Oversett artist: William Elliott Whitmore

Del to av en uregelmessig serie: I et ellers så roots- og banjovennlig Norge, hvorfor har så få hørt om William Elliott Whitmore?

FOTO: SOUTHERN RECORDS

Med forbilder som Tom Waits, Howlin’ Wolf og Captain Beefheart, burde William Elliott Whitmore vært en liten helt blant norske elskere av folkrock, blues og country.

Jeg oppdaget ham med hans tredje album, Song of the Blackbird (2006), og nå krysser jeg fingrene for at hans kommende debut på Tom Waits’ plateselskap Anti, Animals in the Dark, vil gi ham noen flere venner. Jeg anmeldte Song of the Blackbird i Bergens Tidende, og ellers var det bare Stavanger Aftenblad («jordnært skjegg og flanellskjorte») og Adresseavisen («knapt siden Levon Helm i The Band har en røst fra det landlige Amerika vært mer raspende uttrykksfull») av norske aviser som brød seg. Men Groove.no følger som alltid med i timen.

William Elliott Whitmore
Song of the Blackbird
Southern Records/Tuba 2006
5/6

Flott utforskning av blues- og gospelrøttene.
Synes du Will Oldham er blitt for kommers? Elsker du Tom Waits og Johnny Cash? Gjorde Bruce Springsteens The Seeger Sessions deg nysgjerrig på den amerikanske folkemusikkens røtter? Da er du moden for William Elliott Whitmore, en 27 år gammel singer/songwriter som høres ut som en budbringer fra en svunnen tid.

Bondesønnen fra Iowa har bånd til hardcorescenen, men musikalsk stiller han med sugerør ned i 1920- og 30-tallets blues- og gospelhistorie. Stemmen er ru, rusten og hes – farget av whisky, støv og gråstein – mens de mørke låtene om flom, religion, tap og død akkompagneres av minimalistisk gitar- og banjospill.

Nå er Whitmore heldigvis ingen bakstreversk nostalgiker. Han bruker forsiktig elektronikk i instrumentalen «And Then The Rains Came», mens andre låter pensles ut med et rikere lydbilde. Song of the Blackbird er avslutningen av en trilogi som begynte med 2003-debuten Hymns for the Hopeless, og trolig også bare begynnelsen på en lang og givende karriere.