Eons vei mot toppen

I anledning Lars Lauviks Eon-blad: Et tilbakeblikk på noen av mine anmeldelser av Eon, Wildlife og Oppgulp. Jeg nevner Berke Breathed bare sju ganger.

Les mine anmeldelser av Lars Lauvik-bøkene her. Nedenfor finner du mine anmeldelser av albumene hans, bortsett fra juleheftene og 2008s Død og fordervelse.

Lars Lauvik
Eon
Biserie i Ernie
Bladkompaniet 1999

På grensen til plagiat.
Vinneren av Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse, Lars Lauvik fra Sotra, har funnet et hjem til sin nye serie Eon. Stripene har tidligere gått som gjesteserie i Dagbladet i to måneder, men har nå fått asyl på ubestemt tid i seriebladet Ernie.

Lauvik er en svært dyktig serietegner, og har også et meget godt øre for den gode dialog, men allikevel sitter jeg igjen med en kjølig følelse etter å ha lest de ti første stripene i bladet. Problemet er nemlig jeg sitter igjen med en følelse av å ha lest dette før, bare ti ganger bedre. Lauvik er så inspirert av Berkeley Breatheds klassiske avisserie Bloom County, at Eon er på grensen til plagiat. Maurslukeren Tetra har så godt som den samme innstillingen og de samme ansiktsuttrykkene som pingvinen Opus, og humoren er av den samme finurlige og sarkastiske typen. Men Lauvik er på langt nær like morsom som Breathed. Et annet problem er at stripene rommer for mye tekst, du blir heller ør i hodet av å henge med i ordflommen.

Når dette er sagt er Lauvik en uhyre talentfull serietegner, på forbausende kort tid har han lagt seg til en helproff stil. Men da forventer jeg også mye mer.

Lars Lauvik.
Eon 1: Banaliteter og snurrepiperier
Bladkompaniet 2002.
5/6

Helt siden Lars Lauvik vant Bergens Tidendes seriekonkurranse i 1996 har han imponert med sikker strek, stor fantasirikdom og stadig mer dreven historieforteller med lettere absurd humor som spesialområdet. Og med stripeserien Eon har vestlendingen skapt sin mest levedyktige serie så langt.

Jeg vil gå så langt som å utrope Eon til Norges nestbeste stripeserie – Pondus har fortsatt rangen, men Lauvik puster nå Frode Øverli stadig mer intenst i nakken. Der Wildlife til tider blir vel mystisk og svevende, er Eon mer umiddelbar. Den lettere forvirrede maurslukeren Tetra stjeler showet med sin evige kamp mot dodraugen, nesegruse beundring for TV 2s værdamer og angst for omverdenen. Samtidig mestrer Lauvik mestrer det å kunne fortelle lengre historier i et stripeformat bedre enn de fleste nordmenn. Hans evne til å dra en historie ut over 10-15 striper og samtidig levere morsomme sluttpoeng på rekke og rad er snart på niva med Bud Grace og hans Ernie.

Berke Breathed og hans Bloom County er fortsatt et tydelig forbilde, men nå som forbildet er historie er maurslukeren Tetra en ypperlig erstatning for Breatheds pingvin Opus.

Nå skal det sies at den ti sider lange hovedhistorien her lider av noe så u-Lauviksk som idétørke og de ferskeste Eon-stripene som går i Pondus holder nok høyere kvalitet enn de som er samlet i albumet. Men dette blir bare detaljer. Kjøp dette albumet, slik at vi får flere Eon-album. Og hvorfor i alle dager er det ingen aviser som kaster ut en av sine trøtte stripeserier til fordel for en dose absurditeter fra Sotra?

Lars Lauvik
Eon 2: Nedturen fortsetter
Bladkompaniet 2003
4/6

Eon holder koken, men sliter litt i langformat.
Stripeserien Eon er et månedlig høydepunkt i Pondus-heftet, og sotraværingen Lars Lauvik er med sin rike fantasi og sikre strek med på å befeste Hordalands rykte som seriebastion. Lauvik er i norgestoppen når det kommer til å fortelle lengre, kompliserte historier i episodisk stripeformat – og samtidig levere bra punchlines, og burde derfor mestre et lengre format utmerket.

Dessverre blir den 17 sider lange spesialhistorien ”Av jord er du kommet til Helvete for å bli” i dette andre Eon-albumet en liten skuffelse. Lauvik benytter seg ikke av friheten sideformatet gir ham tegnemessig, og historien føles mest som en stripesekvens med litt færre poenger og større ruter. Samtidig virker det fattigslig og fantasiløst å bruke Terje Søviknes og Dorthe Skappel som skyteskiver nok en gang, når det finnes så mange andre samfunnstopper og kjendiser som hadde fortjent en tur i Lauviks gapestokk.

Men i stripeformat er Lauvik fortsatt gull verdt, og de 17 sidene med gammelt materiale her er i klasse med forbilder som Ernie og Bloom County.

Lars Lauvik
Eon 3: Lukk opp din hjertedør
Bladkompaniet 2003
5/6

Har funnet formen.
Lars Lauvik fra Sotra var lenge en artig Berke Breathed-disippel, men med stripeserien Eon har han virkelig funnet formen og står nå for en ustoppelig sjarmkampanje i månedsbladet Pondus. I det tredje albumet med maurslukeren Tetra, Gud, kaninen Gonzales og hardt prøvede Rosa viser Lauvik også store fremskritt som forfatter av lengre historier.

Ikke så rart, siden han i Pondus lenge har vist evne til å kombinere en frodig fantasi med original humor og gode vitser i sekvenser som gjerne strekker seg over 10-14 striper. 15 sider lange ”Lukk opp din hjertedør” er intet episk svennestykke, men en sikkert fortalt, rørende og sjarmerende historie om Tetras vekst og fall som lykkelig romantiker. Lauvik er også i ferd med å bli en av landets mest stilsikre stripetegnere, og overrasker stadig med originale løsninger, treffende ansiktsuttrykk og sprell levende figurer.

Lars Lauvik
Eon 4: Mørkeredd
Schibsted Forlagene 2004
4/6

Fortsatt morsomt, men ikke så veldig skummelt.
Lars Lauviks Eon er fortsatt en av de morsomste, best tegnede og mest finurlige stripeseriene der ute, noe denne fjerde albumsamlingen viser i fullt monn. Lauvik har perfeksjonert kunsten å fortelle lengre, absurde historier brukket opp i stripeformatets punchlinekrevende format, noe som gjør at serien passer langt bedre i doser på tre-fire sider i et blad enn som en daglig stripe i en avis.

Her får vi gjensyn med kostelige sekvenser som da Tetra hacker seg inn i Oljefondet og tapper det for 200 millioner kroner (og får brannsår av å røyke tusenlapper), Freddys brutale røykeavvenning og – min personlige favoritt – når gjengen starter boyband (med klare paralleller til Billy & The Boingers fra Bloom County). Bare scenen der Tetra synger Backstreet Boys så regnet spruter ned, er verdt albumprisen alene.

Men nå er dette et album, og tradisjonen tro får vi også en lengre, spesialskrevet historie – 17 sider lange ”Mørkeredd”. Den japanske skrekkfilmklassikeren The Ring kan skremme livskiten ut av enhver, men den setter selvsagt ekstra dype spor i Tetra. Et fint utgangspunkt, og Lauvik viser gode takter både tekst- og tegningmessig. Men i en sekvens beskylder Tetra X-Files for å trekke sin gode historie ut over 50 episoder, og slik er også følelsen av ”Mørkeredd”: En helt vanlig Eon-historie der poengene og innfallene er blitt trukket ut over 17 sider istedenfor tre-fire. Men mine innvendinger til tross, Eon 4 er god humorvaluta for pengene.

Lars Lauvik
Eon 6: Testing, testing…
Schibsted Forlagene 2005
4/6

Mads Eriksen
M
Schibsted Forlagene 2005
5/6

Norske stripeserier i verdensklasse.
Norske tegneseriers påståtte gullalder kan diskuteres, men det er liten tvil om at norske stripeserier opplever gode dager. Etter at norske dagsaviser kastet ut gammelt rask på 1990-tallet, og isteden slapp til hjemmebakte talenter, har utviklingen bare gått oppover. I morgen kommer to av de beste og mest fantasifulle seriene i egne album.

Testing, testing… er Lars Lauviks sjette Eon-album, og i den nytegnede hovedhistorien viser Sotra-væringen at han fortsatt ikke helt mestrer storformatet. Den er rett og slett litt springende og ufokusert, og det hjelper selvsagt ikke at forlaget har klart å rote bort de to siste sidene i trykken. Slutten kan leses på http://www.lauvik.biz. Innen stripeformatets tvangstrøye, med sluttpoeng for hver fjerde rute, er Lauvik derimot i sitt ess. Her klarer han – paradoksalt nok – både å fortelle lange historier, være morsom og stadig overraske. Albumet reddes av en stri strøm av presist fortalte, psykedeliske, surrealistiske og morsomme situasjoner, og jeg vil påstå at Lauvik nå er bedre enn sitt store forbilde, Berkeley Breathed. I alle fall hvis vi sammenligner med de ferske Opus-seriene.

Mads Eriksen følger opp årets Gnom-album med den første samlingen av M, stripeserien som på rekordtid fikk fast plass i Dagbladet. Det var ikke det minste rart, for i M viser Eriksen seg som en mesterlig tegner, idérik spilloppmaker og nærmest anarkistisk humorist. Serien er selvbiografisk på linje med Rocky, men der Martin Kellerman står frem som en kul hiphopkis med trøblete privatliv fremstiller Eriksen seg som en lykkelig supernerd med et like rikt fantasiliv som Tommy (han med Tigern). Resultatet er en strålende blanding av lun hverdagshumor, crazy-humor, lekne popkultur-referanser og stadige utfordringer av stripeseriens konvensjoner. Nå er det bare å eksportere både M og Eon til utlandet.

Lars Lauvik
Eon 8: Gudene er gale
Schibsted Forlagene 2006
4/6

Overbeviser ikke i lengden.
Torbjørn Liens Kollektivet og Lars Lauviks Eon kjempet lenge om bronseplassen i kategorien ”Norges mest populære stripeserie”, men nå puster de inn eksosen fra Mads Eriksens M. Lauviks sommeralbum viser også tegn på at Eon står på stedet hvil.

Han er fortsatt en mester til å plassere maurslukeren Tetra i sentrum av pinlige og absurde situasjoner som spinner fullstendig ut av kontroll, men er klart best når han begrenses av stripeformatets punchlinediktatur. Historiene er både bedre timet og mer underholdende når han tvinges til å være morsom hele tiden, for i større format blir resultatet ikke alltid bedre – men oftere slappere og mer ufokusert. Som den 15 siders bærebjelken her, som ikke er særlig mer enn en blek og lite troverdig kopi av en sekvens i Monty Pythons Life of Brian.

Lars Lauvik
Eon 10: Et midtsommernattsmareritt
Egmont Serieforlaget 2007
3/6

Fanget mellom månedsheftet og samleboken.
Da de norske stripeseriene tok av rundt 2000, var albumet et flott verktøy for å samle populære serier mellom to permer, samtidig som serieskaperen fikk alburom til å boltre seg med historier over flere sider. Men nå som de samme stripeseriene årlig samles i påkostede bøker, sliter albumene med å forsvare sin plass. For hva skal en med slike mellomstasjoner for halvgamle striper når du får ferske striper i aviser og blader og gamle bedrifter i stive permer?

Dessuten kan det virke som den økende populariteten fører til at serieskaperne ofte sliter med timeplanen, for den tause åttesiders ”Alien”-pastisjen Lars Lauvik hostet opp her klarer ikke å forsvare 40 sider med gammelt nytt. Det blir heller ikke bedre når flere av stripene føles utdaterte, der de sirkler rundt pensjonerte politikere som Kjell Magne Bondevik og Kristin Krohn Devold. Nei, gå heller for Vonde minner, Lars Lauvik-boken som utgis i oktober. For disse albumene begynner å minne mistenkelig på et forsøk på å gjennomføre juleheftenes reprisepolitikk året rundt.

Lars Lauvik
Wildlife: Østenfor sol – vestenfor hypofysen
Bladkompaniet 2001
5/6

Lars Lauvik fra Sotra holder til daglig hus i seriebladet Ernie, men den første albumsamlingen av hans Wildlife-serie viser at den står støtt, om ikke bedre, på egne ben.

I Ernie strever Wildlife litt med å komme til sin rett, mye fordi serien holder en helt annen tone og rytme enn stripeserienes billige glis og punchlinediktatur. Wildlife krever litt mer av sine lesere, men gir også mer tilbake. Akkurat som enkelte band gjør seg best på enkeltlåter, er Wildlife utvilsomt en albumserie. Serien er sjarmerende, søt og morsom, med en ikke så rent lite filosofisk og samfunnskritisk agenda skjult bak fasaden.

Albumet er en samling nytt og gammelt, med den seks sider lange doptripen (genmanipulert bamsemums, du liksom) ”Kampen for tilværelsen” som sentrum – der tegneren Lauvik virkelig får utfolde seg. Og nettopp kampen for tilværelsen hadde vært et mer passende tittel på albumet – for Civett, Roswell, Fox og Pete-Bull må daglig kjempe mot glupske rovdyr og menneskers dumhet, enten den kommer i form av jegere eller Hotel Cæsar. Og må ikke Lauvik selv kjempe for tilværelsen? Markedet for filosofiske og underfundige serier som Wildlife er neppe all verden – og all ære til Bladkompaniet for denne utgivelsen.

Lauvik hviler seg fortsatt tungt på inspirasjonen fra forbilder som Berke Breatheds Outland og Bloom County og Franquins Sorte sider, men han har i aller høyeste grad også opparbeidet seg en egen stemme. Han våger seg også til å leke med fortellerform og tegneseriemediet, og beviser med dette at han utvilsomt fortjente å vinne Bergens Tidendes tegneseriekonkurranse.

Lars Lauvik
Oppgulp
Schibsted Forlagene 2007
4/6

Lars Lauvik mestrer snart vitsetegningens kunst.
Popquiz: Hvor mange tegnere snubler rundt i de store fotsporene til Gary Larson? Det går 13 på dusinet av vitsetegninger der absurd humor, ordspill, ordtak, skjeve blikk på populærkulturen og menneskelige dyr setter dagsorden. Her hjemme har vi blant andre Frode Øverli, Knut A.G. Hauge, Øyvind ”Flis” Sagåsen, Ellen Bergheim og Lars Lauvik, og sistnevnte viser i sitt første album med Oppgulp at han er i ferd med å bli en av våre beste i faget.

Lauvik er en stø tegner, og selv om vi må tåle noen plattheter overrasker han langt oftere med superbløte ordspill, morsomme punchlines, originale ideer og satiriske sleivspark som tv-nyheter med chatting i ”margen”. Et fint album, men irriterende at vi samtidig får servert flere av de samme vitsene i bladet Larsons gale verden.