Kategorier
Tegneserier

Lenge leve Øystein Runde

Den ultravoldelige vikingserien Soga om Olav Sleggja viser at norske tegneserier trenger Øystein Runde. Spørsmålet er om Øystein Runde trenger norske tegneserier.

Fra han dukket opp med Rundetid og Bjartmann har Øystein Runde vist seg fram som en av de største fargeklattene i norske tegneserier. Der kollegaene er opptatt med stripeserier og sosialrealistiske voksenserier, renner Runde over av kreative og vågale innfall: Superhelter, actioneventyr med De fire store i norsk litteratur, moderniserte eventyr og nå altså vikinger.

Runde er dyktig til å benytte seg av norsk historie og kultur i sine historier, og det virker som han sitter inne med så mange gode ideer at han rett og slett får det travelt. Noen ganger skriver han bare manus, og lar Geir Moen eller Knut Solberg tegne. I Soga om Olav Sleggja tegner Runde selv, men gjennomførelsen er til tider så minimalistisk og skisseaktig at det ser ut som han har hatt det travelt med å bli ferdig.

Men den røffe stilen passer som hånd i hanske til den blodsprutende og groteske historien om trellen Olav Sleggja, som får i oppdrag av Kong Olav Tryggvason å drepe kongens halvbror. Olav spiser opp en av sine fiender i åpningsscenen, og får du får sagt «blodhevn» serverer Runde noen av de mest intense voldsscenene jeg har sett i noen norsk fortelling – uavhengig av sjanger. Dette er Snorre gjenfortalt som ultravoldelig japansk manga. Lone Wolf and Cub møter Slàine, og drar på tokt til vestlandsfjorder og forblåste vikingutposter.

Runde har mer i ermet, og lover både oppfølgeren De fire store: Bukk fra bunnen og en boksamling med Bjartmann-materialet. Men spørsmålet er hvor lenge dette fortellertalentet blir værende i seriemiljøet? Han kan fort ta en Knut Nærum, Siri Dokken, Lars Elling eller Christopher Nielsen, ved å finne mer lukrative utløp for talentene sine innen tv, film, animasjon eller lignende.

La oss håpe Øystein Runde tross alt er for sær for resten av denne verden, for norske tegneserier trenger fantasien og fortellergleden hans. Les også Tor Arne Hegnas grundige anmeldelse på Seriekritikk.no.

I anledning Sleggja, her er mine tidligere Runde-anmeldelser. Dessverre fikk jeg aldri anmeldt De fire store: Når de døde våkner, Rundes norske vri på Alan Moores underholdende litterære lek i The League of Extraordinary Gentlemen. Den anbefales også.

Bjartmann1
Øystein Runde
Forresten presenterer nr. 21: Bjartmann
Jippi Forlag 2004
3/6

Mestrer ikke balansen mellom superheltliv og tenåringsrealisme fra Ulsteinvik.
Øystein Rundes Bjartmann er i norsk presse blitt presentert som den første norske superhelten, noe som selvsagt er sludder. Det finnes flere forsøk på, og ikke minst parodier av, de erkeamerikanske superheltene, men Bjartmann skal være den første norske helten som har gitt navnet til et eget hefte.

Det kan stemme, men Bjartmann er ingen superheltserie. For Runde bruker superhelten i parodisk og metaforisk øyemed, og hovedserien her handler om klassefester, ungdomsforelskelse og pubertet i Ulsteinvik. Superhelten som følelsesmessig metafor fungerer fantastisk i Chris Wares Jimmy Corrigan, men hos Runde blir det verken fugl eller fisk. Bjartmann-seriene er ikke bra som superheltserie, ikke spesielt dyptpløyende som ungdomsskildring og ikke særlig morsomt som parodi.

Med serier i Forresten, Smult (Kristopher Schau-samarbeidet Margarin) og Rundetid i ungdomsbladet Spirit har 24-åringen fra Ulsteinvik vist seg frem som en av norske seriers mest originale nye talenter. Forventningene er store, og derfor ender hans første solohefte opp som en skuffelse. Årsaken er at han på linje med Ronny Haugelands heftedebut Torden Gorgon har valgt en hovedperson som fungerer dårlig. Streken er god, uttrykksfull og kontrastrik, mens biseriene ”Sleggja” og ”Piåkno” også er gode. Men skal Bjartmann-figuren forfølges videre, må Runde gi ham mer retning og dybde. Bedre lykke neste gang!

B2

Øystein Runde
Bjartmann nr. 2
Jippi Forlag 2004
5/6

“Superhelt uten retningssans” var undertegnedes dom over det første heftet med Bjartmann, Øystein Rundes lettere forvirrede superhelt fra Ulsteinvik. Den gang virket det ikke som den talentfulle Runde helt hadde bestemt seg for hva han ville bruke superhelten sin til, men nå er det definitivt andre boller.

Julehistorien ”Vesle Bjartmann” er blitt en hverdagsfabel med truende toner, der vår vesle superhelt slett ikke har det bra. Pappa spiser av fleskepannekakene hans, og bestefar slår når Bjartmann vil leke med romskipet hans.

Dette er uhyggelig surrealisme et sted mellom Rundes egen Margarin (skrevet av Kristopher Schau) og Chris Ware. ”Bjartmann i butikk” er en artig og leken stiløvelse med trist slutt, mens ”Bjartmobilen”  er en morsom bagatell. Rundes reisebrev fra New York, derimot, er verken spesielt bra eller morsomt, men hva gjør vel det når han har spandert det definitive høydepunktet til sist.

”Vi utanfor rognposen” er et smart, morsomt og suverent timet eventyr om et lite rogn og dens utrettelige kamp for ikke å bli spist. Etter en ustø start har Øystein Runde klart å lansere Bjartmann som sin egen høyst personlige og innholdsrike antologi, og fortsetter han slik kan vi snart plassere bladet hans ved siden av Christopher Nielsens Weltschmerz og Jasons Mjau Mjau.

Kristopher Schau og Øystein Runde
Margarin
Seriehuset 2006
4/6

Guffen surrealisme uten nettkjenning.
Vinteren står i Kristopher Schaus tegn. Han har gitt ut boken Et Norge i krig og The Cumshots-platen Just Quit Trying, og her er en griselekker samling av tegneserien Margarin fra antologien Smult – med rubbel, bit og flere upubliserte episoder i stive permer.

Serien passer som hånd i hanske inn i Schaus større prosjekt om å sprøyte mest mulig ubehag inn i hverdagen vår, og enkelte scener er noe av det ekleste og mest forstyrrende jeg har lest i norske serier. Øystein Runde viser seg igjen fram som en av Norges mest lovende serieskapere, og klarer å gi liv til den særeste logikk og de mest groteske scener.

Problemet er at serien aldri kommer forbi introduksjonen av universet for å fortelle en skikkelig historie, samtidig som inspirasjonen fra amerikaneren Dave Cooper blir vel tydelig. Dermed får Margarin noe uforløst over seg, men jeg håper dette ikke blir duoens svanesang.

I tillegg må selvsagt Futen, tegnet av Knut Solberg, nevnes. Her kan du lese min anmeldelse av det første albumet i serien.

35 svar på “Lenge leve Øystein Runde”

[…] Jippi Forlag slipper intet mindre enn tre tegneseriebøker: Konstfack-kollega Martin Ernstsen gir ut sin mest ambisiøse serie til dags dato med «Fugløya», engelskmannen Andrew Page albumdebuterer med «Kunsten å knyte en knute», mens den amerikanske kulthelten Jim Woodring gir ut sin nye bok, «Vårverk», i Norge før den slippes i hjemlandet i 2010. Woodring er en pioner innen såkalte pantomimeserier, og et forbilde for hjemlige helter som Jason og Øystein Runde. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..