Antony Beevor om Stalingrad

I år gir den britiske krigshistorikeren Antony Beevor ut bok om D-dagen. Jeg intervjuet ham rett før han slo gjennom i Norge, i forbindelse med oversettelsen av Stalingrad i 2002.

Under slaget om Stalingrad henrettet Sovjet-myndighetene 13.500 av sine egne soldater og ga snikskyttere ordre om å drepe russiske barn som hjalp tyske soldater. Antony Beevor gir hensynsløsheten et menneskelig ansikt i boksuksessen Stalingrad.

I isnende kulde og plaskende regn kjempet tyske og russiske soldater på død og liv i utbombede fabrikker og boliger, omgitt av tanksvrak, senger og kjøkkenredskaper. «Rottekrigen» kunne bli så tett at soldatene på det mest ekstreme kontrollerte hver sine etasje i utbrente bygninger. Samtidig var 10.000 sivile russere fortsatt fanget i byen, og kjempet til seg rester av døde hester, forbrent korn og skittent vann fra Volga for å overleve.

– Jeg visste at soldatenes opplevelser under slaget om Stalingrad var djevelske på alle måter, men klarte ikke å forestille meg graden av ubarmhjertighet. I de russiske arkivene oppdaget jeg at det ble gitt ordre til snikskytere som å skyte små russiske barn, som var fanget i ruinene – og sultet. Tyske soldater ga dem brød for at de skulle fylle vannflaskene deres i Volga. Stalin lot sin egne borgere – til og med småbarn – bli skutt fordi de hjalp fienden. Har du ikke med slike detaljer kan du ikke forklare blodtørstigheten rundt slaget, forteller den engelske militærhistorikeren Antony Beevor.

Dårskapens tragedie
Beevor begynte i 1994 arbeidet med å skrive en bok om slaget ved Stalingrad, og fikk vann på mølla da russiske myndigheter ga økt tilgang til de enorme krigsarkivene i 1995. Resultatet ble Stalingrad, som viser slagets redsler med en historikers nøyaktighet og en forfatters innlevelse.

– Når du har tilgang til et slikt voldsomt omfang av arkivmateriale fra tyske og russiske arkiver kan du gjenskape virkeligheten uten å bruke noe oppdiktet materiale. Der både forfattere, journalister og historikere ofte bruker forsiktig kreativitet for å tette hull i historiene, er det overhodet ingen fiksjon i Stalingrad – fordi vellet av detaljer er så overveldende og tilgjengelig.

Slaget om Stalingrad var ikke bare et moralsk og strategisk vendepunkt i andre verdenskrig, det var også «en historie om dårskap, ubarmhjertighet og tragedie», som Beevor formulerer det. Og dårskapen skildrer han ved å vise til dem som ble rammet; soldatene som skrev brev hjem til sine kjære og legene, prestene offiserene som rapporterte til sine overordnede, dagbøker og intervjuer med overlevende.

– Jeg var ikke mest interessert i strategien rundt slaget, men med det som skjedde med soldatene på begge sider. Det mest interessante var rapportene fra leger og prester tilknyttet de tyske divisjonene og de politiske offiserene i Den røde armé. De politiske offiserene visste at deres sjefer hadde et desperat ønske om å høre sannheten, og derfor var ikke rapportene skjemmet av propagandaforsøk – men fortalte begge sider av historien: Både heltedåder og historiene om feighet, fyll, selvmord og henrettelser.

To bilder i boka forteller så alt for tydelig om marerittet som møtte de tyske soldatene i Sovjetunionen. Et bilde viser muskuløse, friske og brune soldater i marsj mot Stalingrad sommeren 1942. Et annet viser de forfrosne og fillete restene av 6. armé som føres til fangenskap vinteren 1943. Beevors bok forteller historien mellom de to bildene.

– Utfordringen besto ikke bare i å komme til bunns i de nyåpnede arkivene, men også å ta opp i seg historiske holdningsendringer. Tidligere er det meste fortalt med store kollektive synsvinkler – historien til et land eller en hær. Det førte til en umenneskeliggjøring, vi fikk intet inntrykk av som skjedde med individene. Da jeg startet med militærhistorie hatet jeg at divisjoner ble beskrevet som brikker på et sjakkbrett når en vet at virkeligheten på bakken var en helt annen. Den var skremmende og kaotisk, ikke ordnet og tosidig.

Slaget ingen kunne tape
Beevor satte som mål å forene «history from below» og «history from above», for det var den eneste måten han kunne komme til bunns i konsekvensene av Stalins og Hitlers handlinger og avgjørelser under krigen – noe som var ekstra tydelig i slaget om Stalingrad. Stalin nektet å gi opp Stalingrad, mens Hitler nektet å gi opp tanken på å innta byen. Og det om en by som opprinnelig ikke var noe strategisk viktig mål for Hitler; det tyske folk hørte ikke byen bli nevnt som militærmål før 20. august 1942.

– Slaget ble et av tidenes mest brutale. Ikke bare fordi det var det første store byslaget, men også fordi det var en kamp mellom to ideologier og to gigantiske egoer; Hitler og Stalin. Det utviklet seg en stor propagandamaskin rundt betydningen av slaget underveis, og ingen ville eller hadde råd til å tape.

«Krigen med Russland vil ikke vare i mer enn fire uker», skal korporal von Rosenbach-Lepinski i 24. panserdivisjon ha sagt da «Operasjon Barbarossa» begynte 21. juni 1941. Hitler beskrev Sovjetunionen som et «råttent byggverk» som raskt ville ramle sammen, og hadde ikke engang vurdert utstyr til bruk i et vinterfelttog. Først da de 300.000 tyske soldatene i 6. armé ble omringet i Stalingrad, og overga seg i januar 1943 endte felttoget – og slaget ble et vendepunkt i andre verdenskrig. Bare 5.000 tyske soldater kom hjem – og de var i hovedsak offiserer. Den menige tyske soldat gikk til grunne. 500.000 russiske soldater ble drept.

– Ved å studere tyske soldaters brev fant jeg ut at de mot slutten av august 1942 var overbevist om at Stalingrad kunne tas – og at det ville bety slutten på hele krigen. De prøvde støtt å overbevise seg selv om at krigen tok slutt idet de nådde Volgas bredder. Dette forandrer seg i løpet av september når de ser kameratene dø rundt seg og de innser at russerne aldri vil gi opp. Og i november kommer det store sjokket da tyskerne omringes og innesperres – fordi russerne lykkes med en offensiv manøver for første gang og bruker tyskernes taktikker mot dem. Da skjønte de nok at hele krigen ikke ville vinnes. Det vil alltid være debatt om det faktiske vendepunktet i andre verdenskrig, men Stalingrad var utvilsomt krigens psykologiske vendepunkt, mener Beevor.

Brutale russere
Sovjetunionen klarte å nedkjempe den tyske invasjonen ved hjelp av en ufattelig brutalitet overfor egne soldater vi knapt har sett maken til. Stalin gjorde Lenins ord til motto: «De som ikke hjelper Den røde hær på alle måter, og ikke støtter dens orden og disiplin, er forrædere og må drepes uten nåde».

Soldater som nølte, tvilte, protesterte, skadet seg selv for å slippe kamp eller unnlot å stanse andre som forsøkte å desertere ble tungt straffet eller henrettet. Til sammen rundt 13.500 soldater ble henrettet av sin egen hær.

– Hele ideen om «den store patriotiske krigen» er en av grunnene til at Russland har så vanskelig for å ta et oppgjør med de kontroversielle sidene ved sin egen historie. Selv i dag må du være veldig forsiktig med hva du sier om Stalin til veteraner. Selv om de hatet ham og var antikommunister, undergraver enhver kritikk av ham deres eget offer under krigen.

I oppfølgeren Berlin: The Downfall, 1945 skildrer Beevor Den røde armés brutale marsj mot Berlin, og anslår at rundt to millioner tyske kvinner ble voldtatt av russiske soldater. Dette førte til store protester, blant annet kalte den russiske ambassadøren i London boka for blasfemi.

– Russland har fortsatt ikke tatt et skikkelig oppgjør med sin egen fortid slik Tyskland gjorde etter krigen. En må huske at det tyske oppgjøret ikke kom før etterkrigstidens økonomiske mirakel, og det er ikke rettferdig å vente at Russland vil gjøre det samme når de fortsatt sliter under de økonomiske lidelsene som fulgte av kommunismens kollaps.

Stalingrad har gjort dypt inntrykk i Russland, der seieren i krigen som kostet nærmere 27 millioner russiske liv nærmest er det eneste dagens russere er stolt av etter 70 år med kommunistisk styre. En ny russisk oversettelse kommer neste år, og Stalingrad er blitt oversatt til 23 språk. Men hvorfor slik suksess? Beevor har gjort seg noen tanker:

– Interessen rundt historie har endret seg. Folk i dag er mer interessert i enkeltpersoners skjebner, og da er militærhistorie spesielt interessant i et postmilitært samfunn. Ungdom er fascinert av tanken på hva som hadde skjedd med dem selv i en lignende situasjon. Ville jeg ha overlevd? Ville jeg skutt sivile? Kort sagt: Hva ville jeg ha gjort?

Fakta – Stalingrad
• Den engelske militærhistorikeren Antony Beevor skildrer slaget om Stalingrad fra Tyskland går til angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 fram til Den 6. armé overgir seg 2. februar 1943.
• Boka har solgt 550.000 kopier bare i Storbritannia og er i tillegg oversatt til 23 språk.
• Forlaget Spartacus har nå oversatt boka til norsk. Førsteopplaget på 3000 ble utsolgt etter fem dager, og et nytt opplag er under trykking.
• Beevor jobber nå med en bok basert på krigsdagbøkene til den russiske forfatteren Vassilij Grossman.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen.