Velkommen til Yokoland

Få med deg designstudioet Yokoland, som stiller ut plakater på Sound of Mu på Grünerløkka fram til 30. august. Her er mitt intervju med Yoko-Espen og Yoko-Aslak i anledning boka Yokoland – As We Go Up i 2006.

Har du vært i Yokoland? En verden av sterke farger, 60-tallsaktige kollasjer, undergrunnstegneserier, datamanipulasjoner, fanzinelayout og trefigurer, med 24-åringene Espen Friberg og Aslak Gurholt Rønsen som diktatorer. Hittil har de vært mest synlige i undergrunnen, men når boka Yokoland nå utgis av prestisjetunge Die Gestalten Verlag vil mye endres.

– Vi fikk helt frie tøyler og ville vekk fra portfolio-sjangeren som preger designbøker. Derfor tok vi med tekster, intervjuer, reisebrev og lister for å sette arbeidet vårt i en sammenheng, forklarer Rønsen.

Yokoland – As We Go Up er en bok som både viser hva duoen kan, og hvorfor og hvordan de har utviklet seg. De har jobbet sammen siden de var 16 år, er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og allerede omtalt som den beste nyheten innen norsk design siden Kim Hiorthøy. Yokoland rommer også et intervju med Hiorthøy, som selv har gitt ut boka Tree Weekend på samme forlag.

– Jeg er bekymra for tre ting: At folk vil ha ting som er prikk likt det vi har gjort før, at det dukker opp reklame som minner om arbeidet vårt og at vi settes i bås med Kim Hiorthøy, sier Rønsen.

I 2004 sendte Yoko-gutta ut en presentasjonspakke krydret med bevisste skrivefeil og tekniske blundere til potensielle arbeidsgivere. En Ikea-blyant og et svarskjema der mottagerne kunne krysse av bransjesvar som «we do not need designers at the moment» og «who do you think we are?» fulgte med, og en tredel av de som svarte krysset av sistnevnte. Gutta fikk ikke jobb, men bokkontrakt og positiv respons fra plateselskap som Leaf, Domino og Kitty-Yo. Det varmet godt når plateomslag er en spesialitet.

– Vårt første oppdrag var et platecover for det som ble til plateselskapet Metronomicon Audio, og nå har vi gjort 22 omslag for dem uten betaling. Til gjengjeld får vi muligheten til å følge vår arbeidsfilosofi: Der andre gjør ting enklere og mer forståelig, søler vi alt til.

Fakta – Yokoland
* Designstudio og bok. I 2009 holder studioet til i Oslo, og består av Aslak Gurholt Rønsen, Thomas Nordby, Martin Lundell og Yorel Cayla.
* Mest kjent for sine mange arbeider for det uavhengige plateselskapet Metronomicon Audio, det lille forlaget Flamme Forlag, samt diverse prosjekter for New York Times Magazine, Domino Recording Company, The Notwist, Human Empire, Henie Onstad Kunstsenter og Carl’s Cars.
* Boka ble utgitt i 2006 av tyske Die Gestalten Verlag. Forlaget er en av verdens største og best profilerte utgivere av design- og kunstbøker.
* Målet med boka er å inspirere andre til å lage egne plateselskap, fanziner, bøker og musikk.

Til sist litt om utstillingen, i Yokolands egne ord:

«Plakaten kan på mange måter sees på som et utdatert (eller i det minste utdøende) medium. Det som en gang var en av de viktigste formene for kommunikasjon, og ble sett på som en ytterst prestisjefull oppgave av reklametegnerne, kan i dag for mange virke temmelig gammeldags og uinteressant. Dette er et resultat av at ny teknologi, og kanskje spesielt internett, har overtatt. I dag har derfor en liten animert GIF eller lavoppløselig JPG-fil samme funksjonen som det en stor håndtrykt plakat en gang hadde. Det er ganske deprimerende å tenke på, men slik har det nå en gang blitt. For de fleste designere er det derfor sjeldnere og sjeldnere at de får mulighet til å utfolde seg på plakatens store flate. Ytterst få oppdragsgivere ser i dag verdien av en plakat, og dermed blir det også vanskeligere for designerne å få det til rent økonomisk.

Yokoland har siden de startet opp hatt en stor forkjærlighet for plakaten, og har i denne perioden laget en rekke plakater. I enkelte tilfeller har studioet pushet grensene for hva som kan kalles en plakat. Denne utstillingen inneholder ikke bare Yokolands beste plakater, men alle plakatene studioet har laget (i hvert fall så mange det blir plass til på Sound of Mu). Plakatene som stilles ut viser derfor spennet fra de første sort-hvitt kopierte plakatene på A4-ark, til diverse silketrykte plakater og en del uortodokse plakatformater.»