Bustas problem

Årets Back On My B.S. er nok et eksempel på Busta Rhymes’ problem: På tross av fete enkeltlåter, blir det stadig vanskeligere å stable et gjennomført album på beina.

Helt siden han slo gjennom som fargeklatten i Leaders of the New School, godt hjulpet av sterke gjestevers på plater med A Tribe Called Quest, har Busta Rhymes vært en av hiphopens mest karismatiske stjerner. Han har holdt koken i over 20 år, men for hvert nytt soloalbum blir det bare mer tydelig at han ikke klarer å lage gjennomførte album. Jeg holder fortsatt en knapp på solodebuten The Coming (1996) og oppfølgeren When Disaster Strikes (1997), for siden har det vært langt mellom høydepunktene.

Jeg anmeldte The Coming og When Disaster Strikes i Klassekampen, men har  ikke fått gravd dem fram fra arkivet ennå. Derfor ender det med en litt skrøpelig posting av mine anmeldelser av Genesis og The Big Bang, opprinnelig publisert i Aftenposten og Bergens Tidende.

Busta Rhymes
Genesis
J Records/BMG 2001
3/6

For mye av det gode for en av hiphopens mest karismatiske. Nok en gang.
«Keep it gutter, keep it quietly» lyder rådene til Busta Rhymes fra platemogul Clive Davis på introen til rapperens femte soloalbum. Men dessverre blir Genesis nok en overvektig og overfylt plate fra rapperen med den buldrende stemmen.

Nystartede J Records, hjemmet til blant andre stjerneskuddet Alicia Keys, sparer ikke på kruttet når det tar over Busta Rhymes. Her er alle de rette navnene hentet inn for å lage et dynamittalbum: Dr. Dre, P. Diddy, Jaheim, Mary J. Blige, The Neptunes, Kelis og Pete Rock. Men på tross av flere kanonlåter, ender det med Busta-overdose. Tør vi foreslå en slankekur for det nye året?

Busta Rhymes
The Big Bang
Aftermath/Interscope/Universal 2006
4/6 (burde ha fått 3 denne også gitt)

Intet mesterverk denne gangen heller.
Hvis Nas med 1994s Illmatic fant formelen for hvordan én rapper skulle lage et knallalbum i samarbeid med flere produsenter, så tok Busta Rhymes ideen ut i overdrivelsen med 1997s forvokste When Disaster Strikes. Siden har han perfeksjonert det ufokuserte og forvokste hiphop-albumet til fingerspissene, der blinkskuddene stadig må kjempe mot en flodbølge av middelmådige låter og absurde gjestestjerner.

Når hans sjuende album nå slippes på plateselskapet til Dr. Dre har forventningene vært store. Skulle doktoren klare å disiplinere brumlebassen? Det mest tydelige resultatet er bunnsolide beats fra hedersmenn som Dre, Timbaland, DJ Scratch og J. Dilla, men Busta klarer ikke å ta vare på alle gavepakkene som serveres. Det funker best når 90-tallsvibbene tar over i duetter med Q-Tip, Nas og Raekwon, mens andre låter trekkes ned av dårlige ideer og idiotiske refreng. Det blir bare pinlig når Busta og Missy Elliott synger ”give it to me / you’ve got some shit for that ass”.