Jasons Mjau Mjau

Etter Lomma full av regn, men før han ble Norges mest internasjonalt anerkjente tegneserieskaper, ga Jason ut 12 numre av hefteserien Mjau Mjau. Her sådde han frøene til sin senere karriere, og både Vent litt…, Jernvognen og Si meg en ting ble først publisert her.

MjauMjau2

Jason
Mjau Mjau nr. 2
Jippi forlag 1998

John Arne Sæterøy (Jason) har alltid vært forbløffende uheldig med sine tegneserier. Han sto bak det glitrende albumet Lomma full av regn, som også ble utgitt i Sverige, men knapt nok solgte det spøtt i Norge. Hans solohefte Mjau Mjau er også blitt forbigått i taushet, og da han vant Dagbladets tegneseriekonkurranse valgte avisen å fortsette med serien som fikk tredjeplass.

Jasons seriefigurer befinner seg da også i en verden som motarbeider dem, enten det er Ernest Hemingway og hans forfølgelsesvanvidd, katter som mister kjæresten sin og avvises av Kunst- og håndverksskolen eller en ensom unggutt og hans alkoholiserte hybelvert. Mjau Mjaus univers er fylt av angst og ensomhet, men det er også rom for en solid porsjon absurd humor. Som «Xpilt» (bildet), en krysning av «X-Files» og «Pompel og Pilt», eller superheltpastisjen «Spacecat».

Jason har en enkel strek, utført i harde svart/hvitt-flater, noe som gjør seriene hans meget lettleste og imøtekommende. Han komponerer sine historier med sikker dramaturgi og originale innfall.

Men Mjau Mjau mangler et bærende element. Heftet er en soloantologi, men det blir for mange løsrevne episoder, fragmenter og ideer. Det hele reddes i land av ”Stripete», serien som vant Dagbladets tegneseriekonkurranse. Lest i ett strekk er den en åpenbaring: Idérik, surrealistisk og, fremfor alt, visuell humor av høy klasse.

mjau3

Jason
Mjau Mjau nr. 3
Jippi Forlag 1999

Vakker og følsom fulltreffer.
To unggutters uskyldige verden av dundersalt, Lynvingen, kanonball og spirende forelskelse blir revet opp av en brutal og tragisk hendelse.

Jason (John Arne Sæterøy) tar for alvor steget opp i første divisjon av norske serieskapere med det tredje nummeret av soloheftet Mjau Mjau. Historien «Vent litt – del 1» er en nostalgisk, sår og vakker barndomsskildring av internasjonal klasse.

Først og fremst overbeviser Jason med sikker benyttelse av tegneseriemediets muligheter. Ørkesløse historietimer illustreres genialt med å lime inn ufullstendige lærebokutdrag i lærerens snakkebobler, mens fedrene utelukkende beskrives som dresskledde strebere på stylter. Jason har valgt å tegne alle figurene som dyr, noe som øker leserens mulighet for identifikasjon med personene.

De to guttene assosieres lettere med leserens egne minner om ungdomstiden, og leserens fantasi mobiliseres i større grad enn om Jason hadde valgt en mer realistisk tegnestil. På samme måte fungerer Jasons fremstilling av de eldre, sigarettrøykende ungdomsbøllene som råtnende zombier. Fantes det noe skumlere enn de litt eldre ungdommene da du selv var liten, kanskje?

Samtidig engasjerer historien i større grad enn vi er vant til i norske tegneserier. Kule kiser, øldrikking og alternativ musikk er fraværende til fordel for godtespising, gymtimer, kameratskap og drageflyging. Enkelte vil kanskje finne historien noe tynn, men det er først og fremst måten Jason forteller på som er seriens styrke. Hans filmatiske og minimalistiske fortellerstil glir knirkefritt av gårde, og spinner deg raskt inn i en uskyldig, men illevarslende, barndomsverden.

mjau4

Jason
Mjau Mjau nr. 4
Jippi Forlag 1999

Godt antiklimaks.
Første del av Jasons «Vent litt …» var en suveren og sjarmerende barndomsskildring, som skapte skyhøye forventninger til andre o g siste del. Del to føles på mange måter som et antiklimaks, men samtidig er den grå nedturen poenget med historien.

Mest imponerende er Jasons presise og minimalistiske fortellerstil, og «Vent litt …» er et skoleeksempel på «show, not tell»-prinsippet. Gjennom svært sparsommelig dialog (hovedpersonen har bare 19 snakkebobler på 31 sider) tegner Jason et svært treffsikkert bilde av et mistrøstig og tomt hverdagsliv mange av oss kjenner oss litt for godt igjen i.

Etter en glad og lekende barndom er voksenlivet for vår 40 år gamle antihelt Jon blitt en heller meningsløs rekke av rutiner, ensomhet og overflatiske vennskap. «Det er ikke akkurat blitt det livet jeg ventet meg. Jeg kunne forstått det hvis det var en straff, hvis jeg var en dårlig person, men det er jeg ikke» sukker Jon.

Men samtidig er det klart at de skjebnesvangre hendelsene i barndommen som ble skildret i del én, tynger og trekker ned. Jasons serier er preget av en dyster melankoli og oppgitthet, men vekker samtidig nytt håp for norske tegneserier. «Vent litt …» er ikke noe fullblods mesterverk (2009-kommentar: Jo, den var et fullblods mesterverk, noe jeg innså ved neste gjennomlesning), til det blir den i enkelte scener noe for overtydelig i symbolikken, men den viser et fortellertalent som virkelig er i ferd med å blomstre. Sammen med den svært annerledes Christopher Nielsen er Jason den beste og mest personlige historiefortelleren i norske tegneserier i dag.

mjau5

Jason
Mjau Mjau nr. 5
Jippi Forlag 1999

Sprudlende småhistorier.
1999 er i ferd med å bli Jasons store år. Etter den overbevisende lange historien «Vent litt …» i nummer tre og fire av Mjau Mjau boltrer han seg her med små vignetter med surrealistisk hverdagshumor.

Jason (John Arne Sæterøy) sprudler ikke bare av energi og produktivitet. Også kvalitetsmessig har han i år nådd nye høyder. «Vent litt …» var en nostalgisk og sår kombinasjon av barndom og voksen hverdagstristesse. I Mjau Mjau nummer fem dyrker han sin form for absurde humor. Heftet er en samling tittelløse historier på én til åtte sider, fullstendig blottet for tekst. Og Jason klarer utmerket å holde på interessen et helt hefte gjennom bare ved hjelp av tegninger.

Innholdet varierer fra surrealistiske mysterier og skrudd humor til smågeniale episoder med eventyrlige figurer i hverdagslige situasjoner. Vi møter igjen den svært Darth Vader-lignende D.V., som denne gangen nektes å låne videofilm på grunn av manglende legitimasjon og viser hvordan han beskytter seg mot en regnskur.

Jeg har tidligere skrevet at D.V. var en morsom figur for en enkeltvits, men at humoren svekkes ved gjentakelse. Vel, jeg tok feil, for D.V. skaper fortsatt store glis. Samlingens høydepunkt er beskrivelsen av en vampyrs grå hverdag; fra morgentoalettetet (tanntråd må selvsagt til) via utplukkingen av garderoben til mislykkede sjekkeforsøk på by’n frem til en ensom avslutning med cola, potetgull og tv.

mjau6

Jason
Mjau Mjau nr. 6
Jippi Forlag 1999

Ustoppelig Jason.
Det er egentlig ikke så mye å si om Jasons fjerde utgave av soloheftet Mjau Mjau på under ett år, bortsett fra at mannen fortsetter å imponere stort med sin idérikdom og produktivitet.

Som i forrige nummer er nummer seks en samling tekstløse historier og vignetter; fra Jasons skrudde humor (Darth Vader møter denne gang Tom Waits i «duell») til hans velkjente såre hverdagssurrealisme. Heftets hovedstamme er en trist og varm skildring av en ensom og fattig fuglefigur, som ved en tilfeldighet treffer den store kjærligheten. Jeg lar meg stadig imponere av Jasons evne til å treffe hjerterøttene kun ved hjelp av sin kontrastfylte svart/hvit-strek og seks-ruter-per-side-fortellerform uten dialog. På sitt beste gir han leseren en ren kraftoppvisning i serieminimalisme

mjau8

Jason
Mjau Mjau nr. 8
Jippi Forlag 2000

Sterk serieminimalisme.
Kjærlighet, ensomhet og bisarr humor er fortsatt hovedingrediensene i Jasons særegne pantomineserier. En ensom mann ønsker et avbrekk fra sin grå hverdag og flykter avgårde på ferie uten at så mye forandrer seg.

Morsomt er også de endeløse hevnfantasiene til mannen som er blitt dumpet av sin kjæreste. Men det er ikke historiene som er det sterkeste punktet, det er måten de blir fortalt på. Jason har lagt seg på en nærmest asketisk minimalisme hvor ord er bannlyst. Og Jason klarer å uttrykke et imponerende stort følelsesregister bare ved hjelp av harde svart/hvitt-flater og få detaljer. Mjau Mjau er lest på fem minutter, men er like tilfredsstillende som en sylskarp to minutter kort poplåt.

scan0008-2
Jason

Mjau Mjau nr. 9
Jippi Forlag 2000

Jasons tegneserier er som hentet ut av en syk drøm.
Mens Frode Øverlis Pondus og Lise Myhres Nemi stjeler det meste av oppmerksomheten, er John Arne «Jason» Sæterøy i ferd med noe virkelig originalt, unikt og modig. Intet stygt sagt om Øverli og Myhres hverdagshumor, men Jasons ustoppelige lek med symboler, surrealisme og fortellerteknikker finner du knapt maken til i noe medium.

Nummer ni er langt fra den sterkeste utgaven av Mjau Mjau, men er definitivt verdt inngangsbilletten. Jasons fuglemann er gjennomgangsfigur, men historiene er langt mer tøylesløse og mindre lineære enn tidligere.

Jason gir oss ren tegneseriepoesi med sine ordløse historier. Dette er drømmeaktige historier der assosiasjonsrekkene får flyte tilsynelatende fritt, der vi tas med langt inn i drømmeverdenens logikk. Seriene har den samme tonen vi finner i amerikaneren Jim Woodrings serier, som også benytter seg av den samme pantomimestilen som Jason.

Kort sagt: En spennende reise gjennom en uvirkelig verden; lekkert tegnet og pakket inn.

mjau10

Jason
Mjau Mjau nr. 10
Jippi Forlag 2000

Stadig mer imponerende.
Jeg innrømmer det gjerne: Jeg er ikke flink til å lese lyrikk. Jeg mangler rett og slett den tålmodigheten som trengs for å kunne nyte de språklige stemningene. Kanskje var det derfor jeg hadde store problemer med å henge med i ”Si meg en ting» av Jason – fordi dette er lyrikk i tegneserieform.

Etter første gjennomlesning av den 44 sider lange historien, satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Historien rommer bare seks replikker, men kanskje nettopp derfor suste jeg for fort gjennom. Jason krysser frem og tilbake mellom forskjellige personer, tidsrom, drøm og virkelighet uten å gi noe gratis til leseren. Men tar man seg ekstra tid, trer historien krystallklart frem – den krever bare årvåkenhet og kjennskap til tegneseriens fortellerteknikk.

Historien befester Jasons stilling som Norges mest eksperimentvillige serietegner, en kompromissløshet som neppe gir ham de største leserskarene. Men nå vekker han oppmerksomhet også internasjonalt. I høst var han nominert til den amerikanske Ignatz-prisen, sammen med storheter som blant annet Alan Moore og Chris Ware (Jason vant ikke). Finn ut hvorfor du også!

mjau11
Jason
Mjau Mjau nr. 11
Jippi Forlag 2001

Uhyggelig bra.
Etter seks numre med stumme streker, girer Jason om og gir oss sin tegneserieversjon av Stein Rivertons berømte krimroman Jernvognen. Og serieskaperen forbløffer fortsatt med nesten uhyggelig høy og jevn kvalitet.

Jernvognen har hjemsøkt Jason siden han hørte den i radioteaterversjon da han var 15 år gammel. Tidlig på 1990-tallet dukket historien opp igjen da Jason leverte inn en ufullført tegneserieversjon av romanen som hovedoppgave ved Kunst- og håndverksskolen i Oslo. Den gang var det mennesker som spilte hovedrollene, men når Jason nå omsider fullfører verket er det hans karakteristiske kaniner, hunder og fugler som spiller rollene – og det med fortreffelig resultat.

En ung forfatter ser frem til en rolig sommerferie på Hvaler i 1909, men vikles inn i en rekke gåtefulle mord. Mest mystisk er jernvognen – som blir hørt tordnende gjennom landskapet like før mordene utføres.

Jeg har verken lest eller hørt Rivertons original, men Jason har maktet å gi sin serieversjon en dyster, mystisk og uhyggelig tone. Jasons evne som regissør er uovertruffen, og Jernvognen er sylskarpt komponert, redigert og fortalt. Jeg venter i alle fall spent på mysteriets oppklaring – kanskje må jeg snike meg ned på biblioteket hvis jeg ikke klarer å vente?

mjau12

Jason
Mjau Mjau nr. 12
Jippi Forlag 2002

Jasons tegneserieversjon av Stein Rivertons krimroman Jernvognen står støtt på egne ben.
«Denne sak er egentlig enkel, men ved et underlig spill av skjebnen er den blitt blandet inn i mystiske omstendigheter som ikke har noe med den opprinnelige saken å gjøre,» sier detektiv Asbjørn Krag i Stein Rivertons Jernvognen. Jason klarer å holde tungen imponerende rett i munnen når han omskaper Rivertons intrikate mysterium til tegneserie.

Fjoråret var et bemerkelsesverdig år for Jason, med Time Magazines kåring av den engelske oversettelsen av Vent litt… som 2001s nest beste tegneserie som høydepunkt. Men fullføringen av Jernvognen viser at suksessen ikke har gått ham til hodet, for han kommer i mål uten et eneste glipptak på veien.

De fire første sidene av del to av Jernvognen rommer mer tekst enn de ti første numrene av Mjau Mjau til sammen, men det er bemerkelsesverdig hvor godt historien passer inn i Jasons verden av usikkerhet, ensomhet, sjalusi og mystikk. Det eneste som mangler er humoren, men ved andre lesning fremstår Asbjørn Krags iskalde lek med morderen som en form for absurd teater.

Mens Christopher Nielsen er mest opptatt med å lage animasjonsfilm, kan vi nå trygt si at Jason har tatt over rollen som Norges mest spennende serieskaper.

I morgen: En gjennomgang av Jasons karriere i stive permer.

Anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende og Osloposten.

Reklamer

11 kommentar

  1. […] John Arne Sæterøy, KOnK, Mjau Mjau, TEGN « Thee Unmist og Le Corbeau: Elegant støy Jasons Mjau Mjau […]

  2. […] innlegg Jasons Mjau MjauHistoriene bak Dagbladets gjesteserierDrøye barnebøkerJason: Mannen, kunstneren, genietPondus: En […]

  3. […] albumet Lomma full av regn og absurd humor og smarte popkulturreferanser i soloheftet Mjau Mjau, men i nummer tre av sistnevnte foretok han et kvantesprang både for seg selv og norske […]

  4. […] fra blader som Fidus og Forresten og smakebitene fra personlige hefteserier som Weltschmerz, Mjau Mjau og finnfinnfinn. Problemet med en slik samling er at serieskaperne bare får noen få sider hver […]

  5. […] på gaten som et yngre alternativ til Fidus. Redaksjonen bidro til å dyrke fram serietalenter som Jason, Jens K. Styve, Tore Strand Olsen med flere, og allerede nå er neste generasjon på sterk […]

  6. […] god og gjennomført at vi må helt tilbake til Jens K. Styves finnfinnfinn eller Jasons solohefte Mjau Mjau for å finne […]

  7. […] bra, men ikke like fengende som Anti-Christian. Med herrene holder stilen fint etter soloheftene Mjau Mjau og finnfinnfinn, som også kommer med nye numre i […]

  8. […] soloheftet på svært lenge. Vi må nok helt tilbake til Jens K. Styves finnfinnfinn og Jasons Mjau Mjau fra 1997 for å finne noe lignende fra […]

  9. […] Gnom er en tidløs serie, og samlet mellom to permer viser Eriksen også hvordan han maktet å utfolde seg innenfor de stramme, selvpålagte rammene. Han står langt friere i M, men Gnom begrenses verken av ordløshet eller seriens enkle idé om husnissens irriterende oppgaver. Slik sett er Gnom flott serieminimalisme på linje med Ola Hegdals På kloden og Jasons underfundige stripeserier. […]

  10. […] bra, men ikke like fengende som Anti-Christian. Men herrene holder stilen fint etter soloheftene Mjau Mjau og finnfinnfinn, som også kommer med nye numre i […]

  11. […] Arne Sæterøy (Jason), best kjent for albumet Lomma full av regn, har et planlagt hefte med tittel Mjau Mjau. Rune Borvik kommer med sin figur Fia Mia i eget hefte, og tid & steds egne Sven Tveit og […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: