Kong Ludacris I av sørstatene

Atlanta-rapperen Ludacris er booket til Quart. Tidlig på 2000-tallet frontet han og OutKast sørstatenes invasjon av hitlistene, men norske aviser var noe seine i avtrekkeren.

Da Ludacris debuterte med Incognegro i 2000, raskt gjenutgitt under tittelen Back for the First Time, gikk det norske musikkjournalister – meg selv inkludert – hus forbi. Dette burde ha endret seg da Word of Mouf gjorde Ludacris til verdensstjerne året etter, men overraskende nok var min egen anmeldelse fra Aftenposten den eneste jeg fant i avisarkivet Atekst.

Ludacris var den første rapperen som ble kronet til Kongen av sørstatene, og noe som i dag er vel så gjevt – om ikke bedre – enn Kongen av New York. Rivaliseringen er i alle fall hard, og i dag strever Luda litt med å holde følge med Lil Wayne, Young Jeezy og T.I. – for å nevne noen. Men fjorårets Theater of Mind er nok den sterkeste Luda-plata siden 2003s Chicken-N-Beer.

Her har jeg samlet mine Ludacris-anmeldelser, inkludert debuten til gruppa Disturbing Tha Peace.

Ludacris
Word of Mouf
Def Jam South/Universal 2001
5/6

OutKasts farligste konkurrent i kampen om hiphoptronen i sørstatene overbeviser.
En rapper trenger mengder med talent, karisma, humor og venner for å skille seg ut i hiphoprotteracet. Ludacris beviser sine kvaliteter etter bare et minutt: «My rap career goes back further than your fathers hairline/It’s Ludacris, I pack more nuts than Delta Airlines». Briljant!

Med debuten Back For The First Time la Ludacris grunnstenen i Def Jam South på egen hånd, og Word of Mouf blir utvilsomt en ny suksess. Musikken er overraskende variert, med hovedvekt på minimalistisk og tung sørstatsfunk. Dessverre trekkes helhetsinntrykket ned av noen samlebåndspregede låter, men dette er utvilsomt en mann for fremtiden. Høydepunkter:
«Coming 2 America», «Area Codes», «Rollout (My Business)».

Disturbing Tha Peace
Golden Grain
Def Jam South 2002
4/6

«Ludacris Presents» står det på omslaget, nesten like stort som gruppenavnet Disturbing Tha Peace. Og så sterk er appellen til den uhyre talentfulle Atlanta-rapperen Ludacris at han får sine ukjente kompiser til å debutere på sjetteplass på Billboard-lista.

Slår du gjennom som rapper i USA kan du gjøre akkurat som du vil, ser det ut som. Der Eminem, Nelly og Snoop Dogg har henholdsvis D-12, St. Lunatics og Doggy Style Allstars er Disturbing Tha Peace en broket forsamling av rappere – som nok alle har det felles at de har Ludacris som kompis.

Nå er Disturbing Tha Peace langt bedre enn Snoops halvhjertede forsøk nylig, noe som skyldes Ludacris’ egne bidrag og ikke minst stortalentet Shawnna – en kvinnelig rapper som klarer å stå side om side med både Luda og motormunnen Twista. Resten av gjengen, derimot, er ikke like imponerende. Men med bidrag fra Ludacris, Scarface, Too $hort og Twista blir dette ganske så underholdende for dirty south-fans, men resten bør vente på Worth The Weight – 2003-debutalbumet fra Shawnna. Det kan bli spennende! (2009-kommentar: Tity Boi fra Disturbing Tha Peace har også vist seg som en underholdende rapper, sjekk ut noen av hans mixtapes.)

Diverse artister
2 Fast 2 Furious Soundtrack
Def Jam South/Universal 2003
4/6

Sørstatene viser frem hestekreftene.
Dette er platen for deg som drømmer om å cruise gjennom sørstatene i en Ford Mustang, Ferrari eller Cadillac med tung hiphop dundrende ut gjennom vinduene. Def Jam South har satt sammen filmmusikken til John Singletons bilaction 2 Fast 2 Furious, og da får vi dirty south-hiphop og bilprat i lange baner.

Konseptet er mer gjennomført enn på lignende plater, men kanskje for gjennomført? Det er jo grenser hvor mye bilprat fra sørstatsrappere en orker å høre, og samlingen tøyer strikken langt. Er du fan eller nysgjerrig på dirty south-stilen, får du godbiter fra etablerte artister som Ludacris (med hiten «Act A Fool»), 8Ball og Dead Prez og kommende stjerneskudd som den kvinnelige motormunnen Shawnna og ikke minst New Yorks mixtapekonge Joe Budden og hans ”Pump It Up”. Dessverre slipper litt for mange folkevogner gjennom veikontrollen mot slutten av albumet.

Ludacris
Chicken-N-Beer
Def Jam South/Universal 2003
4/6

(2009-kommentar: I ettertid har jeg innsett at jeg var litt streng mot denne, og den balanserer nær en 5-er. Jeg forsvarer meg med at den føltes som en nedtur etter den mer umiddelbare Word of Mouf. Og utvalget av produsenter var jo solid, originalt, hjemmekjært og ikke minst variert.)

Skuffende fra sørstatskongen.
Det er gode dager for Ludacris. Han har solgt seks millioner album i USA, sørstatshiphop er i ferd med å erobre verden og med Chingy og hans ”Right Thurr”-suksess har Ludas plateselskap Disturbing Tha Peace fått en forrykende start. Men kanskje er det blitt for travelt for Atlanta-rapperen, for hans tredje soloalbum for Def Jam er blitt en nedtur.

Ludacris pøser fortsatt ut morsomme punchlines og originale rim med stor sikkerhet. Det blir kanskje for mange morsomheter og lite nytenkning, for han står til tider i fare for å tippe over fra rapper til stand up-komiker. Et annet problem er produksjonen, for med unntak av Kanye West og Erick Sermon har Ludacris valgt å bruke ganske ukjente sørstatsnavn – for å vise at han klarer seg uten superprodusenter. Men sannheten er nok heller at han hadde trengt noen gromlåter fra The Neptunes eller Timbaland for å få dette i havn. Ludacris er fortsatt en av bransjens morsomste rappere, men skaff deg heller forgjengerne.

Ludacris
The Red Light District
Def Jam South/Universal 2004
4/6

«Four albums in the can, and I’m still in the game», rapper Christopher «Ludacris» Bridges. Bare fire år er gått siden Atlanta-rapperen stormet frem i front for hiphopeksplosjonen fra sørstatene, men han er allerede i forsvarsposisjon.

Det er hardt å holde seg på toppen i rapbransjen, og Ludacris har mye å bevise og dårlig tid til å gjøre det. Vi har knapt rukket å fordøye fjorårets Chicken-N-Beer, og dessverre lider The Red Light District også av hastverk. Luda går kraftig ut fra start og serverer flere beintøffe låter, men sliter med kondisen og ideene over langdistansen. Det er solid vare, men ikke på høyden med hans to første album.