Jan Garbarek og Groruddalen

Jan Garbarek er nok ikke det første navnet som dukker opp i hodet ditt hvis jeg snakker om kjendiser fra Groruddalen, men saksofonisten bodde altså på Årvoll fra 1953 til 1969. Her snakker han om sitt forhold til dalen.

Da jeg intervjuet Jan Garbarek i 2004 fikk jeg litt tid til overs, og benyttet anledningen til å spørre ham ut om hans forhold til Groruddalen, som var hans hjem fra han var seks år gammel og 16 år framover.

Planen var å bruke dette i min bok om Groruddalen, men da jeg kom i gang med boka fikk jeg rett og slett ikke Garbarek til å passe inn. Kanskje fordi kapitlene ble bygd opp rundt t-banestasjonene i dalen, mens det t-baneløse Årvoll alltid har vært litt i utkanten av dette – nærmere knyttet til Grefsen og Oslo nord enn Stovner og Furuset.

Men her er uansett verdenspremiere på mitt intervju med Groruddalens største jazzsønn. Enjoy!

– Hva er ditt forhold til Groruddalen?
– Jeg bodde på Årvoll fra jeg var seks år gammel til jeg var 22 år, så det er ganske lenge. Vi bodde i utgangspunktet helt på grensa til Marka, i det siste huset før Marka, men etter hvert begynte de å bygge videre – så det dukket opp et borettslag ”bak” bekken og så kom det enda et til oppe i ”åsen”, oppe ved Tonsenhagen. Min verden den gang var ikke så stor, så jeg tenkte ikke over at jeg bodde i Groruddalen – bare på Årvoll og Tonsenhagen.

– Var dette din lille verden som barn?
– Det var i tillegg et jorde med hoppbakke vi kalte Årvoll øst. Vi gikk på skole sammen med de som kom derfra, og skolen lå på Årvoll vest. Det var ingen kriger med barna i nabolaget, men da de bygget på den andre siden av bekken var det historier om at ungene der ikke fikk leke med oss, fordi de var av et høyere sjikt. Deres foreldre hadde bedre jobber enn våre. Vi bodde i et USBL-borettslag som ble bygget rett etter krigen, og faren min var med i byggelaget. Mens på andre siden var det folk som kjøpte ferdige leiligheter.

– Det må jo ha vært mange barn i området på den tida?
Jeg har ikke noe sammenligningsgrunnlag, men det var veldig mange jevnaldrende ja. Det tror jeg kan ha vært bra. Det var etter hvert horder med unger og ungdom der oppe. Boligene lå veldig nærme skogen og naturen, og Årvoll skole var en veldig bra skole med topp lærere. Årvoll var en veldig god verden for meg, trygg.

– Jeg kan ikke si at jeg hadde noen erfaring med å vokse opp i byen. Selv om Årvoll ligger i Oslo, var det som å komme inn fra landet de gangene vi tok Skøyenbussen inn til byen. Oslo sentrum var en helt annen verden, og det var først i tenårene jeg fikk et  nært forhold til sentrum.

– Mange som har vokst opp i drabantbyene føler seg rotløse i voksen alder? Har du noen røtter på Årvoll i dag?
– Det har vel hendt en gang hvert tiende år at jeg har kjørt oppom Årvoll for å se på de gamle traktene. Jeg føler forsåvidt en tilknytning til stedet, men har ingen kjente fra den tiden eller kjenner noen som bor der.

– Har du noen musikalske minner fra Groruddalen?
– Jeg tenker ikke musikk og lyd først når jeg tenker på Groruddalen. Jeg var 14 år da jeg begynte å bli interessert i musikk, og da var jeg allerede Årvoll-gutt til fingerspissene. Men jeg måtte til byen for å høre og spille musikk. De første årene på Årvoll var det søndagsskole og danseskole på Østrheim skytterlags kafé, men det var det. Det var idrettslag, det var det som var av tilbud. Den gangen var jeg mer aktiv når det skjedde ting, som sankthansaften eller dans, med trekkspill og bål ute. Det var litt evenementer da jeg var liten, det husker jeg godt. Men jeg kunne ikke spille noe da.

– Men du bodde fortsatt på Årvoll da du begynte å spille?
– Ja, jeg begynte å skrike og hyle i saksofonen i 1961, så stakkars naboer sier jeg bare. Husene som var bygd etter krigen var laget av dårlig materiale og hadde tynne vegger. Og den saksofonen var det mye lyd i, samtidig som jeg var interessert i sånn primalskriktype musikk den gangen. Naboene måtte lide, men de var utrolig greie. Jeg fikk ikke én klage, det eneste var en eldre nabo i samme oppgang som ringte på en gang jeg blåste på det verste. Jeg åpnet opp, og hun lurte på om jeg kanskje ikke en eller gang kunne spille en melodi. «Det hadde vært fint!»

– Tenårene må ha føltes som dagpendling mellom byen og småstedet. Oslo sentrum og Årvoll?
– Da jeg begynte å spille, var det en ungdomsklubb på Gamlebyen skole, som var et senter for de unge jazzmusikerne i byen. Jeg fikk lov til å reise dit, og hadde akkurat blitt gammel nok til å ta meg til rette. Det var det vanlige å ta bussen dit og tilbake, så jeg var absolutt en del av oslomiljøet, selv om jeg bodde på Årvoll. Jeg hadde en kamerat som også var musiker, og som hadde spilt piano lenge og var langt mer avansert enn meg. Han kunne spille både klassisk og jazz.

– Hva er ditt beste minne fra Groruddalen?
– Det var egentlig en sånn helt vanlig vinterettermiddag ute på jordet, sammen med venner. Snøen blir litt rød, du henger på staven, prater med folk, kjører ned og går opp igjen. Vi hadde ikke slålåmski, men vi kjørte liksomslalåm i den lille bakken som var der. Det er et rosenrødt minne for meg.

Advertisements

2 kommentar

  1. […] Jan Garbarek og Groruddalen « Øyvind Holen oyvindholen.wordpress.com/2009/09/18/jan-garbarek-og-groruddalen – view page – cached + Husk D2 i dag: Formel 1-stjernen Sebastian Vettel, Meryl Streep og Nora Ephron om USAs Ingrid Espelid Hovig: Julia Child, Twiggy m.m. — From the page […]

  2. […] For å tømme ECM-arkivet helt, her er min sak om Jan Garbareks drømmeuke (den første uka i desember 2004). Men les heller dette intervjuet, samt denne praten om Groruddalen. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: