Korns revansj

Årets festivaloverraskelse? Korn feide ganske uventet all motstand til side på både Quart og Arvika. Er det på tide med en numetal-revival?

Korn står igjen som et av de viktigste metalbandene fra andre halvdel av 1990-tallet, men jeg hadde ærlig talt ikke de største forhåpningene foran konserten deres på Arvikafestivalen. Men hva skjer? Jonathan Davis og kompani overbeviser fra første stund, og gir en imponerende, inspirert og målbevisst gjennomkjøring av bandets beste låter. Festivalens andre headlinere, Depeche Mode og Nine Inch Nails, ble stående parkert igjen på sidelinja.

Jeg filmet litt fra konserten med et dårlig mobilkamera, sjekk ut versjonen av Pink Floyds «Another Brick in the Wall» her. Det er uansett bare å gjøre Dagbladets Torgrim Øyres ord til mine egne: «For et band, for en lyd, rett og slett total overkjøring. Hvem skulle trodd det i 2009?»

Korns beste plater er 1994s Korn og 1998s Follow the Leader, som jeg ikke har anmeldt. Jeg har derimot skrevet om 2002s lettere stormannsgale Untouchables og 2003s noe undervurderte Take a Look in the Mirror. I morgen følger jeg opp med et forsvarsskrift for den utskjelte og misforståtte sjangeren numetal. Så følg med!

Og som ikke det er nok: Limp Bizkit gjør comeback også. Sjekk ut hele konserten fra Download-festivalen her.

Korn
Untouchables
Immortal/Epic/Sony 2002
4/6

Korn har mye å bevise med sitt femte album, det første siden Issues fra 1999. Sammen med Kyuss og Tool er California-bandet et av de mest innflytelsesrike tungrockbandene fra tiden etter grungeimplosjonen på midten av 90-tallet. Og der Kyuss ble fulgt av en horde mer eller mindre spennende stonerrockere, har Korn fått æren/skylden for oppblomstringen av numetal. En ting er sikkert, vokalist Jonathan Davis har ikke fått det noe lettere siden sist.

«My life is such a waste» synger han i «Hating», og hele Untouchables virker som et desperat rop om hjelp fra en mann med svært tung sjelesorg. Og det var kombinasjonen av dystre tekster, blytunge gitarer, hiphopinspirerte rytmer og knallhard turnering som gjorde at Korn gikk rett i hjertet på overraskende mange tenåringer allerede med 1994-debuten.

Men der Davis tekstmessig er den samme, er Korn anno 2002 et mer tradisjonelt hardrockband enn tidligere. Hiphopinspirasjonen er så godt som fraværende, det samme er Davis’ sekkepiper, mellomspillene og mye av dissonansen og lydeffektene som preget det doble gitarangrepet fra James «Munky» Shaffer og Brian «Head» Welch. Det er nok av buldrende rockere her, men også flere forsøk på goth, industrirock og stadionsynth à la Depeche Mode.

Produsent Michael Beinhorn (Marilyn Manson, Hole) har gitt Korn et rikt, men til tider også noe strømlinjeformet lydbilde, mens Davis varierer stemmebruken mer enn før og stemmen slippes mer fram i miksen – noe som dessverre resulterer i pompøse og – unnskyld – korny bomskudd som «Make Believe» og «Hollow Life».

Heldigvis rocker Korn også hardere enn på lenge når de først kliner til, og etter en ujevn start er det mer enn nok av godbiter for fansen. Men i konkurranse med kompromissløsheten til Tool, intensiteten til System Of A Down, galskapen til Slipknot og popteften til Linkin Park er ikke Korn lenger så uoppnåelige som de ønsker – selv om de nok fortsatt beholder plassen i tungrockens elitedivisjon.

Korn
Take a Look in the Mirror
Immortal/Epic/Sony 2003
5/6 (2009-kommentar: Det er nok godt mulig dette egentlig er en 4-er. Jeg må i alle fall innrømme at jeg ikke hørte så mye på skiva etter at den var ferdiganmeldt. Men sammenlignet med forvokste Untouchables føltes den som et frisk pust den gang da.)

Korn viser at de fortsatt henger med.
Numetal sliter, og med sitt sjette album må Korn ikke bare bevise at bandet har livets rett – men også hele sjangeren. Men der Limp Bizkit gikk på trynet tidligere i år, overbeviser Korn med en mørk, mørk plate som på flere vis oppsummerer bandets bemerkelsesverdige karriere.

Jonathan Davis & co. har solgt over 20 millioner plater, men ble rammet av stormannsgalskap under arbeidet med 2002s Untouchables. Denne ble spilt inn i Davis’ hjemmestudio, i et forsøk på å finne tilbake til intensiteten og aggresjonen fra bandets tidligste album. De prøver kanskje for hardt, for albumet blir noe endimensjonalt i sin vektlegging av Davis’ sinte brøl, Fieldys blytunge bass og de typisk dype Korn-gitarene. Men ”Did My Time” fra Tomb Raider II er fortsatt flottere enn Angelina Jolie, og albumet viser at Korn holder stand som et av dagens mest originale hardrockband.

Opprinnelig publisert i Dagsavisen og Aftenposten.