Anna Fiskes voksenserier

De siste fire årene har Anna Fiske vært mest opptatt med tegneserier og bildebøker for barn, men hun har også laget flere serier for voksne. Det begynte svakt med Forvandlingen, men kulminerte i sterke Danse på teppet. Nå håper jeg på mer!

Anna Fiske
Forvandlingen
No Comprendo Press 1999
2/6

Når den vakre karrierekvinnen Kari innleder kjemisk krig mot middene i hennes kjernefamilies leilighet, får kampen uante bivirkninger. Det begynner ganske uskyldig med at Kari begynner å få hår på brystet, men så blir beinene mer muskuløse, livmoren forsvinner, hoftene og brystene skrumper inn og skjeggveksten viser seg på haken. Kari er i ferd med å forvandles til mann.

Anna Fiske er Lars Fiskes bedre halvdel (Fiske albumdebuterte med Matje – debutanten i 1997), og Forvandlingen er hennes første store serieverk. Dessverre er den en skuffelse, for selv om man ikke kan vente seg at dette skal være på nivå med Kafkas Metamorfose, er det lov å håpe på mer enn platte klisjeer og forutsigbare poenger.

Historien starter lovende, der Kari må gi opp alle logiske forklaringer og nølende akseptere sin manndom. Men derfra er veien svært kort til at Kari forvandles til en spritbøttende, brautende, bilinteressert, rapende, fotballtittende karsling, som alle Karis tidligere venninner og kvinnelige kolleger faller pladask for. Og når historien ender med at Karis mann Arne forvandles til kvinne, samtidig som paret smilende godtar at de mister foreldreretten for sine to barn klarer Fiske å lage en slutt som både er forutsigbar og svært lite troverdig.

Fiskes tegninger er svært enkle, i krysningspunktet mellom barnetegninger og naivisme à la Pushwagner og Mai Lindberg. Men når historien svikter fundamendalt bærer ikke tegningene noe sjarm heller.

Anna Fiske
Snakke med dyr
No Comprendo Press 2002
4/6

Søt skildring av jakten på den rette – med dystre undertoner.
«Hvor er min elskede? Hvorfor kommer han ikke? Har han truffet en annen? Er han død?», undrer Mari. Hun er nettopp blitt samboer med det hun tror er sin store kjærlighet, men den yre forelskelsen går snart over i ubehag når kjæresten viser seg langt mer ustabil enn godt er.

Anna Fiske er utdannet illustratør fra Konstfack i Sverige, og har laget tegneserier for norske Fidus og svenske Galago. Snakke med dyr er hennes andre større serie, og et stort skritt fremover sammenlignet med den lettvinte og forutsigbare Forvandlingen fra 1999. Tegningene hennes er fortsatt enkle og ikke så lite naivistiske, men stilen og helheten er blitt langt sikrere og mer virkningsfull. Og bruken av blåtoner gir albumet et varmt og elegant skjær.

Men under de søte tegningene lurer ubehaget, og Snakke med dyr er først og fremst en skildring av hvor mye en godtar av dårlig oppførsel fra sin partner når en er forelsket. Fiskes skildring er presis og gjenkjennbar, selv om vel mange kunstnerklisjeer gjør serien mindre allmenn (hovedpersonen skal bli skuespiller, mens hennes utkårede er angstfylt filosof).

Der kvinnene i serien er befriende normale, er de fleste mannlige karakterene eksentrikere til fingerspissene – og blir noe vanskelig å identifisere seg med. Men det er vel nettopp skillet mellom menn og kvinner som gjør kommunikasjon like vanskelig som å «snakke med dyr»?

Anna Fiske
Danse på teppet
No Comprendo Press 2004
5/6

Anna Fiske er nesten i mål som selvbiografisk serieskaper.
Vi har alle opplevd vennskap som visner bort. Årsakene og konsekvensene er alltid forskjellige, men grovt sett virker dette som en naturlov. Mennesker forandres og vokser fra hverandre, og det som før var sjarmerende og moro blir forutsigbart og kjedelig. Det er nesten som et kjæresteforhold, og bruddene kan være like bitre.

Tegneserien om Pia og Mari er en slik historie. De møtes på folkehøyskole der de studerer kunst, og sjenerte Mari faller pladask for den mørke og mystiske punkejenta Pia. De lager øredobber, snakker om gutter og danser på teppet til Buffy Sainte-Marie. Etter skolen holder de selvsagt kontakten, men glir fra hverandre. Mari utdanner seg på reklameskole og blir samboer, mens Pia mer eller mindre er den samme som før.

Kanskje er hun bare slik sammen med Mari – for å gjenoppleve sine ”golden years”? Det vet vi ikke, for historien fortelles fra Maris synsvinkel – og vi får sympati for at hun til slutt gir opp Pia. Venninnene takler bruddet på forskjellig vis, og uten å røpe for mye er ikke dette en historie med lykkelig slutt.

Anna Fiske har vist en stadig utvikling siden hun albumdebuterte med uferdige Forvandlingen (1999). Danse på teppet er en videreføring av lovende Snakke med dyr (2002), men Fiskes skildring av venninnen Pia er langt dypere enn den klisjéaktige kunstnerkjæresten i Snakke med dyr. Fiskes menn er fortsatt overfladiske, men heldigvis er de henvist til birollestatus denne gangen.

Danse på teppet har sterke selvbiografiske trekk, og i et intervju med Dagsavisen sier Fiske at serien er selvbiografisk, ”Mari” er Anna Fiske og ”Pia” er en gammel venninne. Så hvorfor gjemmer hun seg da bak fiksjonen? Trolig for å få større fortellerfrihet, men det hadde vært forfriskende med 100 prosent selvbiografi fra en kvinnelig serieskaper når Lise Myhre gjemmer seg bak Nemi og Mette K. Hellenes skjuler seg bak parodi og overdrivelser.

For Danse på teppet er i toppen av norsk selvbiografi i ruteform. Ikke like morsom og rabulistisk som Steffen Kvernelands Slyngel, men med en mer sammenhengende og sår historie.