Med årets The Resistance er Muse fortsatt like pompøse som Queen, Rush, Radiohead og U2 til sammen. Her er min anmeldelse av Black Holes and Revelations, da jeg ramlet ned fra gjerdet og erklærte meg som fan.
Muse
Black Holes and Revelations
Warner 2006
5/6
Nå mer underholdende enn Radiohead.
Jeg har aldri vært noen stor Muse-fan, men synes deres plater har vært som en treretter der alt er kokt i smult: For mye av det gode. Men det er også noe sympatisk over Matthew Bellamy, der han kuppet tronen for pompøs og melankolsk stadionrock etter at Thom Yorke ikke ville lage flere utgaver av OK Computer.
Muse høres fortsatt ut som Radiohead på anabole steroider, men dette trives nå bedre i mine ører enn originalens innadvendte melodier og elektroniske drodlerier. «You must pay for your crimes against the earth,» snerrer Bellamy, mot George W. Bush og Tony Blair, i åpningssporet «Take a Bow».
Muse er fortsatt like pompøse som Queen, Rush og U2 til sammen og mer fylt av angst enn Ludvig i Flåklypa Grand Prix, men når det serveres med politisk piskesnert, fengende melodier, større musikalsk variasjon, økt bruk av synth og funky beats (!) og stadionambisjoner er jeg overvunnet. Dermed blir Black Holes and Revelations en øreåpner av en plate. Jeg vil egentlig ikke like Muse, men klarer ikke å mislike dette albumet.
Opprinnelig publisert i Bergens Tidende.
Bonus: Anmeldelse av Hullabaloo Soundtrack, opprinnelig publisert i Dagsavisen.
Muse
Hullabaloo Soundtrack
Taste Media/Play It Again Sam/Playground
3/6
Den britiske trioen Muse er vanskelig å forholde seg likegyldig til. De lager rock med gigantiske proporsjoner, som Jeff Buckley på anabole steroider eller Radiohead i rockeopera-humør. Det er neppe tilfeldig at låttitlene har navn som «Megalomania».
Samtidig er det umulig ikke å la seg imponere over den mektige pompøsiteten Matthew Bellamy og kompani uredd hiver seg ut i. Men når trioen etter bare to album finner tiden moden for å gi ut dobbel-cd med et konsertopptak fra Le Zenith i Paris på den ene og et knippe b-sider på den andre, er det vel bare bandets hardeste fans som ikke ser det stormannsgale i det. For med en slik behandling skulle en nesten tro Muse hadde forlatt denne jammerdal.
Konserten var nok en mektig affære for de tilstedeværende (de støyer i alle fall fælt), og bandet har skrevet flere fine b-sider, men dette er og blir en utgivelse for fansen. Men selv da er kanskje DVD-utgaven med konsert og dokumentar en bedre investering?
Øyvind Holen 