Lørdag 20. juni skal jeg på Morrissey-konsert. Jeg er ingen stor fan, men lar meg dras med på konsert av to kompiser som er nesegruse idiotfans. Det eneste jeg noengang har skrevet om fyren er anmeldelsen av dette gløttet inn i surpompens platesamling. Enjoy!
Morrissey
Under the Influence
DMC/Goldhead 2003
4/6
Morrissey presenterer sine helter.
Første plate med Steven Patrick Morrissey på omslaget siden 1997s Maladjusted er intet nytt studioalbum, men en samleplate med utvalgte favoritter. ”Don’t hang the DJ” med andre ord, men samlingen er så eklektisk at Morrissey neppe bør satse på en karriere bak platespillerne.
New York Dolls er selvsagt med (Morrissey skrev en liten bok om dem før The Smiths), og ellers er platen spekket med obskur britisk pop, divaer, rockabilly og glamrock. The Ramones og Patti Smith representerer New York, og en godbit er CD-debuten til sistnevntes ”Hey Joe”.
Om ikke dette er variert nok, innledes samleren med cajun-bandet The Sundown Playboys og avsluttes med disko/postpunk/opera-sangeren Klaus Nomis tolkning av Henry Purcell. Har du et nært forhold til The Smiths gir samlingen et fascinerende og svært interessant innblikk i sangeren, tekstforfatteren og musikkelskeren Morrissey.
7 svar på “Morrisseys helter”
Ikke la Frode Grytten høre deg.
[…] seg til 70-tallets tyngre rock, er The Margarets fra Giske begravet i melankolsk engelsk pop à la The Smiths – med klare The Beatles-referanser i tillegg. What Kept You? byr på en lang rekke finfine […]
[…] er en Morrissey-elskende romantiker, som prøver å forhekse jentene med te, Håkan Hellström-sitater og en […]
[…] Anderson i spissen sto Suede for en mer dekadent innstilling enn Blur; inspirert av David Bowie, The Smiths og glamrock. Og som Blur, hadde Anderson og gitarist Bernard Butler en egen evne til å skru sammen […]
[…] tiden på å oppdage et 80-tall de aldri hadde noe forhold til i første omgang – band som U2, The Smiths, Joy Division og Echo & The […]
[…] Sting spilte gamle The Police-låter i Bergen, Deep Purple toppet Hell Bluesfestival, mens Morrissey, The Cramps og Knutsen & Ludvigsen om noen uker lokker gamle indiekids til […]
[…] som fører til at låter som «(I Am) What I Am Not» og «Out Of Rutine» mest av alt minner om Morrissey som synger den lettere angstfylte emo-kraftpopen til amerikanske Jimmy Eat World og Rival […]