Peter Bestes piggtrådportretter

Den amerikanske fotografen Peter Beste stiller ut sine bilder fra black metal-miljøet i Norge og hiphopmiljøet i Houston på Oslo Kunstforening fra 22. august til 13. september. Her er mitt første intervju med ham fra 2004.

ALLE FOTO: PETER BESTE

Bergen, april 2002. Den amerikanske fotografen Peter Beste er hyret for å knipse pressebilder av det norske black metal-bandet Gorgoroth for det tyske plateselskapet Nuclear Blast. Musikerne er kledd fra topp til tå i lær, nagler og liksminke, men idet gutta løper inn i bilen som skal bringe dem ut av sentrum oppstår et perfekt fotoøyeblikk. Beste knipser trommeslageren Kvitrafn idet de forbipasserende bergensfruene ikke vet hvor de skal feste øynene.

– Det er noe magisk og romantisk over hvordan norske black metal-musikere kler seg, oppfører seg og tenker. Det er som om de tilhører en annen tid og verden, forteller Beste.

Møtet mellom Kvitrafns black metal-verden og dagliglivet i bergensgatene inngår i The Norwegian Black Metal Project, som Beste har jobbet med siden 2002 (2009-kommentar: siden omdøpt til True Norwegian Black Metal). Denne uken ankom fotografen Norge for femte gang, og om et halvt år håper han å være i mål med arbeidet. Det skal ende i både utstilling og bok i coffee table-format, og Beste har allerede stilt ut flere av bildene i New York.

Brutal musikk, brutale historier
Fotografen oppdaget norsk black metal hjemme i Texas i 1997, og ble raskt fascinert av den brutale musikken og de enda mer brutale historiene om kirkebranner, drap og selvmord som danner mytologien i musikkformen som har satt Norge på det ekstreme musikkartet. I 2002 begynte Beste arbeidet med å komme musikerne inn på livet, og målet er å fotografere og intervjue alle de viktigste aktørene i miljøet.

– I utgangspunktet ble jeg dratt mot black metal av de groteske historiene, den mørke atmosfæren og estetikken, men målet mitt er å vise at musikerne har langt mer substans enn klisjeene tilsier. Jeg vil ikke lage et «freakshow», for dette er snakk om seriøse og dedikerte musikere. På den ene siden er de lei av å bli knyttet til kirkebranner og drap, men på den andre siden har de innsett at de tross alt har tjent på oppmerksomheten. Norsk black metal står i dag i en særstilling verden rundt, både på grunn av musikken og alle historiene rundt.

Beste vil vise både musikernes profesjonelle ansikt og menneskene bak liksminken. Derfor fotograferer han artister i full black metal-mundur med rennende rødmaling og oppned-kors og musikere i hverdagen. Samoth i black metal-legendene Emperor fotograferes i lek med sin seks år gamle datter, Gaahl i Gorgoroth knipses i «sivil» på hjemplassen Espedal i Sogn og Fjordane, mens Fenriz i pionèrene Darkthrone avbildes på hjemmebane på rockepuben Elm Street i Oslo. Dette er unike bilder av musikere som nordmenn flest knapt har hørt om, men som nyter gedigen kultstatus verden rundt.

– De fleste var ganske skeptiske og reserverte i starten, men med tiden har jeg klart å oppnå tillit – og sådan kommet dem inn på livet.

En usosial scene
Beste innså raskt at black metal er en livsstil for de aller fleste musikerne, og ikke en maske de ikler seg idet de entrer scenen.

– I motsetning til andre musikalske subkulturer opplever jeg ikke black metal som en spesiell sosial scene. Er det noe disse musikerne har felles er det et misantropisk syn på livet, en skepsis mot store deler av menneskeheten, hat mot kristendommen og en påtrengende individualisme. De er ganske egosentriske, og mange er oppvokst på småsteder i Sør-Norge.

I utgangspunktet trodde Beste store deler av black metal-scenen var satanister, men anslår at bare rundt ti prosent av de han har møtt kan karakteriseres som dette. De aller fleste er derimot innbitte motstandere av kristendommen.

– Flere er opptatt av norrøn gudetro og paganisme, og misliker sterkt at Norge ble kristnet med brutal makt i vikingtiden. Det var også noe av bakgrunnen for kirkebrannene på 1990-tallet. Norge ble kristnet med vold, og burde følgelig avkristnes med de samme virkemidlene.

Der denne motstanden tidligere manifesterte seg i kirkebranner på det mest ekstreme, handler black metal anno 2004 først og fremst om musikk, tekster og ideologi. Selv om miljøet fremstår som svært uniformert sett utenfra, er det rom for variasjoner internt.

– Black metal er en veldig spesifikk genre med tydelige tegn til uniformering: Langt, svart hår, svarte klær, nagler og gjerne liksminke på scenen. Man har funnet en formel som fungerer både visuelt og lydmessig, og det skal ikke så mye avvik til før du ender opp i en annen genre. Samtidig er black metal de siste årene blitt mer åpen, både tekstmessig og musikalsk. Og den har til og med kommet seg inn på salgslistene, i form av grupper som Dimmu Borgir og Satyricon, avslutter Beste.

PS! Les mitt andre intervju med Peter Beste her.