. […] ble jeg mest underholdt av Tore Strand Olsens fortelling om satanisten Christian og hans meget forståelsesfulle foreldre. Strand Olsen utvikler […]

  25. […] episoder av ”verdens dummeste tegneserie” er drøy kost, men Tore Strand Olsen viser med denne samlingen at han klarer å få svært mye ut av få midler. En virkelig alternativ […]

  26. […] Jeg bidrar i mitt aller første julehefte, Gyldendals nyskapning Julefortellinger, der jeg har laget den seks sider lange tegneserien «Juleheftenes historie» i samarbeid med Tore Strand Olsen. […]

  27. […] er såpass frekk at jeg velger å anbefale min egen Tegneserienes historie, laget i samarbeid med Tore Strand Olsen, som julepresang i år […]

  28. […] du ikke skaffa deg Tegneserienes historie av meg og Tore Strand Olsen ennå? Nå har du en gylden sjanse, for Tronsmo bokhandel selger den til halv pris – det vil […]

  29. […] også ut mitt store 2002-intervju, samt intervjuer i anledning tegneserieromanen Blått blod (2003) og et intervju om vårt […]

  30. […] Det gikk som det måtte gå i en organisasjon der du fortsatt er ung og lovende når du er 50 år gammel: Hiphop-hoder endte på 23.-plass – foran Lars Fr. H. Svendsens Mote: Et filosofisk essay og tegneseriebiografien Jeg, Arne Næss av Ola A. Hegdal og Tore Strand Olsen. […]

  31. […] 25. november kl. 12-14 kan du møte meg og Tore Strand Olsen på Litteraturhuset i Oslo, der vi vil gi en kort innføring i tegneserienes historie med […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: