Intervju: Jason i Angoulême i 2000

I dag er Jason en av Norges mest oversatte serieskapere, men for ti år siden var han av de mest oversette. Jeg var med ham til tegneseriefestivalen i Angoulême i 2000, som i ettertid står fram som et vannskille i karrieren.

FOTO: ØYVIND HOLEN

Tegneserieskaperen Jason kutter ut all tekst og satser på utlandet. På Europas største tegneseriefestival rives han med i en annen virkelighet, der tegneserier betraktes som stor kunst.

Jason, sivilt navn John Arne Sæterøy, har nettopp besøkt Europas største tegneseriefestival for første gang. Hvert år valfarter rundt 200.000 serieinteresserte franskmenn til den vesle byen Angoulême, plassert i det franske innlandet mellom Paris og Bordeaux.

– Festivalen har gjort et stort inntrykk. Bare det å oppleve interessen og oppmerksomheten rundt tegneserier i Frankrike har vært veldig oppmuntrende. Her ser jeg at tegneserier ikke bare er noe for menn mellom 20 og 30 år, men en interesse som favner over begge kjønn og alle aldersgrupper, smiler Jason over en Pernod på pizzapub i Angoulême.

FOTO: BDANGOULEME.COM

En annen verden
Å besøke Angoulême gir en nordmann følelsen av å havne i en parallell virkelighet der tegneserier behandles som «den niende kunstart», som franskmennene har døpt uttrykksformen. I Angoulême er store ressurser avsatt til å presentere tegneserier, best uttrykt gjennom det enorme museet som mest av alt minner om Oslos Astrup Fearnley-museum.

Årets hovedutstilling er viet den franske serieskaperen Jean «Moebius» Giraud, og et voldsomt arbeid er lagt i å presentere Girauds karriere gjennom serier, installasjoner, musikkvideo, lys og stort rom. Giraud selv behandles som en popstjerne; han overfalles av autografjaktende skolebarn og fyller museets store kinosal til randen når publikum inviteres til å møte serieskaperen. Selv pressekonferansen før utstillingen er propp full av franske og utenlandske pressefolk.

Pressen, ja. Før og under festivalen vies tegneserier ekstra stor plass i de franske avisene. Kulturavisa Libération går kanskje lengst; på festivalens åpningsdag hiver redaksjonen ut alt som heter fotografi av sine spalter. I stedet benytter avisa seg av Frankrikes store stall av serieskaper, og lar tegnerne illustrere alle artiklene i avisa. Stefano Ricci illustrerer Libérations hovedoppslag; en stor gallup om det franske fengselsvesenet, mens Stéphane Levallois streker opp avisas dekning av barnegeriljaen Guds hær i Thailand. Og i Le Figaro pryder en stor annonse for Jacques Tardis nye album forsiden, mens tre sider av litteraturseksjonen opptas av debatten «Asterix, den siste franske myten», forøvrig også en av hovedutstillingene i Angoulême.

I Frankrike gis det ut vel 600 album i året, og storselgerne selger godt over en halv million.

Festivalen er også årets største begivenhet for de vel 50.000 innbyggerne i Angoulême, så langt er det gått at nær sagt alle gateskiltene i sentrum er utformet som snakkebobler og et omfattende høyttalersystem som sprer nytt fra festivalen, er plassert rundt i byen.

Stumme striper
– Det blir ikke så lett å dra tilbake til den norske virkeligheten etter å ha opplevd Angoulême. Jeg er her i håp om å få ting utgitt i Frankrike eller andre land. Det er også grunnen til at jeg det siste året har satset alt
på stumme serier; slike som kan forstås uavhengig av språk, sier Sæterøy.

For selv om viraken rundt tegneserier i Norge på ingen måte kan sammenlignes med Frankrike, var det liten tvil om at 1999 var Jasons år. Han ga ut fire utgaver av soloheftet Mjau Mjau, unikt for en smal norsk serie (Mjau Mjau selger 750-1000 av hvert nummer). Og tidsskriftet TEGN kåret Jason til Norges nestbeste serieskaper gjennom tidene, mens albumet Lomma full av regn like godt ble kåret til den beste norske tegneserien noensinne.

– Den avstemningen har jeg vanskelig for å ta alvorlig, det er ikke riktig å konkurrere i kunst. Dessuten er situasjon for tegneserier slik i Norge, at svært få utenom miljøet vet hvem jeg er eller hva Mjau Mjau er.

Et puff
Jason har innsett at skal han leve av å lage slike tegneserier han ønsker, må han utgis flere steder enn i Norge. Med to svenske albumutgivelser bak seg, har han fått en god start, men et viktig puff framover kan Comix 2000 gi. Den imponerende tykke og innholdsrike boka ser mest ut som Norges lover, men i stedet for paragrafer er den proppet full av ordløse tegneserier fra hele verden: 2000 sider og 324 serieskapere fra 29 land. Jason er eneste nordmann.

– Invitasjonen til å bidra kom faktisk noenlunde samtidig med at jeg gikk over til å lage stumme serier. Jeg var ikke fornøyd med bare å ha gitt ut et album og to hefter i en alder av 33 år, og fant ut at jeg ville øke tempoet. Jeg var inspirert av Lewis Trondheim (nytt fransk serieskudd og en av hovedmennene bak forlaget L’Association, som gir ut Comix 2000, journ.anm.), som har gitt ut bøttevis av serier, mange av dem stumme. Og siden det ofte er dialogen jeg bruker lengst tid på, var det mye lettere for meg å lage stumme serier. Stumme serier er mer konkrete og jeg må jobbe mer med symboler, en fortellerform som passer meg. Andre forbilder er Jim Woodrings Frank og franskmannen Fabio.

Jason har også opplevd å få oversatt debutalbumet Lomma full av regn til svensk og bidratt i den slovenske antologien Stripburger. I år kommer hans hefteserie Vent litt… ut mellom stive permer på det svenske forlaget Optimal, og får Jason det som han ønsker er dette bare begynnelsen. Målet er eget hefte på et utenlandsk forlag.

Opprinnelig publisert i Osloposten.