Jason: Melankolien og minimalismens mester

Med karakteristiske dyrefigurer, trassig ståpåvilje og en særegen melankoli og minimalistisk humor har John Arne Sæterøy, alias Jason, blitt en av av Norges aller ypperste serieskapere. Etter gårsdagens Mjau Mjau-oppsummering følger her er et tilbakeblikk på Jasons karriere i stive permer.

Med Low Moon & andre historier går Jason til sitt tredje norske forlag. Etter Jippi og Bladkompaniet/Schibsted er det nå Magikon Forlag som har æren av å ha Norges internasjonalt bejublede serieskaper i stallen. Stammen i Jasons nye bok er serien Low Moon, som opprinnelig ble trykket over 17 søndager i New York Times Magazine. Jason sa følgende til meg i forbindelse med premieren:

– Serien er en slags western. Konseptet var High Noon, men med et parti sjakk på slutten isteden for en duell. Så det er en lek med westerngenren, ikke en realistisk fortelling. Det viktigste er vel at du når ut til mange lesere. Og rent prestisjemessig er det jo ingenting å klage på.

Low Moon & andre historier er Jasons 14. bok på norsk, etter albumdebuten Lomma full av regn i 1995. Jeg anmeldte ikke den, men gjorden isteden et intervju med Jason i Bergens Tidende. Siden anmeldte jeg 11 av bøkene, med unntak av Low Moon… og forgjengeren Den siste musketer.

Jason
Schhh!
Jippi Forlag 2000
6/6

Rålekker tegneseriebok.
Hvis jeg var like flink til å uttrykke meg gjennom streker som John Arne «Jason» Sæterøy, burde denne anmeldelsen vært gjort i form av en tegning. Bokstaver i rekkefølge på et papir klarer ikke å yte rettferdighet til Jasons underfundige og rørende tegneserier.

Schhh! er en lekker innbundet samling av Jasons dialogløse tegneserier fra heftet Mjau Mjau; stive permer, flott papir og snedig format. Klart ekstrapoeng for designen. Boka er en perfekt kompanjong til svenske Optimal Press’ albumutgivelse av Jasons Vent litt …. Ensomhet, kjærlighet, absurd humor og surrealisme er stikkord, med Jasons sikre, uttrykksfulle og personlige strek som bærende element. Helt klart en av de flotteste norske tegneseriesamlingene noensinne. Nok sagt!

Jason
Den hemmelighetsfulle mumie
Jippi Forlag 2001
5/6

I 1999 vurderte John Arne «Jason» Sæterøy sin egen karriere. Et album og noen nummer av hefteserien Mjau Mjau var langt fra tilfredsstillende i en alder av 33. Jason ville øke tempoet og nå ut i verden. Men hvordan?

Løsningen ble stumme serier – pantomime med tusj. To år senere angrer neppe Jason på veivalget – for på kort tid har moldenseren etablert seg i den internasjonale serietoppen.

Lørdag kan Jason vinne den amerikanske Ignatz-prisen. Han er nominert for andre år på rad – i klassene «outstanding series» og «outstanding comic». I fjor konkurrerte han med tunge navn som Alan Moore og Chris Ware – i år er Jasons forbilde Jim Woodring (Frank) og Jason Lutes (Berlin) blant konkurrentene.

Samtidig gir det toneangivende amerikanske forlaget Fantagraphics ut Vent litt…, og Jason blir første norske serieskaper som gis ut i USA. Seriene hans er samlet i fire album i Sverige og to i Sveits, og han har bidratt i antologier i Danmark, Finland, Frankrike, Nederland, Slovenia, Spania, Sverige og Sveits. Og i fjor vant Vent litt… den svenske serieprisen Urhunden, for beste oversatte tegneserie.

Oppmerksomheten er fullt fortjent, for Jason har gjennom elleve numre av hefteserien Mjau Mjau utviklet seg til å bli en briljant historieforteller og en elegant tegner. Pantomimeseriene er inspirert av serieskapere som Lewis Trondheim, Jim Woodring og Fabio, men Jason har en unik stil og har heldigvis ikke låst seg helt til stumme striper. Men babling kan han ikke beskyldes for, Si meg en ting rommer for eksempel tolv setninger fordelt på 46 sider.

I grove trekk kan en si at Jasons serier deler seg i to. På den ene siden har vi den melankolske Jason, som med hjerteskjærende penn forteller om tapt barndom, ensomhet, kjærlighet og savn. Jason nummer to morer seg med surrealistisk humor og leken erting med populærkulturelle ikoner. Fjorårets Schhh!-samling var viet den melankolske Jason, mens årets Den hemmelighetsfulle mumie i hovedsak er ført i pennen av humor-Jason.

Sistnevnte samler en rekke, i hovedsak tittelløse vignetter fra Mjau Mjau, Forresten og andre utgivelser – med flere av Jasons gjengangere i hovedrollen: Den muntre mumien, Darth Vader, Gud, Djevelen, Elvis, skjeletter, vampyrer og varulver. Jason har en særegen og underfundig humor, og det er umulig å ikke la seg sjarmere når han plasserer overmenneskelige vesener i svært hverdagslige situasjoner: Vampyren som bruker tanntråd, Darth Vader som leser dikt på poesiklubb og varulven som møter sin kjærestes foreldre. Ideene er originale og utførelsen er plettfri – så det er bare å bøye seg i støvet.

Men Den hemmelighetsfulle mumie er på ingen måte en samling av Jasons beste verk. Personlig har jeg mest sansen for melankoli-Jason, og årets bok er på kanten til en overdose av Jasons skjeve humor. Det er også frustrerende at Vent litt…, Jasons kanskje aller beste serie, ikke er å få i samlet utgave. Den er samlet på svensk, fransk og engelsk, og Jason er med andre ord i ferd med å bli større i utlandet enn her hjemme.

Forhåpentligvis kan Jippis boksamlinger rette på dette, men siden det er snakk om tidligere publisert materiale faller bøkene utenom de etablerte støtteordningene for tegneserier. Bokhandlere, bokklubber og biblioteker bør kjenne sin besøkelsestid, og det bør du også, kjære leser.

Jason
Vent litt…
Bladkompaniet 2002
6/6

En av tidenes beste norske tegneserier.
Den har tidligere vært utgitt med titler som Attends, Hey wait, Vänta lite og i hefteserien Mjau Mjau, men nå er en av tidenes beste norske tegneserier endelig samlet mellom to permer i sitt hjemland.

Gjennom albumdebuten Lomma full av regn fra 1995 og 12 numre av hefteserien Mjau Mjau har John Arne ”Jason” Sæterøy vist seg fram som en av Norges mest originale og stilrene serieskapere, og Vent litt… er hans foreløpig største øyeblikk.

Han leker ustanselig med symboler, surrealisme og fortellerteknikker, men i Vent litt bremset han eksperimenteringsviljen noen hakk. Isteden benyttet han seg av enkle, men effektive symboler for å fortelle en vakker, sår og gripende fortelling om overgangen fra barndommens eventyrlige uskyld til voksenverdens rutinegrå ensomhet.

Jason publiserte opprinnelig historien i to deler i sin egen hefteserie Mjau Mjau i 1999 – utgitt av idealistiske Jippi Forlag. Bergens Tidende kalte den ”en nostalgisk, sår og vakker barndomsskildring av internasjonal klasse” allerede da, men ellers ble den stort sett møtt med rungende stillhet. Men da tegneserietidsskriftet TEGN samme år fikk bidragsytere og serieskapere med på å kåre tidenes beste norske tegneserie, kom Vent litt… så høyt som fjerdeplass – og det allerede før andre del var publisert!

Men Jason var verken fornøyd med oppmerksomhet eller produktivitet, så etter Vent litt… endret han strategi og begynte å tegne pantomimeserier i et håp om å vekke oppsikt utenlands. Strategien fungerte, men langt bedre enn Jason hadde turt å håpe.

Svenske Optimal Press og sveitsiske Atrabile oversatte Vent litt… til svensk og fransk, og samlet den mellom to permer. Og da det prestisjetunge amerikanske forlaget Fantagraphics Books ga ut Hey Wait i 2001 begynte snøballen virkelig å rulle. Lovordene strømmet inn, Time Magazine utropte den til 2001s nestbeste serie, og Jason ble nominert til den amerikanske seriebransjens svar på Oscar; Harvey- og Eisner-prisen. Han vant en Harvey for ”beste nye talent”, men måtte se seg slått av de japanske mesterverkene Lone Wolf and Cub og Akira, samt mannen som ga prisen sitt navn, Will Eisner, i de andre kategoriene. Men som plaster på såret vant Jason en Inkpot-pris for ”fremragende prestasjon innen tegneseriekunst”.

Og mens Jasons peishylle fylles opp av priser og han sliter ut høyrehånden med signeringer i Frankrike og USA, har hans mesterverk bare vært tilgjengelig for den harde kjernen serielesere her hjemme. Derfor er det på høy tid at et av våre store forlag tar kulturelt ansvar ved å gjøre historien tilgjengelig for et bredt publikum. Jeg kan ikke love deg at Vent litt… kommer til å forandre livet ditt, men bare gråstein vil ikke bli beveget av Jasons såre streker.

All ære til Bladkompaniet for denne lekre utgaven i stive permer, det er bare en ting: Hvorfor i alle dager dukker opp Fredrik Wandrups forord opp etter historiens innledningsside? Det blir et hakk i Jasons finstemte rytme, og jeg håper virkelig det er en feil fra forlagets side – og ikke et bevisst valg.

Jason
Jernvognen
Bladkompaniet 2003
5/6

Stilsikker serieversjon av krimklassiker.
Første rute viser en liten hytte i et ensomt nattelandskap. ”Kameraet” zoomer inn mot hytten, og en figur kommer til syne: En kanin sitter alene og leser da han oppdager at noen stirrer på ham. ”Hva er det du vil? Du er død!”, roper han ut, trekker en pistol, skyterr; men den er tom for kuler. Påkjenningen og spenningen blir for stor, kaninen besvimer.

Dette er begynnelsen på et særs intrikat mysterium, som John Arne ”Jason” Sæterøy haler i land på imponerende vis. Historien ble først utgitt i Jasons hefteserie Mjau Mjau i 2001, men presenteres nå for første gang i to farger og mellom to permer i Norge (med et flott forord av Nils Nordberg) – en måned før The Iron Wagon gis ut på prestisjetunge Fantagraphics Books i USA.

Jernvognen er basert på Stein Rivertons krimroman, som har forfulgt Jason siden han hørte den som radiohørespill som 15-åring. Så leste han boken, fant at den egnet seg som serie og leverte inn 12 sider som praktisk hovedfagsoppgave ved Kunst- og håndverkskolen i 1994. Så ble prosjektet liggende helt til 2001.

I mellomtiden ble Jason et internasjonalt navn på grunn av sine dyrefigurer, sparsomme dialog og originale ideer. Denne stilen viste seg også å fungere svært bra for Jernvognen, i motsetning til den stive, skyggetunge og realistiske streken i første forsøk (trykket i magasinet TEGN nr. 31/32).

Serien har mer dialog enn resten av Jasons samlede katalog til sammen, men ved hjelp av sikker dramaturgi og en imponerende evne til å beholde det vesentlige i historien gjør Jason historien til sin egen. Jernvognen passer som hånd i hanske inn i Jasons verden av usikkerhet, ensomhet, sjalusi og mystikk, og med dette har han fullført sirkelbevegelsen han startet i 1994. Det skal bli en fryd å følge ham videre i ukjent terreng når Du går feil vei kommer i 2004.

Jason
Si meg en ting
Jippi Forlag 2003
5/6

Nyoppusset Jason-klassiker.
En fattig poet og en overklassejente forelsker seg, men jentens far blander seg inn. En klassisk tragedie, men Jason bruker som vanlig uvante virkemidler for å fortelle den. Over 44 sider og fattige sju replikker viser moldenseren seg igjen som en minimalismens mester; en serieskaper som er helt på høyde med internasjonale forbilder som franskmannen Lewis Trondheim og amerikaneren Jim Woodring.

Si meg en ting ble opprinnelig gitt ut i hefteserien Mjau Mjau i 2000, og vant fullt fortjent Sproingprisen for beste norske tegneserie for samme år. Siden er den oversatt til svensk og fransk, og Jippi Forlag presenterer nå en lekker og nyoppusset utgave i stive permer med nytt omslag og på farget papir.

Historien er spekket med sedvanlig melankoli og absurditeter fra Jasons side, formet som en hyllest til stumfilmens melodramaer og fortalt med en komplisert veksling mellom nåtid og tilbakeblikk. Den kan være vanskelig å knekke for serienoviser, men så snart du skjønner at flashback-sekvensene har svart ramme er du fanget i Jasons verden.

Jason
Du går feil vei
Schibsted Forlagene 2004
6/6

Jason befester sin stilling som Norges ledende serieskaper.
Dr. Frankenstein lager et monster. Monsteret blir ensomt. Doktoren lager en dame til ham. Så langt er historien kjent, og seriemesteren Jason tar da også utgangspunkt i James Whales film The Bride of Frankenstein fra 1935.

Derfra og ut blir det typisk jasonsk: Forholdet mellom Frankenstein og hans monster rives i to av et dramatisk trekantforhold til den nye damen, mens Frankensteins ensomme og aldrende assistent Igor også drømmer om den store kjærligheten.

I Du går feil vei forener John Arne ”Jason” Sæterøy sine to hovedtrekk. Han tar utgangspunkt i leken med populærkulturens ikoner fra sine humorserier, men bruker dette til umiskjennelig Jason-melankoli. Dette er både en frisk miks av action, skrekk og romantisk trekantdrama i stumfilm-innpakning og en langsom meditasjon over ensomhet og kjærlighet. Som et samarbeid mellom Ingmar Bergman og Tod Browning med andre ord.

Jason går så langt at han kryssklipper en stum actionsekvens med en dialogdrevet kafésamtale over hele 18 sider. Det er ikke bare prikkfritt og originalt gjennomført, vi kan like gjerne berømme Jason for å ha funnet opp et nytt fortellerspråk.

Med unntak av stripeserien Mjau Beibi er dette faktisk første gang på to og et halvt år vi har hatt gleden av å lese noe nytt fra Jason. Da avsluttet han sin versjon av Stein Rivertons krimroman Jernvognen, et prosjekt han hadde påbegynt ved Kunst- og håndverkskolen allerede i 1994.

Han har ikke ligget på latsiden siden, det er bare Norge som er blitt for lite for denne betydelige historiefortelleren. Den amerikanske utgaven av Jernvognen konkurrerer med giganter som Moebius og Jacques Tardi om den prestisjetunge Harvey-prisen for beste oversatte serie, mens Du går feil vei ble utgitt i Sverige allerede i desember. Der er den nominert til svensk tegneserie-Oscar – Urhunden – for beste utenlandske album (for øvrig i konkurranse med Lise Myhres Nemi).

Ikke nok med det, Jason har også fullført sitt første fargealbum. Det utgis i Frankrike i september under tittelen Je vais te montrer quelque chose («Jeg skal vise deg noe»), og kommer ut i USA og Norge en gang i 2005. Egentlig er dette litt flaut for Jasons norske forlegger, Schibsted Forlagene (tidligere Bladkompaniet). Her har Norge dyrket frem sin første serieskaper av internasjonal klasse, og så blir seriene hans utgitt i Sverige og Frankrike før de kommer på norsk! Men så lenge de kommer ut på norsk skal jeg ikke klage så altfor mye.

Jason
Mitt liv som zombie
Jippi Forlag 2004
4/6

Hummer og kanari-samling fra Jason. Mest for fansen.
Den internasjonale suksessen til John Arne ”Jason” Sæterøy er unik i norsk sammenheng. Han er blitt oversatt til ni språk og utgitt i 15 land. Etter sommerens fulltreffer, serieromanen Du går feil vei, følger her et oppsamlingsheat med gamle Jason-serier.

Mitt liv som zombie samler korte serier, striper og illustrasjoner fra 1992 til 2002, i hovedsak fra hefteserien Mjau Mjau, men også fra Forresten, TEGN, Humorparaden, Dagbladet, Reporter og Bild & Bubbla. Dette er serier som ikke har fått plass eller passet inn i tidligere samlinger, og boken føles dermed som et oppsop av Jason-serier. På den annen side er Jason nå nærmest komplett i bokform, selv om vi fortsatt savner hans aller første serier for bladet KOnK og de ferskere Mjau Beibi-seriene. Og et Jason-oppsop er fortsatt bedre enn mye annet av norske serier.

Det er fascinerende å være vitne til at mannen famler seg frem til sin egen stemme og uttrykksform, og selv om flere av seriene ikke har tålt tidens tann er dette en velkommen utgivelse for fans. Nykommere bør heller skaffe seg Vent litt…, Jernvognen og Du går feil vei.

Jason
La meg vise deg noe…
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Tintin + Hitchcock = Jasons La meg vise deg noe….
Den selvmedlidende kunstneren Alex er dumpet av kjæresten og begraver seg i Dolly Partons ”I Will Always Love You”, men så får han i oppdrag å vanne blomstene til kameraten Claude. Dette høres kanskje ikke ut som opptakten til en thriller, men den hverdagsgrå normaliteten utvikler seg raskt til en skjebnesvanger rekke av tilfeldigheter der mord, identitetsforvirring, kidnapping og menneskejakt er ingrediensene.

La meg vise deg noe… kom ut i Frankrike og Sverige i fjor høst, og kommer nå omsider i norsk språkdrakt. Her tar John Arne ”Jason” Sæterøy opp krimtråden fra sin adapsjon av Stein Rivertons Jernvognen, med en eventyrserie i fransk-belgisk stil, krydret med særegen jasonsk melankoli. Den rene streken og de lekre fargene gjør at albumet mest av alt minner om en Alfred Hitchcock-film tegnet av Hergé (Tintin) i funny animal-modus.

Stilmessig er dette prikkfritt utført, med stilrene tegninger, prikkfri fortellerteknikk og glitrende presentasjon i storvokst albumformat med stive permer. Skal vi sette fingeren på noe, er det at selve mysteriet i bunn og grunn er ganske ordinært. Historien rykker ikke i hjerterøttene i samme grad som Vent litt…, mens dramaet ikke er like overraskende og originalt som Du går feil vei. Men dette er langt fra noen endimensjonal thriller, for Jason klarer å bake inn en bakenforliggende intrige, som dreier seg rundt langt mer hverdagsfilosofiske tanker om kjærlighet, ensomhet og meningen med livet.

La meg vise deg noe… er, sine små svakheter til tross, en solid byggesten i Jasons stadig mer spennende serieprosjekt. Det er ikke tilfeldig at han er blitt Norges største tegneserieeksport, og det er heller ikke tilfeldig at han og dramatiker Jon Fosse er de eneste norske fortellerne hvis verk blir utgitt i utlandet før de slippes på hjemmebane.

Jason
Hemingway
Éditions Carabas 2005 (på norsk i 2006)
5/6

Tegneserieskaper Ernest Hemingway i ransdrama.
Vi er i Paris på 1920-tallet og Ernest Hemingway sliter med å få endene til møtes i den tøffe tegneseriebransjen. Derfor får han kollegaene F. Scott Fitzgerald, Ezra Pound og James Joyce med på et bankran, men den dristige planen får fatale følger.

Hemingway er John Arne ”Jason” Sæterøys andre album for det franske markedet, og den 46 sider lange historien ble nominert i ”beste manus”-klassen på årets Angoulême-festival – den europeiske seriebransjens svar på Oscar.

Som Christopher Nielsens Jazzbasillen er dette en todelt affære; én del finstemt miljøskildring og én del halsbrekkende action. Den Reservoir Dogs-aktige avslutningen blir litt for lang og tradisjonell, og forhindrer at Jason ikke helt får tak på alle ballene han kaster opp på de første sidene. Men det er bare å krysse fingrene for at Hemingway snart kommer på norsk, og er du utålmodig finner du frem franskordboken.

Jason
J’ai tué Adolf Hitler
Éditions Carabas/Groupe Tournon 2006 (på norsk i 2007)
5/6

Kjærlighetsdrama om tidsmaskiner og leiemordere.
Norge er for lite til de originale tegneseriene til Jason (John Arne Sæterøy), men heldigvis har moldenseren funnet et hjem på det franske markedet. Dermed får Jason jobbe i det klassiske franske albumformatet, med serier som neppe ville sett dagens lys med norske forlag som arbeidsgivere. Problemet er at norske lesere må smøre seg med tålmodighet i påvente av den norske oversettelsen, eller finne frem franskordboken.

J’ai tué Adolf Hitler (”Jeg har drept Adolf Hitler”) ble som forgjengeren Hemingway nominert til en pris på Europas største tegneseriefestival i Angoulême i Frankrike (den vant ikke). Sammen med den Hitchcock-aktige thrilleren La meg vise deg noe… (2004) og den Tarantino-inspirerte thrilleren Hemingway (2005) utgjør dette Jasons storbytrilogi, og nå forflytter vi oss fra Paris til en skremmende alternativ utgave av Berlin.

Vår ”helt” arbeider som iskald leiemorder, noe det er forbløffende stor etterspørsel etter i Jasons Berlin. Hverdagen med drap og en krevende kjæreste forstyrres av en vitenskapsmann, som har bygd en tidsmaskin han ønsker skal brukes for å myrde Adolf Hitler før andre verdenskrig bryter ut. Vår mann får oppdraget, men ting går ikke helt etter skjema.

”Ville du ha drept Hitler hvis du hadde muligheten” er et velkjent og forslitt tema, men i Jasons hender handler ikke dette om action og tidsparadokser (selv om vi også får solide doser med det). I sentrum står typiske jasonske og tidløse temaer som kjærlighet, trofasthet og ensomhet, og som i Audrey Niffeneggers suksessroman Den tidsreisendes kvinne blir ikke kjærligheten noe enklere når de elskende forstyrres av tidsparadokser. Hos Jason må selv Adolf Hitler tre til siden for jakten på Den store kjærligheten, og det er bare å glede seg til den norske oversettelsen dukker opp i april.

Jason
Død og levende
Jippi Forlag 2006
4/6

Underholdende og bloddryppende zombie-action.
Dette blir ikke stående igjen som et av Jasons hovedverk. 44 sider lange Død og levende er snarere et lekent overskuddsprosjekt, der moldenseren pakker sitt melankolske syn på jakten etter kjærligheten inn i sin glisende fascinasjon for popkulturens blodigste sider.

Vi møter en oppvasker, som sliter med økonomien og kjærligheten – og faller for en av de prostituerte som vanker i strøket rundt arbeidsplassen. Vår helt spinker og sparer for å få råd til et nummer, men akkurat idet målet er nådd rammes byen av en meteor som setter i gang en zombie-epidemi. Derfra og ut går det i blodig action, med en ”overraskende” slutt i Iskalde grøss-tradisjonen.

En bagatell i Jasons forfatterskap kanskje, men fortsatt bedre enn de fleste andre norske serieskapere. Serien gikk opprinnelig som føljetong i Morgenbladet, men blåses her heldigvis opp til en størrelse som gjør den langt mer innbydende å lese.

Alle anmeldelsene er opprinnelig publisert i Bergens Tidende.