Året rundt med Thomas Dybdahl

Thomas Dybdahl har tatt copyright på oktober med sin CD-trilogi. Hva synes han vi skal spille resten av året? Siden Dybdahl selger gamle sanger om igjen med En samling, passer det fint med en reprise på dette intervjuet fra 2004.

I 2002 valgte Thomas Dybdahl seg oktober. To år senere eier han oktober, etter å ha fullført sin ambisiøse cd-trilogi oppkalt etter Høstmåneden med stor H. ”Landets ypperste melankoliker” og toppkarakter var dommen i Aftenposten over siste kapittel, One day you’ll dance for me, New York City, som er i butikkene i morgen.

Målsnoren er brutt, flagget er reist, prikken er satt over i’en. Så hva nå, Thomas Dybdahl?

– Jeg har ikke peiling.

Etter et platesalg på 50.000 og overstrømmende kritikker frister det kanskje å ta en Douglas Adams. Forfatteren av The Hitchhiker’s Guide To The Galaxy utvidet sin trilogi til fem bøker.

– Nei, jeg gjør nok ikke det. Men jeg vet ikke en gang om jeg er flink til å gjøre andre typer stemninger enn den melankolske og varme stilen jeg har rendyrket.

Stemningsstudium
Musikken i oktobertrilogien er blitt skrevet i utlandet, i New York og øya Rawa i Malaysia, og savn er det gjennomgående temaet.

– Trilogien er et stemningsstudium. Reising er min største inspirasjonskilde, og musikken handler om følelsen av å være sinnssykt langt unna Norge, trygge omgivelser, venner, familie og kjæreste.

Dybdahl klør seg i sitt skjeggvaremerke, og tar oss med tilbake til tiden før oktobertrilogien på sin rolige sandnesdialekt. Han husker godt dagen for litt over to år siden: Han grillet i hagen da han fikk beskjed om at NRK Petre hadde satt låten ”From Grace” på sin a-liste, og at musikksjef Håkon Moslet skrev ”jeg kan ikke huske sist gang jeg hørte en norsk vokalist med en tilsvarende tilstedeværelse.”

”From Grace” handler om et liv som raste sammen, men Dybdahl fikk sitt snudd på hodet. Han hadde allerede gitt ut fire plater, men høsten 2002 var han mest bekymret over at musikken hans kanskje var for krevende for et stort publikum. Det snudde raskt: Før oktober 2002 har Dybdahl 12 oppføringer i avisenes tekstarkiv A-tekst. Etter har han 563 – and counting…

– Det overrasker meg fortsatt at så mange kjøper platene mine. Musikeren Nils Erga, som jeg samarbeidet med på filmmusikken til Monstertorsdag, var den første som fikk høre mitt nye album. ”Det er fint det her, men jeg er redd du begår et kommersielt selvmord”, mente han.

Vinter-Springsteen
Siden Dybdahl har tatt over oktober i norske platespillere, føltes det naturlig å høre hva han mente vi bør fylle ørene ellers i året.

– Nebraska av Bruce Springsteen passer bra i januar. Jeg har en kompis som blir helt fra seg hvis noen hører på Springsteen om sommeren. Det passer bare ikke!

Så går det i ball for Dybdahl. Spørsmålet er for vanskelig. Han trenger betenkningstid. Han lover å sende en epost i løpet av dagen. Listen tikket til slutt inn kl.  14.51 dagen etter.

Januar:
Nebraska av Bruce Springsteen. – Passer veldig fint i vinterkulden, mener Dybdahl.

Februar:
A Map of the World av Pat Metheny. Filmmusikk fra jazzkjempen Metheny.

Mars:
Time (The Revelator) av Gillian Welch. Akustiske ballader i krysningspunktet mellom folk, pop og rock.

April:
Lost In Space av Aimee Mann. Høststemning, mener nettsiden Allmusic. Lyden av vår, mener Dybdahl.

Mai:
Hourglass av Fenomenon. Stavanger-elektronika et sted mellom 80-tallspop og Röyksopp – med Dybdahl som gjestevokalist.

Juni:
Whatever and Ever Amen av Ben Folds Five. Amerikansk sommerpop med piano som ledende instrument.

Juli:
United av Phoenix. Varm fransk pop som var lyden av sommeren 2004.

August:
August & Everything After av Counting Crows. – En veldig fin plate som høres ut som slutten på noe godt, akkurat slik august signaliserer slutten av sommeren, mener Dybdahl.

September:
Mother I’ve Been Kissed av The September When. – Egentlig en allværsplate, men det må selvsagt bli september, mener Dybdahl.

November:
Fairytales av Radka Toneff og Steve Dobrogosz. Det definitive albumet fra den store, melankolske norske jazzsangerinnen.

Desember:
Closing Time av Tom Waits. – Min juleplate siden jeg hørte den for første gang da jeg satt alene på Cementen i Stavanger rett før stengetid i førjulen for fem år siden, sier Dybdahl.

Thomas Dybdahl
* Sanger og låtskriver fra Stavanger.
* Er mest kjent for de tre albumene i oktobertrilogien: …that great October sound (2002), Stray Dogs (2003) og One day you’ll dance for me, New York City (2004).
* Vant Spellemann-, Edvard- og Alarmprisen 2003.
* Har også gitt ut EP-ene Bird (2000) og John Wayne (2001), instrumentalalbumet Reisen til Amerika (2001), Science (2006) og samleplata En samling (2009), samt albumet Q (2002) med gruppen Quadraphonics.
* Er også vokalist i The National Bank, men er ikke involvert i låtskrivingen.

Opprinnelig publisert i Aftenposten.

Bonus: Min anmeldelse av …that great October sound fra Dagsavisen:

Thomas Dybdahl
…that great October sound
CCAP/Tuba 2002
5/6

«My music is quiet, but the audiences in the past 20 years have become more quiet». Ordene er hentet fra et intervju med den amerikanske samtidskomponisten Morton Feldman, men kunne like gjerne vært Thomas Dybdahls motto. Den unge rogalendingen bruker intervjuet i sporet «Postulate», og hele debutalbumet hans er preget av en selvsikker tro på at du kan nå langt med å være lavmælt, forsiktig og melankolsk – men samtidig intens og gripende.

Det var helt tilfeldig, men Nye Takters egen topp fem-liste sist fredag var preget av høsten – med Beck, Ryan Adams og Low på topp. Konkurransen er knallhard, men etter å ha svømt nær overflaten i norsk rock med Quadraphenics og to ep-utgivelser i eget navn bryter Thomas Dybdahl nå overflaten, krabber seg på land og lærer å gå i rekordfart.

Han innrømmer åpent at The Band, Neil Young og Ryan Adams er klare forbilder, men utmerker seg allikevel med egen stil og personlighet i en flokk av nedstemte sangere og låtskrivere som stadig blir større. Og der hans første ep og arbeidet med Quadraphonics var preget av vel overlessede arrangementer, har Dybdahl nå så stor tiltro til egne sanger at han tør kle dem nakne.

Resultatet blir nedstemt, melodiøst og trist på en vakker måte – og akkurat slik Dybdahl ønsket: En plate som varmer i høstmørket.