Rock Steady Crew: – Hiphop ødelegges

I anledning min nye bok, Hiphop, en reprise på mitt intervju med breakelegendene Rock Steady Crew fra 2003, et intervju som også dukker opp i boka. Popmaster Fabel og Crazy Legs var på besøk i Trondheim, i anledning Bylarm.

Hiphop har rukket å bli over 30 år gammel, men nå er platebransjen i ferd med ødelegge hele kulturen, mener medlemmene i Rock Steady Crew, tidenes mest kjent breakegruppe.

– Hiphop var en måte å feire livet på, men nå ødelegges kulturen av ensidig satsing på gangstarap, sier Popmaster Fabel.

– Hiphopkulturen oppsto som en reaksjon mot vold og gategjenger, men nå har platebransjen dyrket frem artister som får samfunnet til å sette likhetstrekk mellom hip hop og kriminalitet. Og enkelte unge hiphopere tror de konstant må tøffe seg. I går holdt jeg på å havne i slåsskamp tre ganger! I Trondheim, sukker Richard Colón.

Navnet sier deg neppe noe, men under aliaset Crazy Legs har 36-åringen vært en av hiphops viktigste ambassadører siden han begynte å danse seg til blods i parker og forlatte bygninger i Bronx i 1977. Som medlem i breakegruppen Rock Steady Crew var han med på å ta hiphop over i musikk- og filmbransjen gjennom kvelder på Manhattan-klubben The Roxy i 1982, med Andy Warhol, Talking Heads, The Clash og Blondie som måpende tilskuere. Så sto verden for tur gjennom roller i skoledannende filmer som Flashdance, Beat Street og Wild Style.

Nå beskylder han og Rock Steady-makker Jorge Pabon (37), alias Popmaster Fabel, platebransjen for å fornekte hiphops antivoldelige røtter til fordel for ensidig dyrking av voldelig og nihilistisk gangstarap. Holdninger som sår bitre frø verden over, fra New York til Trondheim.

Fra kultur til industri
– Når jeg ser på hiphop i dag… nei, jeg vil ikke en gang kalle det hiphop, men rapindustrien. Rapping er bare et av fire elementer i hiphopkulturen, men på grunn av mengden med gangstarappere setter folk i dag likhetstrekk mellom hiphop og kriminalitet. Vi kommer fra nabolag der gjenger styrte gatene og var inspirert av westernfilmer, gangsterfilmer, mafiaen og motorsykkelgjenger som Hells Angels. Hiphop har vært 30 års arbeid for å unnslippe disse forbildene og gjøre noe annet, men nå ødelegger platebransjen det harde arbeidet vi har gjort, mener Fabel.

“I put a hole in nigga for fucking with me”, sier rapperen 50 Cent på albumet Get Rich Or Die Tryin’, som denne uken gikk rett inn på førsteplass på Billboard-listen i USA. New York-rapperen debuterer på femteplass på VG-listen, noe som signaliserer gangstaraps definitive gjennombrudd her hjemme. En sjanger verken Crazy Legs eller Fabel er spesielt begeistret for.

– De fleste gangstarapperne er verken kriminelle eller gjengmedlemmer, de bare later som. Rappere som skryter er ikke noe nytt. Tidligere rappet du om cadillacer fordi du ønsket deg en, og på samme måte fantaserer dagens rappere om å være gangstere. De ekte kriminelle jeg vokste opp med rimte ikke om sine lovbrudd, det ville vært selvanklagende, sier Fabel, som nå bruker mye tid på undervisning på alt fra universiteter til offentlige barneskoler.

– Jeg har en utfordring til alle rappere som tror ordene deres ikke har noen effekt: Undervis i skolen og se hvordan tekstene dine påvirker elevene. Når dagens barn blir eldre er dette de samme som vil rane deg, dine barn og foreldre og gjøre alt det andre du rapper om.

I skyggen av kruttrøyken
For platebransjen er regnestykket enkelt. Gangstarap selger og det skaper store overskrifter. N.W.A. satte subgenren på dagsorden med albumet Straight Outta Compton i 1988, og N.W.A.-produsent Dr. Dre befestet det kommersielle grepet med The Chronic fire år senere. I 1998 passerte hiphop country som USAs mest solgte musikkform, og det er fortsatt gangsterne som selger mest.

– Det finnes mange samfunnsbevisste hiphopartister, men de har det vanskelig når markedsavdelingene og de artistansvarlige i de store plateselskapene nesten utelukkende er opptatt av å skrive kontrakt med dårlige forbilder. Platebransjen skriver kontrakt med rappere med tekster som appellerer til publikums lavere drifter, mener Crazy Legs.

Mens kruttrøyken siver over hitlistene er det ikke rart det i farten er lett å glemme hiphops antivoldelige røtter. Men eventyret startet i en bydel som kunne minne om en krigssone: Bronx, New York.

I 1980 sammenlignet presidentkandidat Ronald Reagan Bronx med Dresden etter andre verdenskrig. Beboerne døpte New York-bydelen for ”Little Vietnam” etter en 92 dager lang gjengkrig mellom The Black Spades og The Seven Crowns tidlig på 1970-tallet. Men det var i askene etter gjengkrigene at en generasjon ungdom med minimale tilbud skulle skape en kulturform som i dag har like store relevans i Tokyo og Dakar som Trondheim og Lillehammer.

– Bronx på 1970-tallet var et utbrent sted. Paul Newman-filmen Fort Apache, The Bronx presenterte ikke stereotypier, men et troverdig bilde av hvordan det var: Utbrente bygninger som følge av huseiernes forsikringssvindler og mye fattigdom. Hverdagen handlet om ”ghetto games”, hva du gjorde for å ha det moro uten organiserte tilbud fra ungdomsklubber, sportsklubber eller musikkskoler. Som hinderløp gjennom forlatte bygninger, graffitimaling eller b-boying, kommersielt kjent som ”breakdancing”. Hiphop oppsto som en følge av disse lekene, men var aldri en planlagt bevegelse. Det var bare en samling av elementer som hadde utviklet seg hver for seg tidligere; dansere, graffitimalere, DJ-er og rappere, forteller Crazy Legs.

Gjengliv
Men selv om hiphop til en viss var en reaksjon mot de voldelige gjengene, var kulturens fødsel og fremvekst også avhengig av gjengene.

– De mest populære gjengene i Bronx på 1970-tallet var Black Spades, Savage Skulls, Savage Nomads, Chingaling Nomads og The Bachelors. Gjengene oppsto som en kombinasjon av kampen for å overleve og jakten på egen identitet. Mange visste ikke hvem de var, så gjengfarger og samhold var alt det handlet om. Dette er hiphops røtter, det gikk fra gategjenger til ”crews” med dansere og rappere. På dette viset fant vi en måte å feire livet på igjen, og dersom dagens gangstarappere vokste opp under lignende forhold ville nok de fleste som beveget seg så langt unna den voldelige kulturen som mulig, tror Fabel, som vokste opp med gjenglivet tett på hverdagen i Spanish Harlem.

Både Fabel og Crazy Legs ser på hiphop som en videreføring av borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet.

– På 1960-tallet kjempet The Black Panthers og den puertorikanske parallellorganisasjonen The Young Lords for retten til sin egen kultur. Hiphop handlet om at vi ønsket vår egen stemme, og feire og skape kulturen vår slik The Last Poets, Gil Scott-Heron og James Brown gjorde før oss på 1960-tallet.

Den beste festen
Den voldelige kampen om herredømmet over gatene gikk følgelig gradvis over til en kamp om å arrangere den beste festen i nabolaget. Men du var avhengig av gjengenes støtte for å kunne ta over bydelens offentlige rom og arrangere fest.

– Det handlet om å være den beste DJ-en, rapperen, danseren og graffitimaleren, og denne konkurransefikseringen var grunnen til at hiphop vokste til slike kvalitetsmessige høyder på så kort tid, mener Fabel og fortsetter:

– Musikkulturen i New York var særs vital lenge før DJ-ene tok over. Mitt nabolag boblet over av musikk fra Puerto Rico og Cuba, guagancó, salsa, rumba og merengue, mens mambodanserne – ”los humbreros” – minnet om breakere. Før DJ Kool Herc, kalt hiphopens far, kom med høyttalerne sine sovnet jeg til tonen av trommer utenfor vinduet, og all jammingen i nabolaget førte til en felles identitet, en følelse av at vi var i samme båt, sier Fabel.

Denne felleskapsfølelsen var i høyeste grad også en del av hiphopkulturen, men det var den legendariske DJ-en Afrika Bambaataa som gjorde ”hiphop” til noe mer en frase brukt av tidlige rappere som Lovebug Starski. I 1982 døpte han den spirende Bronx-kulturen til hiphop, samtidig som kulturen var klar til å bryte ut av Bronx for alvor.

– Bambaataa var Black Spades-medlem, men etter gjengkrigenes blodbad på 1970-tallet presenterte han en ny visjon. Han hadde sett hvordan afrikanerne på 1800-tallet kjempet mot engelskmennene i filmen Zulu, og innså at han burde jobbe for å få det svarte lokalsamfunnet til å stå sammen isteden for å kjempe mot hverandre. Inspirert av Elijah Muhammed, Marcus Garvey og andre svarte ledere startet han The Organisation, som ble til Zulu Nation og spredte seg verden rundt under mottoet ”peace, unity, love and having fun”, forklarer Fabel, selv Zulu-medlem.

– Dessverre plasserer både media og politi ofte Zulu Nation i samme bås som kriminelle gjenger som Bloods, Crips og Latin Kings. Det er nok fordi vi har makt, og så lenge vi assosieres med gjenger og vold tror de at det kan forhindre folk fra å høre på hva vi har å si.

Gråt etter Beat Street
Før Bambaataa døpte hiphop utviklet kulturen seg i fred å ro fra den spede begynnelsen tidlig på 1970-tallet og frem til 1979. Året DJ-en Jazzy Jay kalte ”tørken” var opprinnelig preget av lav grasrotinteresse og flere trodde den nye musikkens dager var omme. Men så kom Sugarhill Gang og deres Rapper’s Delight, og den første platesuksessen var et faktum. Herfra var ikke veien lang til at resten av verden falt; og den virkelig store isbryteren var 1984-filmen Beat Street der Rock Steady Crew, Jazzy Jay, Kool Herc, Melle Mel, Kool Moe Dee, Afrika Bambaataa, Doug E. Fresh og flere av datidens store stjerner hadde små roller.

– Møtet med film- og platebransjen ga hiphop muligheten til å vokse økonomisk og kreativt. Det ble en annen måte å presentere kunstformen på, slik at den kunne verdsettes av et større publikum. Det er ikke noe i veien med å tjene penger på hiphop, problemet er hvis du inngår kunstneriske kompromisser for å gjøre det. Det er alt for mange selvhøytidelige undergrunnsrappere som mener hiphop er noe du ikke skal tjene penger på, men allerede på 1970-tallet hadde vi pengepremier til de beste danserne, selv om det bare var snakk om to-tre dollar, mimrer Crazy Legs.

– Men graffitien i filmen var utrolig dårlig, for fagforeningene i Hollywood hadde trumfet gjennom at den skulle lages av profesjonelle rekvisitører og filmmalere, og ikke ekte graffitimalere.

Fabel på sin side var svært lite begeistret for Beat Street og lignende filmer.

– Jeg fikk bli med til Cannes for å se premieren på Beat Street; men etterpå var jeg så rasende at jeg gråt. Filmen gir ikke noe riktig bilde av oss og vår kultur; det er en scene der en gutt spraymaler en ovn på veggen i en forlatt bygning for å kunne kalle det et hjem. Vi var kanskje fattige, men vi var ikke dumme. Skulle vi spraymalt mat på veggen også? Breakin’ og Krush Groove var også dårlige vitser av noen filmer, billige forsøk på å portrettere en kultur. Om en ekte hiphopfilm noen gang skal lages må vi nok gjøre det selv. Og det er det samme feilaktige bildet av hiphopkulturen platebransjen presenterer i dag. Nå som vi kan brenne cd-plater selv er det lettere å gjøre ting på egen hånd og hip hop bør gå tilbake til grasrota. Jeg bryr meg ikke om musikkindustrien, men jeg er bekymret over skaden den volder.

– Men på den annen side hjalp filmer som Beat Street oss, for ellers ville vi neppe ha vært her i Norge i dag, og hiphop ville bare ha vært et lokalt minne i New York. Nå drar jeg til obskure småbyer verden rundt og ser spor av det som ble født da vi var 11-12 år i New York – da vi lagde fester fordi vi kjedet oss, avslutter Fabel.

Rock Steady Crew
* Breakerne Jimmy D og Jojo stiftet Rock Steady Crew i Bronx, New York i 1977. For å bli medlem i gruppen måtte du utfordre og slå en av medlemmene i “battle”.
* I 1981 fikk gruppen nasjonal medieoppmerksomhet da billedkunstneren Henry Chalfant inviterte dem til å opptre på Lincoln Center Outdoors Program i Manhattan.
* Var en del av scenen på den innflytelsesrike Manhattan-klubben The Roxy fra 1982 og dro på europaturné like etter.
* Dansere fra gruppen deltok i filmer som Flashdance og Beat Street, som bidro sterkt til en globalisering av hiphopkulturen.
* Skrev platekontrakt med Charisma Records og solgte over en million av singelen Hey You, The Rock Steady Crew, men problemer med plateselskapet førte til en bråstopp for karrieren.

Opprinnelig publisert i Morgenbladet.