Oversett band 1: Idaho

Det finnes hundrevis, sikkert tusenvis, av ufortjent oversette band der ute. Jeg vil slå et slag for noen av dem, og først ut er slowcorepionerene Idaho.

Med låtskriver, gitarist og vokalist Jeff Martin i front, bør Idaho sjekkes ut av alle med interesse for tristesseband som American Music Club og Mark Eitzel, Red House Painters og Mark Kozelek, Low og ikke minst Codeine – det andre store bandet innen scenen som en kort tid ble døpt slowcore (og sadcore).

Idahos sterkeste album er nok Three Sheets to the Wind (1996), og jeg gjenoppdaget nettopp bandet da jeg dumpet over 2005s Lone Gunman på salg – en plate jeg ikke en gang visste eksisterte. Ikke er de på Spotify en gang, men unntak av én låt på en Low-hyllestplate.

Jeg har bare anmeldt Idaho én gang, og her er min mening om Hearts of Palm fra 2000.

idaho
Idaho
Hearts of Palm
Idaho Music/Voices of Wonder 2000
5/6

“Happy, happy, happy times” synger Jeff Martin på Idahos femte album siden han stiftet gruppa i 1991. Men glede er ikke det første ordet som slår en i møte med Idahos nådeløst melankolske og lavmælte musikk.

Sammen med Codeine erIdaho eksponenter for det som ble døpt ”slowcore”: Triste sanger som fikk Nick Drake til å framstå som standupkomiker, spilt i et tempo som om det var snegler som dasket trommeskinnene og spilte de harde, seige gitarriffene.  Men plater som Codeines The White Birch og Idahos Three Sheets To The Wind viste at det gikk an å både rocke og røre lytterne med treghet og ømhet.

Besetningen i Idaho har variert sterkt, fra duo, soloprosjekt og fullt band – hele tiden med Martin i front. Etter Three Sheets… gikk bandet i oppløsning på grunn av heftig krangling, men i dag er Idaho befestet som en duo bestående av Martin og gitarist Dan Seta. Kanskje derfor er Hearts of Palm en langt mer nedtonet og pianodominert plate enn tidligere.

Og dette er en sterk utgivelse, der Martins noe ordinære stemme like fullt bærer de såre låtene fram. ”To Be The One” og tittellåta overbeviser med var skjønnhet og et rikt, men samtidig nakent lydbilde. Og i ”Evolution Is Gold” blir det hele så tilbakelent og forsiktig at gutta nesten helt slutter å spille. Tar du med at spor som nettopp ”Happy Times” viser at Martin fortsatt kan rocke på sitt seige, særegne vis, blir konklusjonen en finfin musikkopplevelse – selv om den på langt nær vil revolusjonere noe som helst.

3 kommentar

  1. […] Rivulets har nettopp sluppet debuten demos i utvidet utgave, og da passer det bra med en påminner om den skjøre storheten til Debridement. Andre oversette artister her og her. […]

  2. […] og musikalsk har de også større ambisjoner enn det å rocke hardt. Mye tyder på at slowcoregrupper som Codeine og Slint og postrock som Tortoise er blant […]

  3. […] om hardcorebandene som bremset ned tempoet, minimaliserte akkordene og effektene og sto frem som «slowcore» – seig, usigelig trist og småskurrende musikk med kontrollerte støyutbrudd. Uten amerikanske […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..

%d bloggere like this: