Jason: Mannen, kunstneren, geniet

I 1999 kåret magasinet TEGN Jason til Norges fjerde beste serieskaper og Lomma full av regn til tidenes beste norske tegneserie. Men det var bare begynnelsen. Denne teksten ble skrevet i anledning 1999-kåringen.

«Holder del to [av Vent litt…] like høy standard blir Vent litt… et av de virkelige høydepunktene i norsk tegneseriehistorie, og fortsetter Jason sin raske utvikling bør ikke Christopher Nielsen sitte for trygt på den norske serietronen,» skrev jeg om Jason i 1999. Og sannelig fikk jeg rett. Her er hele teksten:

John Arne Sæterøys filmatiske fortellerstil er ingen tilfeldighet. Han har selv sagt at han er mer inspirert av film enn tegneserier, og fremhever Hal Hartley og Jim Jarmusch som  viktige forbilder. Men som med Christopher Nielsen er det en dyp satsing og tro på tegneseriemediet som har ført Jason til den norske tegneserietoppen på rekordtid.

Moldenseren Jason skapte sin første tegneserie etter at han hadde lest Tintin: Faraos sigarer som barn; en serie han selv beskriver som Hitchcock for barn. Sine første “profesjonelle” serier lagde Jason for KOnK, mens hans selv gikk på videregående skole. Etter debuten lagde han korte serier for Humorparaden og Fidus, men ingen kunnee ventet seg en slik albumdebut som Lomma full av regn, som ble utgitt i 1995, og som senere er oversatt til svensk.

“Handlingen er ikke så viktig”, sa Jason om albumet, og fortalte videre at historien kom av seg selv underveis i arbeidet med den 45 sider lange serien. “Jeg visste at serien skulle begynne med en mann som blir gravd ned i en ørken, men jeg hadde ingen anelse om at det ville ende på Påskeøya. Jeg arbeidet med omtrent ti sider av gangen og måtte begynne å tenke på slutten da jeg var omtrent halvveis. Hvis jeg hadde hatt et ferdig manus, ville jeg fort gått lei”.

Og mellom den nedgravde mannen og Påskeøya skjer det mer enn i ti årganger av Pyton. Sosialsurrealisme kalte utgiveren det, men samtidig skinner det igjennom at Jason er en dyktig beskriver av mellommenneskelige forhold. Dialogscenene er solide, og de mange surrealistiske innslagene kan i dag virke noe påtrengte og unødvendige. Likefullt stakk Lomma full av regn av med seieren i TEGNs kåring av tidenes beste norske tegneserie, mye på grunn av fantasirikdommen og den bunnsolide fortellerteknikken. Lomma full av regn er på samme tid lettlest og utfordrende.

Før Lomma full av regn laget Jason en tegneserieversjon av Stein Rivertons Jernvognen, som hovedfagsoppgave på Kunst- og håndverkskolen i Oslo. Men Jason gikk lei etter 13 sider, og fortsatte med kortere historier i Fidus og Forresten. I 1997 ga han ut det første av i alt fire numre av soloheftet Mjau Mjau på Jippi Forlag, og fikk alburom til å utvikle seg videre.

Tonen i Jasons serier er gjennomgående ganske svart, med en overhengende følelse av uvirkelighet og maktesløshet. Lykkelige mellommenneskelige forhold beskrives som regel i ettertid, etter at ting har skjært seg, og den pessimistiske og klaustrofobiske grunntonen minner på mange måter om amerikaneren Adrian Tomine. I 1998 vant Jason Dagbladets tegneseriekonkurranse, og en absurd og drømmeaktig humor på linje med Jim Woodring er blitt mer tydelig i hans serier. Stripete (gjenopptrykket i Mjau Mjau nr. 2)viser en elegant, visuell og underfundig humor, mens andre absurde serier som D.V., X-Pilt og Corto Mjautese  viser en dyp kjærlighet overfor popkulturen, med skrudde hyllester til Star Wars, X-Files, Pompel og Pilt og Corto Maltese.

Jasons siste verk er Vent litt… i Mjau Mjau nr. 3 og 4, som allerede etter første del havnet helt oppe på fjerdeplass på TEGNs liste over tidenes beste norske tegneserier. Her forenes Jasons surrealisme, presise menneskebeskrivelser og absurde humor i en rørende og urovekkende skildring av uskyldig barndom. Holder del to like høy standard blir Vent litt… et av de virkelige høydepunktene i norsk tegneseriehistorie, og fortsetter Jason sin raske utvikling bør ikke Christopher Nielsen sitte for trygt på den norske serietronen.