Slitsom drømmejobb

I dagens nummer av D2 forteller Mads Eriksen hvorfor han ikke har tegnet noen nye «M»-striper i løpet av det siste halvåret. Han ble rett og slett utbrent av det daglige deadlinemaset. Han er ikke den eneste som har slitt.

FAKSIMILE FRA D2 11/9-2009

– På det verste sto jeg opp klokken fem om morgenen for å tegne, deretter var det på jobb i bokhandelen, fargelegging av stripen i lunsjpausen, mer jobb, hjem for å sove noen timer, kveldsjobb som karateinstruktør og deretter litt tegning, før jeg fikk sove i to-tre timer og klokken ble fem igjen, forklarer Mads Eriksen i saken.

Selve saken må du kjøpe D2 11. september for å lese, men her er litt bonusmateriale som ble liggende igjen på klippebordet. Eriksen er ikke den eneste som sliter med deadlinejaget for å lage avisserier, og her forteller Lise «Nemi» Myhre, Torbjørn «Kollektivet» Lien og Lars «Eon» Lauvik om sine erfaringer med deadlinespøkelset.

Lise Myhre
– Selv har jeg ikke tatt pauser av betydning eller vurdert å slutte på grunn av arbeidspress, men det har vært mange lange perioder uten søvn og fritid, spesielt  de første årene. «M» er en av mine absolutte favorittserier, og Mads er en av de soleklart beste serieskaperne vi har. Men med så mange arbeidstimer bak hver stripe, er det rart han ikke trengte en pause før.

Torbjørn Lien
– Før julen 2008 var jeg fryktelig sliten, og på nyåret i 2009 hadde jeg mistet mye av piffen på grunn av høyt arbeidspress. Tegnebordet ble en truende skygge jeg forsøkte å unngå. Jeg så altså varsellampene blinke, og tok kontakt med forlaget før ting gikk i stå. Jeg reduserte arbeidsmengden til mitt eget blad, og har nå i endel måneder stort sett kun tegnet striper og forside. Tidligere laget jeg opp til åtte ekstra sider til bladet i tillegg. Det var lurt av meg å bremse litt opp kjenner jeg, og nå begynner lysten til å lage mer av dette ekstramaterialet å komme igjen. Enkelte dagerhar jeg hatt lyst til å hive papir og tusj veggimellom, legge alt bak meg, og emigrere til et annet land og starte en bar eller drive haifiske eller noe. Men tipper jeg hadde drevet og tegnet på si uansett, så fornuften har alltid innhentet meg. Det skal mer til enn deadlines og litt manko på ideer for at jeg skal kaste drømmeyrket på båten.

Lars Lauvik
– Jeg jobbet dobbelt opp for Schibsted og Egmont i en tomåneders periode, på grunn av kontrakstuenigheter. To måneder med snittsøvn på fem timer pr. døgn – resten arbeid – gjør noe med deg. Det var en klassisk «møte veggen»-historie; man holder ut til man er i mål og så kommer smellen. Ikke noe psykisk, bare helt, helt fullstendig utslitt. Dagen etter sendte jeg epost til Egmont om at jeg sa opp, og aldri ville ta i en tusj mer. Heldigvis kom redaktør Tormod Løkling til unnsetning, og påla meg å ta fri så lenge jeg ville, til jeg følte lysten på arbeid var der igjen. Og to måneder etter det var jeg i full vigør igjen. Happy ending.