Sage Francis: En fremmed fugl

Sage Francis har nettopp sluppet den gratis mixtapen Sick of Wasting. Jeg har intervjuet denne motstrømsrapperen to ganger, og musikken til «the thinking man’s Eminem» er alltid verdt å sjekke ut.

Han er hvit, vegetarianer og avholdsmann. Sage Francis skiller seg ut i amerikansk hiphopmiljø som svarte hockeyspillere i NHL. Han refser amerikansk patriotisme, rapper om alt fra hockeysveiser til feminister og føler seg like hjemme på poesikvelder som hiphop-«battles». «I am not here to make a change, I break chains», rapper han på sin oppsiktsvekkende debut Personal Journals (2002).

– Mainstream- og undergrunnshiphop i USA er i dag to ulike sjangre med helt forskjellig publikum og budskap. Med tiden vil det nok ikke engang klassifiseres som samme musikkform. Selv følger jeg ikke så nøye med på hiphop om dagen, en hører mest på klassisk rock fra 70-tallet, forteller Sage Francis, eller Paul Francis som moren hans kaller ham.

– Det beste av 70-tallsrocken er fortsatt like relevant 30 år senere, og føles mer meningsfullt, ekte og ærlig enn rappere som presenterer noe de håper folk tror er ærlig. Hiphop i dag handler mye om falsk musikk og falsk image, men jeg vil at musikken min skal holde seg like godt som rocken jeg liker fra 70-tallet.

Undergrunnen
Om ikke Personal Journals står seg helt til 2032 så har i alle fall Francis skapt et av 2002s mest minneverdige album. «By the end of this record I’ll make sure all of you know who Sage Francis is», sier han – og en snau time senere er du blitt kjent med en rapper som vrir og vender på det engelske språket, spenner fra tungekrøllende ordgyteri til spoken word og poesi – og hele tiden er morsom, ærlig og dypt personlig.

– Mens jeg skrev Personal Journals gjorde jeg mitt beste for å være tro mot meg selv, og selv om jeg så klart ikke har noen anelse om den vil huskes i 2032, vil folk nok fortsatt være preget av de samme menneskelige følelsene som preger plata: Hat, kjærlighet, frykt og «stuff like that».

Hiphop i 2002 er intet enhodet troll, men mer som en stor paraply som skjuler like mange undersjangre som ordet «rock». Hovedtendensen minner mye om rocken på midten av 70-tallet: En lang rekke forvokste, likelydende og pompøse album er i ferd med å gjøre hiphop til den nye progrocken, mens en spirende undergrunn truer med å eksplodere som punk i 1977. Sage Francis er en av de mest spennende stemmene fra denne mangslungne undergrunnen, og bidrar også i grupper som Non-Prophets og Art Official Intelligence.

– Det er ikke så veldig vanskelig å skille seg fra mainstreamhiphop i dag. Jeg har sett mange fantastiske hiphopkonserter, og de har alle prøvd å strekke seg lenger og dykke dypere enn hiphops trange rammer. Hiphopklisjeene hadde sin funksjon på 80-tallet, men begynte å bli utbrukte allerede på 90-tallet. I dag har de bare en funksjon hvis du vil være morsom. Gjør noe nyskapende isteden! Inspirer publikum og gi dem nye ideer.

Stand up-poesi
Sage Francis stiller mutters alene på konsert – ingen dj og ingen støtterappere. Og han prøver å sette sammen en konsert slik at den skal interessere flest mulig – også de som ikke liker hiphop eller kan engelsk. Kanskje derfor han foretrekker såkalte «poetry slams» framfor hiphopbattles i dag.

– «Poetry slams» er stand up-poesi, mens battles er blitt for store og kommersielle – og tiltrekker seg både rappere og publikum jeg ikke er så glad i. Kort sagt: Mange dumme mennesker!

Sage Francis står langt unna gangstarap med sin poesi- og «straight edge»-innstilling, men intet irriterer ham mer enn de som vil bruke gangstarap som syndebukk for økende vold i samfunnet.

– Jeg vokste opp med gangstarap, og synes skylden først og fremst ligger i medias late jakt på dumme og generaliserende overskrifter som gir seg ut for å stå for sannheten. Gangstarap henger klart sammen med en ignorant mentalitet hos folk, men det samme gjør actionfilmer og tv-programmer som Cops. Hele USAs historie er voldelig og kan inspirere til vold. Gangstarap er bare et resultat av andre problemer, og alt munner ut i frykt. Media pumper det amerikansk folk fullt av frykt, og gangstarap, gangsteraktivitet og barslagsmål er bare resultater av dette.

Sår frø
Francis gleder seg også over den økte politiske bevisstheten hendelsene etter 11. september har ført til i amerikansk hiphop. I låta «Makeshift Patriot» leverer Francis et glødende angrep på amerikansk patriotisme og hevnlyst med linjer som «Freedom will be defended / At the cost of civil liberties» og «Some of them dug for answers in the mess / But the rest were looking for trouble».

– Politikk opptar meg, men jeg er opprørt over at så få drev med det i hiphop. 11. september har åpnet dørene for politisk hiphop igjen, og nå kommer flere til å prøve seg. Men hvis de ikke var interessert i utgangspunktet, kommer det neppe til å bra nå heller – de vil bare hive seg på en trend. Da får jeg heller håpe på neste generasjon. Alt vi kan gjøre som musikere er å plante frø og få folk til å stille spørsmål om seg selv og deres omgivelser.

Intervju 2: En hissig profet

Sage Francis er den smarteste rapperen i klassen. På sitt beste er han som en enmannsutgave av Public Enemy.

Han er hvit, vegetarianer, avholdsmann og ordmitraljøse. Han er ikke gangster, men kaller seg ”angster of love” og rapper at han er ”just about dumb enough to hold up a sperm bank”. Paul “Sage” Francis er tvert imot en av de smarteste ordsmedene på dagens hiphopscene, og hans andre soloalbum, A Healthy Distrust, gis ut av punkselskapet Epitaph.

– Epitaph har gitt ut plater med flere folk jeg respekterer, fra Bad Religion via Tom Waits til professor Noam Chomsky. Jeg kan se at jeg passer inn i et slikt selskap, men det overrasket meg at Epitaph også så det. Jeg er veldig nøye med hvem jeg assosierer meg med, og liker å utfordre hiphopfansen ved å snakke om ting de ikke er så opptatt av, sier Francis.

Sola vs Månen
Sage Francis er drømmen til enhver konsertarrangør. Han klarer å trollbinde publikum utelukkende med hjelp av én CD-spiller, og backstage krever han bare litt mat, tre flasker mineralvann og en ren underbukse. På plate stiller han flere krav:

På solodebuten Personal Journals flagget han sine personlige problemer, og på A Healthy Distrust rapper han om alt fra patriotisme og voldsromantikk til Johnny Cash og en iscenesettelse av en battle mellom Sola og Månen. Og låta som virkelig satte han på kartet, ”Makeshift Patriot”, var et kraftig angrep på Bush-adminstrasjonen – sluppet en måned etter 11. september 2001.

– Før presidentvalget ble det veldig populært å kritisere Bush på plate, men jeg var først. Da ”Makeshift Patriot” ble sluppet var den nærmest blasfemisk – på en tid da folk flest var blindt patriotiske og fulgte ordrene til en falsk president.

Politiske røtter
“Prophets of Rage” er tittelen på en av Public Enemys klassiske låter, og A Healthy Distrust rommer flere referanser til New York-gruppa og tallrike spor av deres rettferdige harme og politiske sprengkraft. Francis kan bli så hissig at vi like gjerne kan kalle ham Rage Francis.

– Hiphop startet på ingen måte som en politisk bevegelse, det vet alle som kjenner til røttene og utviklingen av kulturen. Hiphop ble ikke politisk før rundt ti år senere. På den annen side er maten jeg velger å spise en politisk handling, så på det viset var det en politisk handling å avvise rock’n’roll for å skape en ny musikk. Men innholdet i tekstene ble for alvor ikke politisk før på slutten av 80-tallet, og artister som Public Enemy, KRS-One, Ice-T og N.W.A. representerer høydepunktet for politisk rap. Public Enemys fem år på toppen var det aller største, og det var de som førte meg ut i mitt livsvalg.

Sage Francis deler både hudfarge og ordrikdom med en viss verdensberømt rapper, og er da også blitt kalt ”the thinking man’s Eminem” ved gjentatte anledninger. Dette er en sammenligning han ikke er spesielt glad for. Han synes i alle fall det var motbydelig at NME kalte Eminem den mest politiske popstjernen siden John Lennon.

– Hvis han er det, er det bare et bevis på hvor forferdelig mainstreammusikken er blitt. Jeg vil tro at det er andre artister som er bedre og mer politiske, men det kan faktisk være sant. Men Eminems rolle i hiphop er ikke å være en politisk rapper. Det var ikke derfor han ble populær, han ble populær på grunn av overfladisk vitsing og angrep på andre popstjerner. Han er en Weird Al Yankovic-rapper, og jeg vil ikke høre politiske tekster fra en slik rapper. Han gjør gode parodier på sanger, og det kan man like. Men når han nå har begynt å late som han har en større rolle, er det bare et tegn på at han er i ferd med å bli stormannsgal. Den store fanbasen og de utrolige salgstallene får han til å føle seg som Jesus.

Fakta – Sage Francis
* Rapper fra Rhode Island, som skapte seg et navn gjennom battles og ”poetry slams”.
* Har vært tilknyttet grupperinger som Non-Prophets, Art Official Intelligence og Anticon-kollektivet.
* Skapte oppsikt da han leverte linjer som “freedom will be defended, at the cost of civil liberties” og ”some of them dug for answers in the mess, but the rest were looking for trouble” i låten “Makeshift Patriot” – gitt ut én måned etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001.
* Har gitt ut fire studioalbum: Personal Journals (Anticon 2002), Hope (Lex 2003, som Non-Prophets), A Healthy Distrust (Epitaph 2004) og Human the Death Dance (Epitaph 2007).

Bonus 1: Anmeldelelse av Non-Prophets:

Non-Prophets
Hope
Lex Records/VME 2003
5/6

Personal Journals av Sage Francis var en av 2002s beste, mest underholdende og fascinerende album; en oppvisning i smart ordsjonglering, overraskende meninger og selvutlevering. Siden har Francis skrevet solokontrakt med Anti, selskapet til Tom Waits, men i tillegg har den hyperaktive rapperen tatt seg tid til å spille inn solodebuten til Non-Prophets. Og nok en gang leverer han et av årets morsomste og mest originale hiphopalbum.

Non-Prophets er en duo bestående av Francis og produsenten Joey Beats, og når begge er vegetarianere og avholdsmenn bruker de isteden det meste av tiden på å skape hiphop. I utgangspunktet er det ikke så stor forskjell mellom Non-Prophets og Personal Journals, men lydbildet er mer helhetlig og minimalistisk samtidig som Francis satser tyngre på svart humor og upolitisk korrekte meninger. Som i ”Disasters” der han angriper toåringer og foreldrene som ikke klarer å stoppe kjeften på ungene sine på bussen.

Hope er gitt ut av britiske Lex Records, et underbruk av Warp Records, og etter en ustø og innadvendt start har selskapet virkelig fått opp dampen med fine plater fra DM (Danger Mouse) & Jemini og Non-Prophets. Fortsetter det slik, kan Lex-utgivelser bli et must.

Bonus 2: Anmeldelse av Human the Death Dance:

Sage Francis
Human the Death Dance
Anti-/Epitaph/Bonnier Amigo 2007
3/6

Tid for bitterhet.
«This is hip-hop for the people, stop calling it emo,» freser Sage Francis i “Underground For Dummies”, og refererer til klassikere fra Ice Cube, KRS-One, Gang Starr, Eric B. & Rakim, 3rd Bass, E-40, Nas og Jay-Z. Rapperen rives nærmest i to i sitt hat/kjærlighet-forhold til hiphop; kjærlighet til hvor musikken kommer fra og hat overfor hva den har blitt.

På sine to første soloplater mestret han balansegangen mellom det personlige og det politiske, det aggressive og det innadvendte, punchlinerapping og spoken word, men nå truer bitterheten med å ta over. Mannen er irritert over å bli plassert i «alternativ»-sekken, men når irritasjonen fører til enda større avstand til tradisjonell hiphop vil emo-albatrossen fortsatt henge rundt halsen hans.

Buck 65 og Anticon-familien produserer, men det blir mest moro når filmmusikk-komponisten Mark Isham skrur opp strykerne og uhyggen i ”Good Fashion” og ”Waterline”.