I morgen spiller Danmarks stolthet Mew på Øyafestivalen. Jeg intervjuet dem da de slo gjennom som det store danske rockehåpet i 2002. La oss spole sju år tilbake i tid.
Dansk rock har vært i krise siden Gasolin ble oppløst på slutten av 1970-tallet. Nå vil Mew reise kjerringa og ta opp konkurransen naboer som The Hives, Sigur Rós og Röyksopp.
Hva ser du for deg når jeg sier «dansk rock»? Gasolin, Kim Larsen og Kjukken? Eller kanskje alle disse som fyller opp Roskilde-programmet hvert år, og som bare danskene bryr seg om: D.A.D., TV2, Psyched Up Janis, Thomas Helmig, Boghandle, Sort Sol og Dizzy Mizz Lizzy.
– De dagene er forbi. Nå er det andre takter i dansk rock, lover Bo Madsen i det danske rockehåpet Mew.
Mew er nå inne på Petres a-liste med singelen «Am I Wry? No» sammen med et annet dansk band: The Raveonettes og deres «Attack of the Ghost Riders».
Dansk åpning
Mew har hittil rukket å varme opp for Manic Street Preachers og Kent i Norge; to band som med sin melankolske og storslåtte popmusikk ikke ligger langt unna det Mew driver med. I mars slipper danskene sitt tredje album; det første på det internasjonale storselskapet Epic.
– Vi har alltid hatt et mål om å nå ut bredest mulig. Etter at vi mistet kontrakten med plateselskapet vårt i Danmark etter utgivelsen av debuten A Triumph For Man valgte vi å kjøpe rettighetene til musikken og starte eget plateselskap. Men via engelsk platekontrakt når vi lettere ut – både i verden og hjemme i Danmark. Vi får noen bonuspoeng hjemme med engelsk platekontrakt, tror Johan Wahlert.
Suksessen til The Hives fra Sverige, Sigur Rós fra Island, Röyksopp fra Norge og The Vines fra Australia har fått engelsk platebransje til å titte ut av egen navle i større grad. Mew har dermed fått en dansk åpning hos Epic, mens norske Span skal ut på Island.
Gamle låter om igjen
Mew startet i dønningen av Nirvana og grungerocken på midten av 1990-tallet, men deres mektige, smått pompøse rock vekker også klare minner til band som Red House Painters, Slowdive, Pale Saints og et forsiktig My Bloody Valentine.
– Vi likte godt band som Nirvana og Smashing Pumpkins, men vel så viktig var det nok at de viste vei videre til band som Pixies og My Bloody Valentine, mener Jonas Bjerre.
Mew står nå på terskelen til det som kan bli et internasjonalt gjennombrudd, og planlegger allerede neste års spillejobber i USA og Japan. Et langt skritt fra forgjengeren Half the World is Watching Me (2000), som gruppa produserte selv og ga ut på sitt eget plateselskap Evil Office. Kanskje ikke så rart at gutta benytter muligheten til å spille inn gamle låter på ny til den internasjonale debuten.
– Rundt halvparten er nye låter, men vi har alltid hatt ambisjoner om å lage en plate der du kan høre at produksjonen er dyr og flott. Når vi nå har fått muligheten til å velge en produsent og bruke tid i studio, var det samtidig veldig spennende å jobbe med lydbildet på de beste av våre gamle låter. De låtene får nå en sjanse de aldri har hatt tidligere, sier Wahlert.
Dogmeeffekt
– Vi liker gode triste poplåter, men vi liker også å benytte mulighetene vi har til å pakke låtene inn i et spennende lydbilde og uvante rytmer. Du skal helst bli overrasket over det du hører, mener Madsen.
Mew gir Aqua mye av skylden for den manglende utviklingen i dansk rock. Da er bandet mer takknemlig overfor filmregissør Lars von Trier.
– Aquas suksess skapte en Aqua-effekt der plateselskapene satset på dårlige og enkle Aqua-kopier – uten engang forsøke å ta vare på annen musikkultur, mener Madsen og fortsetter:
– Da er vi mer fornøyd med dogmeeffekten, som har smittet over på alle andre kreative bransjer. Lars von Triers filmer har satt Danmark på kartet, og da tenker folk: «Kan de lage god film, så kan de nok lage god musikk også».
Øyvind Holen 