Michael Jackson-formelen

Michael Jackson (1958-2009) var tidenes største popstjerne. Formelen hans var å gjøre svart musikk hvitere, men underveis forandret han musikkbransjen slik at dagens hvite popstjerner nå gjør musikken sin mer svart. Michael Jackson «changed the game», som det heter på godt norsk.

Historien om Michael Jackson endte dessverre i en tragedie, men la oss minnes ham med å spille hans beste plater om igjen: Fra The Jacksons og Jackson 5 til Off the Wall, Thriller og Bad. Denne teksten skrev jeg for Ny Tid i 2003, da Justin Timberlake slå seg opp som solostjerne med triks han hadde rappet fra Michael.

Og før dere skriver sinte kommentarer, jeg mener på ingen måte at Justin Timberlake er den nye Michael Jackson. Han når han fortsatt ikke til knærne. Jeg skriver under på Steven Spielbergs uttalelse til Entertainment Weekly:  “Just as there will never be another Fred Astaire, Chuck Berry or Elvis Presley, there will never be anyone comparable to Michael Jackson. His talent, his wonderment and his mystery make him legend.”

___________________________

I actionfilmen Face/Off av John Woo fra 1997 bytter John Travolta og Nicholas Cage ansikt i en komplisert operasjon, slik at den hederlige politimannen Sean Archer fanges i kroppen til erkeskurken Castor Troy – og omvendt. Nå virker det som om Michael Jackson og Justin Timberlake har gått gjennom samme operasjon.

Jackson er i ferd med å rote bort karrieren i plastiske operasjoner, endeløse skandaler og stadig mindre interessant musikk, mens den tidligere så bleke boybandstjernen Timberlake lager sexy, dansbar og funky popmusikk av beste Michael Jackson-merke. Dette kunne forklart både Timberlakes forvandling til en av klodens morsomste popstjerner og Jacksons stadig mer eksentriske oppførsel, men sannheten er mer komplisert.

The King of Pop
Tidlig på 1980-tallet ble Michael Jacksons ”the king of pop” ved å gjøre seg selv og musikken sin hvitere. Samtidig banet han paradoksalt nok vei for svart musikk på hitlister, tv og radio, og når Justin Timberlake i 2003 skaffer seg troverdighet, kunstnerisk integritet og salgbarhet er det ved å gjøre musikken sin svartere.

Popbransjen i USA har nesten alltid vært en stadig vekselvirkning mellom svart og hvit musikkultur, og Michael Jackson er et av de tydeligste eksemplene. Han debuterte med Jackson 5 allerede i 1969, 11 år gammel, på Motown – et plateselskap som spesialiserte seg i å gjøre svart musikk spiselig for et hvitt ungdomspublikum. Men det var Thriller i 1982 som var den perfekte fusjonen mellom svart disco, funk og soul og hvit pop og rock.

Jackson og produsent Quincy Jones hentet inn et fotballag hvite musikere for å spille på Thriller: Jeff Porcaro, trommeslager i Toto, sto for det rytmiske drivet, og Totos Steve Lukather (gitar/bass) var også med. Van Halens virtuose gitarist Eddie Van Halen bidro med riff og solo på ”Billie Jean”, skuespilleren Vincent Price snakket om ”the funk of 40.000 years” på tittelsporet – men hadde ikke James Brown i tankene. Og ikke minst: Den sukkersøte popduetten ”The Girl Is Mine” med Paul McCartney. Oppskriften traff blink; Jackson ble den første svarte popstjernen på MTV, og Thriller har i dag solgt over 40 millioner eksemplarer.

Men Jackson stoppet ikke der. Samtidig som både musikken og Jackson selv ble flere hakk hvitere på Bad i 1987, var svart musikk – i form av hiphop og r&b –i ferd med å ta over hitlistene. På 1990-tallet har Jackson paradoksalt nok forsøkt å finne tilbake til sine musikalske røtter. På Dangerous fra 1992 sparket han ut Quincy Jones til fordel for produsent Teddy Riley – som har fått æren for hiphop/soul-fusjonen ”new jack swing” med grupper som Guy og Blackstreet. Og på 2001s Invincible tok Jackson det helt ut, og hentet inn svarte artister som Babyface, R. Kelly, Brandy, Rodney ”Darkchild” Jerkins og til og med den avdøde rapperen The Notorious B.I.G. i et desperat forsøk på å oppdatere seg til popmusikken på 2000-tallet.

Fra boyband til hiphop
Samtidig som Michael Jackson mistet grepet over tidsånden, har en ny generasjon popstjerner med 1980-tallets Jackson som forbilde vokst fram. Som Justin Timberlake, som med 2002s Justified ga ut popalbumet Jackson drømmer om. Timberlake ble berømt gjennom boybandet *Nsync, som i 1998 slo gjennom med musikk produsert av svenskene Max Martin, Kristian Lundin og Denniz Pop – som på tampen av 1990-tallet opplevde stor suksess med låtskriving for Backstreet Boys, Ace Of Base og Britney Spears.

Men *Nsync ante at den glatte popen var på vei ut – til fordel for mer hiphopinspirerte toner, rytmer og harmonier. På gruppens tredje album, Celebrity (2001), er Max Martin fortsatt med – men det er også hiphopprodusentene The Neptunes. Og når det blir tid for solodebuten året etter, tar Timberlake skrittet helt ut. Justified er skrevet i samarbeid med The Neptunes og Tim ”Timbaland” Mosley, som sammen med Dr. Dre utgjør den mest kommersielle suksessfulle og kunstneriske interessante produsenttroikaen på 2000-tallet.

På Justified fyller The Neptunes og Timbaland samme – eller motsatt om du vil – funksjon som Toto og Eddie Van Halen på Thriller. Resultatet blir nok en perfekt fusjon; denne gang av glatte popballader og boyband-innstilling på den ene siden og hiphoprytmer, futuristisk funk og vellykkede samarbeid med rappere på den andr. Ringen er sluttet, og det er som om Michael Jackson har gjenoppstått som hvit unggutt som drømmer at han egentlig er svart.