100 blinkskudd: 100 Bullets fullført

Glem Sin City. Det er 100 Bullets som har satt ny standard for krim i tegneserieform. Nå er serien fullført etter – nettopp – 100 numre.

Det var høytidsstund da nummer 100 av 100 Bullets deiset ned i postkassa. Personlig synes jeg kanskje konpirasjonsbiten av opplegget tok vel overhånd de siste 20-30 numrene, på bekostning av hverdagskrimelementene, men det er likevel bare å ta av seg hatten for Brian Azzarello og Eduardo Risso, som helt siden 1999 har levert månedelige doser actionkrim av høy klasse. Spesielt imponerende er det at Risso har klart å tegne alle numrene, uten noen former for fill-ins. Her er min anmeldelse av de 80 første numrene.

________________________________

«Er det ikke deilig å ha noen å hate?» sang Michael Krohn. Det er i alle fall deilig å få slå dem flate uten å måtte tenke på konsekvensene. Det er vel tvilsomt om forfatter Brian Azzarello noen gang har hørt Raga Rockers, men ideen bak hans storverk 100 Bullets har samme utgangspunkt som «Noen å hate».

«Det går ikke én dag uten at jeg tenker på å drepe noen,» skrev Azzarello da serien startet opp i 1999, og konseptet var såre enkelt. Se for deg at du oppsøkes av en mann med en koffert fylt med en pistol, hundre kuler og håndfaste bevis på hvem som ødela livet ditt. De stakk av med dama, drepte familien din, fikk deg fengslet på falsk grunnlag, det spiller ingen rolle. Det viktigste er at livet ditt går i motbakke, og at du står foran en kar med bevisene på hvem som har skylda og midlene for å ta hevn. Ikke nok med det, mannen med kofferten sier også at du ikke trenger å frykte verken politi eller domstol. Våpenet og kulene kan overhodet ikke spores. Hva gjør du? Øye for øye, tann for tann, eller vende det annet kinn til.

Hardkokt og gråstenket
I 100 Bullets møter vi en rekke ulike mennesker, som alle reagerer svært ulikt på tilbudet fra den mystiske Agent Graves. Serien startet samme år som tv-serien The Sopranos, og universet til Azzarello har utvilsomt noe av de samme hardkokte miljøene, de samme gråsonene mellom rett og galt og den troverdige og levende dialogen som har preget sagaen om Tony Soprano og kompani. Begge seriene går nå også mot slutten, 100 Bullets har nylig passert 80 av sine – selvsagt – 100 planlagte numre, og de første kapitlene er også oversatt til norsk.

Når du begynner å lese serien føles det som en novellesamling, der Agent Graves binder sammen en rekke forskjellige menneskeskjebner i hele USA, Mexico og Frankrike. Men det tar ikke lang tid før konturene av noe større kommer til syne, for Graves følger sin egen agenda. Og de forskjellige menneskene dukker opp igjen, ofte i helt nye roller, og etter hvert tar den store konspirasjonen over.

100 Bullets handler på overflaten om hverdagskriminalitet, men skjult i kulissene finner vi en kriminell organisasjon som får Sopranos-familien til å virke som gjengen på kjøpesenteret. Og en mystisk organisasjon med drapsmenn, kalt The Minutemen. Det blir etter hvert stadig vanskeligere å følge med i alle svingene, og jeg måtte lese eposet to ganger for å få med meg alle detaljene og sammenhengene.

Konspiranoia
Azzarello var et ubeskrevet blad da han i 1998 begynte sitt samarbeid med den argentinske tegneren Eduardo Risso med miniserien Jonny Double (på norsk i 1999). Risso hadde tidligere tegnet flere serier for det argentinske og europeiske markedet, som den episke albumserien Fulù (på dansk) og vampyrserien Den udødelige (på norsk i 2006), men i Risso fant han en forfatter som passet som hånd i hanske til hans skyggefulle og stemingsrike strek, med en filmatisk fortellerstil spekket med zoominger, raske klipp og stadige skift i «kameravinkel».

Og utrolig nok har Risso levert tegningene til hvert eneste kapittel, med unntak av et spesialnummer for nye lesere der flere kjente tegnere fikk gi sin versjon av seriens viktigste figurer. Dette har gitt 100 Bullets en flyt og kontinuitet som er fraværende i for eksempel Sandman, der stadig skiftende og høyst variable tegnere spolerte den helhetlige følelsen serien kunne ha hatt.

Den store konspirasjonen i «100 Bullets» får kanskje i overkant stor plass etter hvert, men reisen fram er en nytelse takket være Rissos strek og Azzarellos sikkerhet når det kommer til å skildre svært ulike miljøer med troverdighet og naturlig dialog.

Krimbølge
100 Bullets er høydepunktet i den nye bølgen av amerikanske krimserier, men den er langt fra alene. Frank Miller innledet trenden med den stiliserte og ultravoldelige Sin City tidlig på 1990-tallet, og den fikk siden følge av serier som filmatiserte serieromaner som Road To Perdition og A History of Violence. David Lapham skapte kollektivromanen Stray Bullets og Brian Michael Bendis ga ut krimserier som Jinx, Goldfish og Torso, sistnevnte basert på en sann historie om Elliott Ness’ jakt på en seriemorder i Cleveland på 1930-tallet.

I dag er Bendis mest kjent for sine Marvel-serier, men har holdt krimnerven ved like. Der Miller i Sin City buste inn med sin superheltstil i krimverdenen til Mickey Spillane, har Bendis tatt med seg krimmysteriet inn i superheltenes verden. I Alias skriver Bendis om en privatdetektiv med superkrefter i Marvel-universet, men det er Powers som er hans mest underholdende miks av krim og superhelter.

Her møter vi Christian Walker, som på grunn av tapte superkrefter må legge karrieren som superhelten Diamond på hylla til fordel for en vanlig jobb som mordetterforsker. Riktignok jobber han i politiets «powers»-avdeling, som er slang på superheltrelaterte saker. Der Alan Moore utforsker det parodiske med en verden full av superhelter i Top Ten, en slags superheltutgave av NYPD Blue, klarer Bendis å sjonglere action, mystikk, humor og drama på en medrivende måte i Powers. På hver sin måte viser både Bendis og Azzarello hvordan krim- og superheltsjangeren både kan løsrives fra klisjeene, og hvordan gamle klisjeer kan framstå som nye bare de blir brukt på overraskende vis.

Brian Azarello og Eduardo Risso
100 Bullets nr. 1-80
Vertigo/DC Comics
5/5

Brian Michael Bendis og Mike Avon Oemning
Powers bok 1-11
Image/Icon/Marvel
4/5

3 kriminelle bieffekter

1. Tegneserie: David Lapham
Gjennombruddet Stray Bullets er en realistisk krimserie, en kollektivroman som følger en gruppe mennesker fra 1970-tallet og fram til i dag. Den har tatt (for) lang pause, men Lapham har fullført to andre hardkokte krimserier: Miniserien Murder Me Dead og tegneserieromanen Silverfish.

2. Roman: George P. Pelecanos
I Svart sirkus, den siste Pelecanos-romanen oversatt til norsk, ender det hele med at privatetterforsker Derek Strange drar til Virginia for å brenne ned en våpenbutikk. Forfatteren er en mester i å lage innfløkte og engasjerende dramaer ut fra hverdagskriminalitet som ikke får mer enn en notis i avisene, og han ble også hentet inn som manusforfatter og produsent i The Wire for å få sving på realismen, intrigene og ikke minst dialogen.

3. Tv-serie: The Shield
Ved siden av The Wire er det The Shield som dukker opp i diskusjoner om dagens beste tv-krim. Totalt sju sesonger er fullført om et hardtslående polititeam i Los Angeles, og serien overbeviser med sitt realistiske blikk på gjengvolden i L.A. og skaper debatt på grunn av dens fokus på korrupsjon i politiet. Sesong sju er nettopp sluppet på dvd i USA.