Paperboys: Rap for de håpløse

Når Paperboys nå er tilbake med The Oslo Agreement er de blant Hiphop-Norges mest drevne veteraner. Dette intervjuet med Vinni Vagabond stammer fra albumdebuten i 2002.

Paperboys lager festmusikk der bakrusen er konstant truende. Det kan gjøre duoen til Norges første internasjonale hiphopsuksess.

De har slitt ut mikrofoner under navn som Mindstate, Risin’ Sons og Paperboys i over ti år. Men nå har plateselskapet Bonnier Amigo så stor tro på dem at de slipper albumet No Cure For Life i hele Norden i april.

Svensk ZTV har allerede forelsket seg i singlen «Moving Up». Klaffer fortsettelsen kan duoen Vinni og JJ bli rapstjerner i Norden med det første.

– Det hadde vært kult, men akkurat nå er jeg bare utrolig lei «Moving Up», flirer frontmann Øyvind Sauvik, alias Vinni.

Makker Jarle Hollerud (27), alias JJ, holder en mer tilbaketrukket linje i duoen.

Ole Brumm-generasjon
Albumtittelen No Cure For Life gir en klar pekepinn på Paperboys’ livsfilosofi: Alt går ad undas, så da er det viktig å ha det moro på veien.

Musikalsk ligger Paperboys nærmere Los Angeles’ åpne og melodiøse gangstarap enn den mer klaustrofobiske New York-stilen som pleier å dominere i norsk hiphop.

– Musikken vår har et klart partypreg, men hvis du hører på tekstene er de ikke så lystige. Jeg rapper for de håpløse tjallskallene som drømmer om et bedre liv der de kan drikke paraplydrinker i solen. Jeg er ikke et godt forbilde, men jeg prøver å være et godt menneske, sier Vinni. Som seg hør og bør ankommer intervjuet i en voldsom bakrus.

– Jeg tilhører en egoistisk Ole Brumm-generasjon. Alt er tilgjengelig og vi svarer «ja takk, begge deler». Vi har innsett at verden er urettferdig, og det eneste ungdom nå ønsker seg er en fet jobb og masse penger. Hva annet kan du vente av folk som ser at Percy Barnevik i ABB får over 900 millioner kroner i fallskjerm, mens Norway Cup må betale tusener av kroner for at politiet skal utføre vakthold?

Drekking og damer
Der norsk hiphop tidlig på 1990-tallet handlet mest om antirus, politikk, graffiti og breaking er gangstarapens verdier mer gjeldende nå fortiden. Paperboys handler mest om «røyking, drekking og damer», som Vinni selv sier det. Med seg på No Cure For Life har de åndsbrødre som Madcon og Kleen Cut, samt sangeren Keith Sweat på albumet. Et samarbeid med Noora ble ved en miss slettet fra harddisken.

Uttrykksmessig er de tydelig tiltrukket av motsetningene mellom det søte og det harde. Søt melodi. Hard rap. Vinnis favoritter er artister som er preget av de samme motsetningene, som Jay-Z og 2Pac.

Men hva synes han om at artister som Xzibit, D12 og M.O.P. underholder 14-åringer med å hylle sprit og marihuana på scenen – slik de oppførte s eg på konserter uten aldersgrense på Rockefeller i fjor høst?

– Artistene er ikke forbilder, jeg tror «kidsa» liker dem fordi de kjenner seg igjen i dem. Bjørn Dæhlie er kanskje tidenes olympier, men det ikke mange som er hypp på å være som ham. Selv om Eminem er drøy som bare det, kjenner tenåringer seg igjen i ham. Han gir kanskje blanke, men han sier fra om det – og det er dét ungene ser opp til.

Opprinnelig publisert i Aftenposten Aften.

Bonus: Min anmeldelse av The Great Escape fra Dagsavisen

Paperboys
The Great Escape
Alien Allies/Bonnier Music 2003
5/6

På omslaget til dennne plata, oppfølgeren til No Cure For Life (2002), tar Paperboys-Vinni Vagabond selvsikkert rollen som den vannpiperøykende kålormen fra Alice i eventyrland. I Lewis Carrolls klassiker voktet kålormen over en sopp som kunne få deg til å krympe eller vokse – avhengig av hvilken side du spiste fra. Heldigvis har Vinni spist av riktig side, for på The Great Escape er det en større artist som viderefører og utvikler den særs lovende debuten.

Mye er nytt: Partner-i-rim JJ er byttet ut med DJ Pope Dawg, borte er også produsent Kakemonsteret. Musikalsk følger Paperboys med i timen, med bidrag fra Petters samarbeidspartnere Collén & Webb, Tommy Tee, svenske Ken, og den norske og nesten skamløse hitmakeren Silverplate – han drar på med refrenger, smørsang, spanske gitarer og karibisk krydder.

Musikken er langt fra den New York-romantiserende gatestilen som har preget norsk hiphop og nærmere dagens klubblåter, gangsta-soul og moderne vestkystfunk à la Dr. Dre, Ant Banks og Rick Rock.

«One life, better waste it well» rapper Vinni, og Paperboys representerer på flere vis det stikk motsatte av Coldplay. Der sistnevnte står for triste sanger med håpefulle tekster byr Paperboys på muntre låter med mørke tekster, selv om mørket i større grad har satt preg på også musikken denne gang. Livet er kanskje en fest, men det betyr ikke automatisk at du har det moro av den grunn. Dette vet Vinni, og det er derfor Paperboys både passer på dansegulvet en lørdagskveld og en angsfylt søndag i sofaen dagen derpå.

«Another album and that’s it, I’m done», sier Vinni i «Hey Man». La oss håpe han ikke gjør alvor av trusselen.