Villmarkens stesønn

Onsdag 10. juni gir fotograf Morten Andersen ut bøkene Jetlag and alcohol og Blå skog/Blue Forest, sistnevnte andre bok i hans mangeårige gammelskogprosjekt. På tide å grave fram min sak om prosjektet fra arkivet.

ALLE FOTO: MORTEN ANDERSEN

Saken er opprinnelig publisert i D2.

En milliard kroner i året må til for å redde Norges eldste skogsområder. Blir det for dyrt, har fotograf Morten Andersen tatt fine bilder av de verneverdige områdene.

20 sekunder er gått siden Morten Andersen forlot den trygge stien, og allerede nå sklir han i full fart ned den bratte skråningen mot skogbunnen – med både rumpa og fotoapparatet full av gjørme.

– Jeg går ikke i skogen for moro skyld.

For Andersen er gjørme på kameralinsen det samme som møkk under neglene for kontorslaven. Han og kameraet er mer vant til å dukke unna øl og svette i Rocke-Oslo og nattelivet i verdens metropoler, men etter arbeidet med Days of Night i Tokyo og New York tidlig på 2000-tallet ble Andersen så lei av folk, byer og natteliv at han stakk til skogs.

– Jeg har alltid vært ute i skauen, men aldri jobbet med et seriøst naturprosjekt. Å fotografere handler om å utforske steder og miljøer jeg ikke kjenner så godt fra før, så nå leter jeg etter skogsområder som er vernet eller verneverdige, og velger ut steder som har noe med seg. Ellers blir det bare bilder av busker og kratt.

Romerikes regnskog
Vi er på vei innover i Romerike landskapsvernområde, 5000 dekar med leireskråninger, ravinebunner, skogsneller, bregner, blomster og fuglesang på grensen mellom Ullensaker og Nannestad kommune. Flystøyen fra Gardermoen forsvinner i takt med at vi beveger oss nedover de bratte leireskråningene, og vi omsvøpes av området som Naturvernforbundet i Oslo og Akershus beskriver som «det nærmeste man kommer tropisk regnskog her til lands, kanskje ikke i biologisk forstand, men opplevelsesmessig».

– Dette er ikke forskning, jeg er ikke interessert i friluftsliv og gjør dette definitivt heller ikke for spenningens skyld.

Skogsfotograferingen er i skjæringspunktet kunst og dokumentar som de fleste andre av Andersens prosjekter. Den personlige opplevelsen er det viktigste, og planen er å jobben utover sommeren og høsten, med utstilling i Porsgrunn kunstforening i november og bokutgivelse i 2009 som mål.

– Men prosjektet har også en politisk side. Norge har forsvinnende lite gammel skog, områder som er viktig å bevare på grunn av de utrydningstruede dyrene og plantene som lever i de døde trærne. Den gamle skogen er naturens skattkiste

Andersen beveget seg inn i skogen i 2003, og selv om han fortsatt ikke viser Lars Monsen-takter er han blitt noen hakk mer profesjonell i sitt forhold til naturen. Der han tidligere kunne ende opp våt, sulten og på villspor, har han nå med både niste og gummistøvler. Og skal han overnatte, sover han i bilen der «rock’n’roll forever»-klistremerket hans skremmer unna elg og innpåslitne fugler.

– Dessuten har jeg kart, men ikke kompass.

Økt engasjement
Morten Andersen har bare truffet biller, fugler og en og annen elg på sine skogsturer, men prosjektet hans treffer tidsånden. I 1998 ble Norges eldste grantre felt i Trillemarka i Rollag kommune i Buskerud, 507 år gammel. Nå står granens gjenlevende lillebror på 484 år trygt igjen i et nyetablert verneområde samme sted. Opprinnelig ble det anbefalt å verne 200 kvadratkilometer i det største verneverdige skogsområdet i Sør-Norge, men kommunen og grunneierne ønsket bare å verne halvparten.

I januar 2008 kompromisset Stoltenberg-regjeringen frem en verning av 147 kvadratkilometer skog, noe som betyr at hogsten kan fortsette som før i over 50 kvadratkilometer med svært verneverdig skog. Både skogeiere, regjering og naturvernere ruster nå til økt kamp og debatt om fremtiden til Norges andre gamle trær.

For Andersen er ikke den eneste gammelrockeren som engasjerer seg for enda eldre trær. «Vi må ha store, gamle og døende trær i våre skoger,» skrev Gylve Fenris Nagell, frontmann i black metal-bandet Darkthrone, i en kronikk i Aftenposten 13. april, sammen med Mikael Ohlson, professor ved Universitetet i miljø- og biovitenskap i Ås. Duoen mener bevaring av gamle trær er en nødvendighet dersom Norge skal stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010, som vedtatt av Stortinget.

De får støtte av Sigmund Hågvar, medforfatter av den ferske boken Norsk natur – farvel?.

– Vern av gammel skog er det viktigste enkelttiltaket for å redde truede arter i Norge. Vi snakker om spetter og ugler, hundrevis av biller, sopper og andre organismer.

I boken slår Hågvar fast at ved strenge krav til grad av urørthet, utgjør urskogsrestene langt under én prosent av det totale skogsarealet i Norge. Samtidig finnes 48 prosent av de 3799 artene på den norske rødlisten i skogen, arter som er mer eller mindre truet av utryddelse. Mange er avhengig av gammel skog og døde trær for å overleve.

– Ekte urskog finner vi i dag nesten bare i furuskogen i Øvre Pasvik nasjonalpark i Finnmark, men i Trillemarka finnes urskogsnære lommer som har vært lite påvirket av mennesker, forklarer Hågvar.

Han er til daglig professor i natur- og miljøvern ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås, og brekker ned de forskjellige definisjonene av skog for oss:

* I «urskogen» har mennesker ytterst sjelden hogd trær.
* «Naturskogen» har vært plukkhogd, det vil si at trær er hogd enkeltvis før flathogsten begynte på 1950-tallet.
* «Kulturskog» er områder der mennesker planter på nytt i områder med flathogst.

Leira
Tilbake på Romerike klatrer Morten Andersen opp på en liten stein, setter opp stativet og fyrer løs i skogen. Han er ikke så opptatt av dyrene i skogen, men jakter på de særegne trærne og landskapene – eller rettere sagt rommene som åpner seg mellom trærne.

– Jeg vet ikke helt hva jeg ser etter, det bare åpner seg opp for meg, og jeg jobber litt på intuisjon. Jeg ser etter rommene i skogen, men hver gang jeg finner noe fett, åpenbarer det seg noe enda bedre rundt neste sving eller bakketopp.

Andersen fotograferer en spjæret trestamme som strekker seg mot himmelen, mens en veltet og yngre kollega fortsatt vokser inn i de veltede treet. De døde trærne gir liv til de yngre.

– Jeg vet ikke en gang hva trærne her heter, det er vel or eller ask eller noe sånt. Men jeg ser etter kaos, når ting går litt på skrå som dette. Jeg jobber raskt og tar 10-12 filmer på hver skogstur, for jeg tar verdens kjedeligste bilder når jeg begynner å tenke.

Overgangen fra rock til skog, fra betong til natur, fra uteliv til friluftsliv skjøt fart etter at Andersen kjøpte seg et Maimya-kamera i Tokyo under arbeidet med Days of Night.

– Jeg begynte å fotografere i skogen på samme vis som jeg knipset folk på gatene, med grovkornet svart/hvitt-film, med mye bevegelse og sterke kontraster. Men det endte bare i pinlige, klisjéaktige stemninger.

Prosessen gikk først sakte. Maimya-kameraet var uvant å jobbe med, han måtte bruke stativ for første gang i karrieren, og begynte å eksperimentere med farger. Den siste biten falt på plass da han begynte å bruke kunstfilm med høy lysfølsomhet ute i det grønne, film som i hovedsak brukes innendørs.

– Resultatet ble andre farger enn de jeg så med mitt eget øye. Det var kanskje «feil» farger i forhold til virkeligheten, men resultatet ble både realistisk og magisk.

Nå trengte Andersen bare et prosjekt, noe konkret. Det fant han ikke langt unna barndomstraktene på Romerike: Elven Leira. Ved Nannestad blir det klare vannet fra Romeriksåsene farget brungrått av leire, og slynger seg videre gjennom raviner med tett vegetasjon og bratte skrenter til den renner ut i Øyeren. Resultatet ble både bok og utstilling, der hverdagslig norsk natur på magiskrealistisk vis forvandles til trolske stemninger, mystiske farger og eventyraktige landskap. Da D2 i høst tok bilde av den ledende fotoboksamleren Martin Parr hjemme i hans egen leilighet, sto tre av fotobøkene til Morten Andersen i hylla.

– Han mente Leira var det mest radikale prosjektet mitt, og det var moro. Etter at jeg var ferdig med Leira i 2006, gikk jeg vekk fra elven og dypere inn i skogen.

Skogen vokser
Bekymringene om urskogen til tross, den norske skogen vokser faktisk. Antallet norske trær er større enn noensinne siden man begynte å holde tellingen i 1919, fordi mange av Norges rundt 120.000 skogeiere ikke satser på tømmerhogging. «Skogen råtner på rot» advarte Gro Follo og Reidar Almås ved Norsk senter for bygdeforskning i Aftenposten 6. mars. De pekte på farene ved at Norge bare hugger ti millioner av den årlige tilveksten på 25 millioner kubikkmeter skog i året.

– Debatten er avhengig av hvilke briller du har på deg, mener Sigmund Hågvar.

Med naturvernbriller er bevaring av skog og artsmangfold en viktig del av skogforvaltningen.

– Tar du derimot på deg skogbrukerbriller, er skogen hundrelapper på rot, og du kan tillate deg å hogge like mye som skogen vokser. Men jeg mener det viktigste tiltaket skogeierne kan gjennomføre er å la mer død ved bli liggende. Skogbruket har sitt eget ansvar for å ta vare på artsmangfoldet der det hogges.

Hågvar mener bare rester av restene av den opprinnelige norske urskogen vernes i dag, og at det haster med å redde de siste naturskogene og urskogslignende miljøene.

– I dag har vi vernet 1,5 prosent av den norske skogen, men faglige utredninger tilråder at vi verner minst 4,5 prosent, som i Sverige og Finland. Det er en tredobling, og skal vi virkelig stoppe tap av biologisk mangfold innen 2010 har vi dårlig tid.

For å nå målet mener Hågvar at de årlige bevilgningene til erstatning til skogeiere må økes fra 100 millioner kroner i året til minst en milliard.

– Sverige bruker nesten en milliard kroner i året på skogvern, Finland bruker en halv milliard. Jeg tror vi etter hvert havner på nivå med Sverige og Finland, men i dag går utviklingen så langsomt at mange av de mest verneverdige områdene hogges mens vi venter. I det meste av Europa er disse verdiene allerede tapt, Danmark har for eksempel ikke en kvadratmeter urskog igjen. Vi har også et europeisk ansvar her.

På Romerike knekker Morten Andersen noen kvister på vei ned mot elven der det hele begynte, Leira. Ved elvebredden forteller han hvordan han føler et nærmere slektskap til klassiske landskapsmalere som Lars Hertervig og Herman August Cappelen enn samtidens norske naturfotografer.

– Det er ikke mye som er like gjennomfotografert som norsk natur, men det meste blir for pent, ordentlig og realistisk for min smak. De gamle landskapsmalerne var ikke så opptatt av realisme, men mer opptatt av å formidle stemningen i de dype skogene. Maleriene er jo den eneste dokumentasjonen vi har igjen etter den virkelige urskogen, men hvor riktige de var, vet man jo ikke.

Morten Andersen
* Kunst- og dokumentarfotograf fra Jessheim, født i 1965.
* Utdannet ved International Center of Photography i New York.
* Er blant de norske fotografene som har gitt ut flest fotobøker: Fast City (1999), Days of Night (2003), Oslo F (2005), Leira (2006), White Nights (2006), Ass Time Goes By (2008), Jetlag and Alcohol (2009) og Blå skog/Blue Forest (2009).
* Har hatt separatutstillinger i Norge, Portugal, Tyskland, Nederland, Østerrike, Italia, Russland, Frankrike og Sverige.

Den norske skogen
* Mens det i 1950 fantes over 30.000 lønnede skogsarbeidere i Norge, var tallet i 1990 rundt 5000. I dag er antallet under 700.
* Skogsbilveinettet i Norge er på rundt 47.000 kilometer. Jordklodens omkrets er 40.000 kilometer.
* De skogområdene som ligger lengst fra skogsbilvei, og dermed også dagens hogstmetoder, finnes i Nord-Trøndelag og nordover.
* Urskogsrestene i Norge utgjør lang under én prosent av skogsarealet.
* I Norge verner man 1,5 prosent av skogsarealet, mens man i Finland og Sverige verner rundt 4-5 prosent.
* 48 prosent av de 3799 utrydningstruede dyreartene i Norge er skogsdyr.
* Finske biologer regner med at over 100 arter har forsvunnet fra finske skoger, og at ytterligere tusen andre arter kan forsvinne dersom andelen gammelskog ikke økes bevisst i nærmeste fremtid.